kjlov

Noen av dere vet sikkert hva Geocaching er. I går var vi å lette opp poster, blant annet en ved en kirkegård, nært Steinkjer. Det var da vi oppdaget at det ikke bare var Jesus som hadde stått opp fra graven, men faktisk en av beboerne på krikegården også. Deler av knokler lå oppe på bakken, trolig som en del av vårløsningen i bakken. Nevnte dette for en som kjenner til kirkegården. Han kunne fortelle at de hadde et problem ved at det var så mange som var begravd der at når de gravde nye graver så kom det ofte opp knokler fra tidligere begravde personer.



Jeg har dømt lenge. Ikke på banen, men fra sidelinjen og fra tribunen. Har aldri vært sånn aggressiv i måten å dømme på, men tenker mitt og kjenner adrenalinet bruse. Jeg har  til gode å bli tilsnakket av meddommerne på banen. Min rolle kalles egentlig lagleder og tilskuer. Det tenkte jeg å gjøre noe med. Meldte meg derfor freidig nok på et barnekamplederkurs for å lære litt mer om dommernes hverdag. Jeg verken har eller hadde noen ambisjoner om å bli dommer, men som sagt hadde lyst til å lære litt. Litt smånervøs satte jeg meg på skolebenken og etter noen timer med teori, ble det praksis på banen. Da kom den første aha opplevelsen. Nesten samme følelse som å kjøre bil første gang. Det husker jeg godt ennå etter utrolig mange år. Det er så  mye lettere å sitte på enn å kjøre bilen. Plutselig kunne jeg ikke bare holde øye med ballen, men også hallen for å bruke et rimord. Kjente den lille håpløsheten over at dette kom jeg aldri til å få til. Jeg er en mann med sterk røst om jeg vil, også pust, men da jeg blåste i fløyta kom det bare et lite pip. Den virket jo bra hjemme før jeg dro. Byttet fløyte, men den var like dårlig, bare et lite pip i den også. Merkelig hvor mange fløyter som virker dårlig. Tror det var flere på kurset som hadde samme slaget, fordi de virket ikke helt de heller.  Det skal sies at den virket godt en gang, men da skulle den ikke virke. Glemte å ta den ut av munnen da jeg sprang og ved utpust så virket den plutselig. Alle stoppet. Ja, ja det var jo bare øvelse.

Så skulle vi ut in the real life. Vi ble tildelt to barnekampleder jobber hver under en turnerning. Det gikk så det suste. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt nervøs, men hadde det utrolig artig sammen med ungene. Veilederrollen passer meg bra. Ble kjempeglad da en bestefar kom bort og takket for fin dømming og at jeg snakket så bra med ungene. Kjente stoltheten prikke i nakken, men kjente vel prikkingen litt hardt, for det var ikke stoltheten men en far ? Du så ikke skrittene så jeg! Det var for mange skritt. Med gode dommerlærere og en del livserfaring så overlevde jeg jo hendelsen. Det var ikke en skyllebøtte, men mer en vennlig beskjed om at skal man dømme, så må man i det minste se at det var for mange skritt. Det gjorde jeg også, men gutten som sprang litt for mye var  på laget som lå 10 mål under og det var 15 sekunder igjen av kampen, så jeg lot han skritte i vei.

Om du nå tror at jeg er ferdig med skrittelling, så tar du feil. Hardt og brutalt ble jeg kastet ut i fire kamper til. Alle 10 årsklassen. Litt mer utfordrende enn minifolket vårt. Første kamp  gikk så det suste. Da hadde jeg med en mer erfaren dommer, men så kom kamp to.  Full av pågangsmot kastet vi oss ut i det ? to uerfarne. Først ble det noen småfeil som vi taklet med hjelp av velvillige lagledere. Plutselig var ikke den ene velvillig lenger. Det var nok meg som ikke så at det ble fem skritt og til og med scoring, men den så jeg altså og blåste for godkjent mål. Fløyta virket også som den skulle, men det må ha vært noe med lyden for den snille dama på sidelinja ble plutselig veldig sint. Hun lurte på om jeg hadde øyne og kunne telle. Bekreftet begge deler, men det så ikke ut som hun trodde meg. Minuttene etter ble hun sint igjen, for da hadde en motspiller tatt ballen fra en annen med makt. For meg så det ikke slik ut, men hun hadde sikkert rett. Jeg er jo som sagt en fryktelig nybegynner. Det sa jeg til henne, men hun mente at nybegynnere ikke skulle dømme så viktige kamper. Hun hadde sikkert veldig lyst til å slå det andre laget. Det tenkte ikke jeg så mye på. Jeg hadde nok med å følge med på det jeg tydeligvis ikke greide å følge med på. Plutselig kjente jeg at dette skal andre få holde på med. Jeg husket pappaen som lurte på om jeg kunne telle. Den snille koselige dama var fortsatt sint. Jeg hadde ikke lyst til å si så mye. Hun hadde sikkert rett, men jeg likte jo ikke å bli kjeftet på, så jeg sa at jeg har et gult kort i lomma, jeg har aldri brukt det noen gang, kan jeg ikke slippe å bruke det nå? Vi ble enige om det, men noe motvillig fra hennes side. Det hun ikke visste var at jeg hadde aldri tatt det opp, men fant ikke på noe bedre å si der og da.

For å gjøre historien litt kortere. De to neste kampene gikk kjempebra, men opplevelsen av å være nybakt med fløyte har gitt meg mye større respekt for den jobben. Anbefales alle benk- og tribunedommere på det varmeste.

For min del flytter jeg nok tilbake til laglederbenken. Det er så utrolig mye tryggere der, men jeg har bestemt meg for å være hyggelig selv om jeg er sint. Foreslår for øvrig at dommere utstyres med et grønt kort ? som en påskjønnelse til lagledere og andre som tar vare på nydømte??

Med hilsen

Grusom fersk dommer!

Del 35 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/?c=1245182157

Nede i byen var det oppstyr. Brannvesenet hadde fått melding om brann. Tor Amund var blant de første som kom til stedet. Huset var overtent og det brant godt. Slukningsarbeidet var vanskelig, og en stund så det ut til at de skulle miste herredømme over flammene. Christa var også kommet til. Hun var lettere sjokkert. Brannen må ha startet bare minutter etter at de hadde vært der. Hun så på makkeren.

            - Vi skulle ha brutt oss inn, sa hun lett bebreidende. Han så vekk, men hun  visste at han var enig. Spørsmålet var om Julius var der inne. Var han det så var han død. Ingen kunne overleve dette. Brannvesenet pøste på vann. Folk hadde begynt å strømme til. Christa kunne høre de snakke.

            - Det er morderhuset.

            - Vær vennlig å trekke litt unna her, sa hun. De tok fram et sperrebånd og begynte å avgrense området. Christa var rasende på seg selv. Hun skulle ha brutt seg inn. I det minste så hadde de oppdaget brannen. En røykdykker kom ut. Glasset var omtrent smeltet. Det oste av ham. Han fikk av seg masken og klærne. Ingen ting å se eller finne sa han. Det kom et brak. Taket raste ned.

            - Godt jeg kom meg ut, var brannmannens kalde kommentar. Christa så på ham.

            - Ja, det var nære på.

            - Vi er vant til slikt, men ja, det var nære på. Christa stirret på brannmannen. Han så tøft ut. Hun tok seg i det, men det var for sent. Han hadde lagt merke til hennes beundrende blikk. Han blunket til henne. Christa kjente hun ble varm om bringa. Jøss hva var dette for noe. Hun hadde ikke tillatt seg slike tanker siden mannen døde, men nå her av alle steder så fikk hun lyst til å treffe denne mannen i sivil.

            - Liker du middag, spurte han plutselig.

            - Om jeg liker middag. Nei, jeg liker bare frokost, svarte hun med et lite lurt smil.

            - Jeg tenkte kanskje at vi kunne spise middag sammen, passer det i morgen kveld? Christa var spilt av banen. Denne kjekkingen tok innersvingen på henne.

            - Ja, takk. Klokken seks på Spiseriet. Du betaler. Hun skyndte seg opp til huset. Hun måtte holde noen folk unna. I mengden kunne hun se Jørn. Hun sprang bort til ham. Tok ham i armen.

            - Hva gjør du her?

            - Ikke noe, ser på brannen. Det var første gang han hadde truffet henne etter at hun hadde vært inne på rommet hans. Han var flau.

            - Hvor var du i går kveld?

            - Hjemme, hvorfor spør du?

            - Jeg har mistanker til at du var her og kastet tomater og stein.

            - Jeg har ingen anelse om hva du snakker om. Jeg var hjemme hele tiden.

            - Greit nok. Det skal vi sjekke opp. Nå peller du deg vekk herfra.

            - Har ikke jeg like lov til å stå her som de andre?

            - Setter du deg opp mot politiets anvisninger, Jørn?

            - Slapp av. Jeg går. Han lusket vekk. Christa la merke til at en tre - fire andre gutter også forlot stedet. Hun merket seg utseende. En av dem hadde hun sett på korpset. Brannvesenet hadde begynt å få kontroll over flammene. Christa håpte at Julius ikke var inne i huset, men sjansene for det var nok små. Egentlig var hun sikker på at han var der. Dette var nok enda et drap fra hans side, et sjøldrap som det heter på politispråket. Skulle hun ringe til Nina? Hun visste det nok allerede. Ulrikke ville være det beste. Christa rakk ikke å tenke tanken ut. Det sprakte i radioen.

            - Kan dere kjøre til Jernbaneveien trettito med en eneste gang. Ulrikke Moen er navnet. Hun  sier hun kjenner deg. Hun har en viktig beskjed på svareren sin. Det haster. Står trolig om liv. Christa kastet seg inn i politibilen. Hun kjørte raskt. Det tok bare minutter å kjøre ned til Ulrikke. Hun fant henne gråtende på kjøkkenet.

            - Hva er det, Ulrikke?

            - Telefonsvareren. Hun pekte på svareren.

            - Hva med den?

            - Spill den av. Christa skyndte seg bort og trykket ned avspillingsknappen. Hun kunne høre den gråtende stemmen til Julius. Han var i ferd med å ta livet sitt, og han var ikke i huset. Det var tydeligvis en avledningsmanøver. Christa kalte opp vakta.

            - Foreslår at vi slår full alarm. Kall inn ekstra patruljer og kall inn hjelpekorpset. Vi må ha flest mulig biler. Han hadde sagt en øde vei. Det var hundrevis av øde veier utenfor Bratsberg. Området ble ofte brukt til PO-løp, slike bilorienteringsløp, og området var regnet for å være svært krevende. Jeg kommer inn med en gang, skal bare ta meg av Ulrikke Moen.

            - Ulrikke. Er det lenge siden du kom inn.?

            - Nei nettopp. Jeg gikk rett inn i stua og spilte av båndet.

            - Klarer du å være med å lete?

            - Ja, jeg skal være med?

            - Bli med meg. De to vennene kjørte sammen i politibilen. Christa brukte blålys. De svingte inn foran politivakta. Der hadde det alt begynt å komme folk. Det samme hadde det på korpshuset. Wilde var i full gang med å klargjøre folk. De skulle bruke korpsbiler og privatbiler. Her gjaldt det å komme over et stort område på kortest mulig tid. De regnet med at han satt i en bil eller ved en bil, siden han hadde lagt igjen en beskjed om det. Da hadde han mest trolig brukt eksos, eller skutt seg. Så vidt man visste hadde han ikke tilgang på våpen. Hadde han tatt tabletter så var det et visst håp. Det samme om han brukte eksos, men det hastet. Christa og Ulrikke kom til korpshuset. Ulrikke sprang inn. Hun så både Haakon, Bjørn og Nina der, men hun måtte gi beskjed til Wilde først.

            - Kan du organisere kjøring på alle skogsbilveier nord og øst for byen.. Vi holder oss i samme området. Politiet tar seg av den andre siden. Dere vet hva dere skal lete etter. Wilde nikket alvorlig. Hun var på gråten hun også. Ulrikke løp bort til Nina. Hun gav henne en klem.

            - Dette er alvor Nina, sa hun bare. Forferdelig alvor.

            - Ja, sa Nina. Jeg hørte at moren hans døde i natt. Det hadde vært bråk hjemme hos dem. Noen kastet en stein inn vinduet.

            - Fy filleren! Ulrikke så på Haakon. Han så svært alvorlig ut. Nå eller aldri, tenkte Ulrikke. Hun gikk fort bort til ham. Kysset ham på kinnet.

            - Blir du med i bilen vår Haakon?

            - Jeg, ja, jeg, jo, selvfølgelig. Han ble så forfjamset over handlingen hennes at han holdt på å ramle overende. Ulrikke tok ham i handa og leide ham ut. Hun blåste i om de andre så det.

            - Kom, skynd deg litt da. Dette haster, maste hun. Han diltet etter.

            - Jeg kommer.

            - Haakon, jeg er glad i deg. Jeg trenger deg. Pass på meg, vil du det?

            - Ja, Ulrikke. Det vil jeg. Jeg liker deg godt, men jeg har ikke turt si det. Jeg er feig slik.

            - Ja, dere menn er elendige til slikt, smilte Ulrikke. Hun hadde egentlig overrasket seg selv i kveld, og det beste av alt. Hun hadde ikke en gang vært i nærheten av å rødme. De satte seg inn i politibilen. Christa dro av gårde. Haakon satt med hodet mellom forsetene, og holdt Ulrikke i handa. Christa kikket på Ulrikke som blunket til henne.

            - Nå får du se å få på deg sikkerhetsbeltet, sa Christa til Haakon. Er du glad i henne så tar du på deg det. Gjør du det ikke innen fem sekunder så får du bot. Hun så det litt forskrekkede ansiktet til Haakon. Han fomlet med å finne selen.

            - Slapp av hun mente det ikke så alvorlig, lo Ulrikke, men det er sant. Jeg vil helst ikke at du blir skadet. De fulgte den mest naturlige ruten ut fra huset til Julius. Da de kjørte forbi var det bare en stor glohaug som brant. En vegg sto igjen, og en pipe.

            - Så grusomt, utbrøt Ulrikke. Hun kjente tårene presse på igjen.

            - Ja, sa Christa. Han har gjort rent bord etter seg. Vi trodde en stund at han var inne i huset, men det ser ut til å være en avledningsmanøver. Vi har fått melding om at bilen i nabohuset er stjålet. En gammel Ford Taunus, med todelt farge. Det er store muligheter for at det er Julius som har tatt den. Det var blod på garasjegulvet der bilen ble stjålet.

            - Da er det ham, sa Ulrikke. De fortsatte oppover. Snart kom de til den første avstikkeren som gikk inn i et stort skogsområde.

            - Se, ropte Haakon. De andre så det også. Det var tydelige skrensespor i snøen. Christa svingte opp veien. Hun kjørte saktere nå. Christa visste at denne veien gikk langt innover og at det var utrolig mange avstikkere. Det var slettes ikke sikkert at det var spor fra hans bil heller. Hun tok sjansen. Noe sa henne at hun hadde rett. Hun kalte opp KO.

            - Jeg vil gjerne ha alle mulige og umulige enheter til Svartdalsheia. Jeg har grunn til å tro at vi vil finne vår person her. Hun fikk det hun ba om. Hun pustet lettet ut. Alt hadde endret seg etter brannen i fjor høst, da hadde hun fått respekt av de fleste på kontoret. Hun kjente en nervøs pirring. Dette var å satse alt på et kort, men når hun hadde denne følelsen så stemte det ofte. Det var kanskje vanvittig å satse alt på dette sporet, men det så ferskt ut, og han måtte ha kjørt fort. Dessuten kunne han ikke være noen god sjåfør. De kjørte hurtig oppover til de kom til det neste veikrysset. Her stoppet hun. De saumfor bakken. Ingen tegn til skrens eller hjulspor. Det burde tyde på at han hadde kjørt rett fram. Hun valgte å vente. Det tok ikke lang tid før det kom flere biler. Hun sendte to inn til høyre. Det ville gå fort å søke der. Selv fortsatte hun rett fram, nå hadde det kommet til fem biler til og de ventet ytterligere tre. Ved neste veikryss hadde de fire muligheter. Det var her de ville få problemer. De måtte bare satse på at de hadde flaks. Hun sendte biler inn på veinettet. Hun befalte samtlige til å kjøre forsiktig, slik at de ikke kjørte på hverandre. De måtte også merke nøye på kartet hvor de hadde kjørt, og området skulle være så godt gjennomsøkt at de kunne med sikkerhet si at bilen ikke var på det feltet de hadde søkt. Selv ville hun kjøre litt på måfå og være klar om noe skjedde. Hun hadde også bedt ambulansen vente i veikrysset slik at det var kortest mulig vei dersom de skulle gjøre funn. Det gikk en time. Det gikk to. Christa begynte å innse at det var for sent. De kjørte akkurat opp på toppen av en ås. Veien gikk over åsen og ned til et vann på andre siden.

            - Christa kan du stoppe litt, spurte Ulrikke.

            - Er det noe galt?

            - Nei jeg skal bare på do, svarte hun. Christa svingte inn på en liten lomme i veien. Ulrikke gikk ut og forsvant inn i skogen bak bilen. Hun fant en passende plass bak en gran. Hun hatet egentlig å sitte slik i naturen.  Hun gjorde unna jobben raskt. Hun skulle akkurat til å springe tilbake til bilen da hun hørte motorlyd. Den var som om motoren fusket. Noen hadde problemer med bilen. Kanskje en av de som lette. Hun klatret opp på brøytekanten. Derfra kunne hun se ned på veien ved vannet. Da så hun bilen. Den sto på en naturlig lomme. Det var en gammel bil. Der stoppet motoren. Ingen kom ut av bilen. Og ingen kom til. Det måtte være ham. Hun løp til bilen. Hun snublet så lang hun var. Slo seg skikkelig i kneet. Hun rev opp døren til politibilen.

            - Kjør, skrek hun.

            - Hva skjer, sa Christa forskrekket. Hun hadde fulgt opp og startet bilen. Ulrikke så ut som hun hadde gått rett på en bjørn. Hun holdt på å få pusten igjen.

            - Jeg tror jeg har funnet ham. Det står en bil nede ved vannet. Jeg hørte motoren fuske, og så stoppet den. Jeg så bilen stå der. Det var en gammel bil. Christa kjørte fortere. Hun viste at hun kunne kjøre bil. Det tok bare fem minutter å kjøre ned til den andre veien. De måtte nesten trill rundt for å kjøre tilbake veien langs vannet. Det var ingen hindring. Med brekket kastet Christa bilen rundt på en måte som sikkert ville bli lagt merke til i rallykretser også.

            - Der, der står den. Ulrikke pekte. Christa bremset opp.

            - Bli her, sa hun. Hun løp bort til bildøren. Den var låst. Bilen var full av røyk og eksos. Hun vippet opp stavlykten og smalt den i vinduet. Det hjelp ikke. Hun bøyde seg ned fant og fant en stor stein. Hun slengte den i frontruten med stor kraft. Det knuste ruten. Det veltet røyk ut av bilen. Sikten ble klar. Christa fikk vekk de siste glassbitene. Hun strekte seg inn i bilen, men hun holdt pusten. Hun klarte å vippe opp dørlåsen. Hun kom seg raskt til døren og fikk den opp. Hun tok tak i den livløse kroppen og dro ham ut i friluft. Hun måtte bort og trekke frisk luft selv. Hun vinket på de andre to. Julius, hadde kastet opp, det lå oppkast og skum rundt munnen hans. Det luktet stramt. Både fast og flytende avføring hadde gått. Han så død ut. Han var død. Ulrikke tok pulsen. Det var ingen. Han var begynt å bli kald. Julius hadde tatt sitt eget liv. Ulrikke reiste seg gråtende opp. Hun så rett inn i øynene til Haakon, også han gråt. De omfavnet hverandre. Det var mye som skulle ut. Spenningen, kjærligheten, smerten og  tomheten. Christa kom også bort til dem. Hun var alvorlig.

            - Det er ikke mye vi kan gjøre. Han valgte en vanskelig vei. Det med moren var nok hardt for ham. De andre to så ikke tåren som sto i øyekroken hennes. Hun gikk bort til bilen. Hun ropte opp KO.

            - Vi har gjort funn ved Latjern. Det er lite vi kan gjøre her. Kan dere sende inn ambulansen og en patruljebil til. Ta med nødvendig utstyr. Resten kan dimitteres. Hun fikk bekreftet meldingen. Det var i hvert fall rett å satse på et kort denne gangen. Christa så bort på Julius. Det var ikke noe vakkert syn. Hun syntes synd på ham. Når hun tenkte seg om, så måtte det gå denne veien. Han hadde alle odds i mot seg. Hun gikk bortover med en duk hun hadde liggende bak i bilen og la den over ham. Så gikk hun tilbake til bilen. Der fant hun to tomme tablettesker. Hun puttet dem i en plastpose. Hun var omhyggelig med å ikke lage unødige fingeravtrykk. En kunne aldri vite.

            De andre to kom bort. De holdt hverandre i hendene. Røde Kors hadde igjen ført to unge mennesker sammen.

            - Det er så forferdelig vondt, sa Ulrikke. Hun begynte å gråte igjen. Haakon klemte hånden hennes og la armen rundt livet hennes.

            - Jeg tror Julius har det bra nå, sa han stille. Han tok et vanskelig valg. Det er av og til at livet blir for tungt. Mange sier at det egoistisk å ta livet sitt. Jeg er ikke så sikker. Det er kanskje like egoistisk å ikke la den enkelte få lov å velge selv. Christa bøyde seg inn i bilen. På gulvet lå skriveblokken. Hun tok den opp. Hun tok blokken med til bilen. De andre to hadde trolig ikke sett den.

            - Jeg tror det er lurt av dere om dere går dere en liten tur. Vi må likevel vente her i minst en time. De nikket, glad for å få være litt alene. Hand i hand gikk de  bortover veien. Det gav Christa anledning til å lese i fred. Skriften var ustø.

 

Kjære Ulrikke!

 

            Jeg vil skrive spesielt til deg. Du er mennesket blant dere alle. Du vet jeg mener det. Du vet jeg er glad i deg, også utover vanlig vennskap. Når mor nå er død, så var du det mennesket som det er vanskeligst å skilles fra, selv om du er forelsket i en annen. Håper du får det fint sammen med ham. Jeg er ikke spesielt religiøs, men i en slik stund så må jeg tro at det finnes et liv etter døden. Jeg håper at jeg får ligge ved siden av mamma., og at vi får være i fred på kirkegården. Ha det godt Ulrikke. Jeg greide bare ikke mer. Presset ble for stort. Jeg vet du vil gråte for meg, men prøv å se på det som en positiv ting. Det er det for meg. Nå får jeg fred.

 

Kjærlig hilsen din venn, Julius.

 

Christa bladde om. Hun leste sakte. Øynene var fulle av tårer. Hun tenkte på sin kjære mann. Han hadde ikke fått anledning til å legge igjen et brev. De hadde noen fordeler de som selv bestemte seg for å avslutte livet. Det siste brevet var til korpset.

 

Jeg håper dette brevet kan bli lest opp på neste kurskveld. Det betyr mye for meg.

 

Kjære venner!

 

            Først og fremst. Takk for at dere har støttet meg. En spesiell takk til Ulrikke, Nina, Haakon og Wilde. Dere skulle vite hvor mye det betydde at dere satt igjen da store deler av kurset gikk. Dere har vist at dere er modige mennesker som tør å bry seg. Jeg er glad i dere alle. Dette er et forferdelig vanskelig brev å skrive. Tårene renner. Hvem kan skilles fra vennen sin, uten å felle tårer. Egentlig er jeg ikke så redd for å dø, kanskje rekker jeg ikke en gang å skrive ferdig dette brevet. Det jeg er redd for er at jeg ødelegger den tillit dere har vist meg. Tilgi meg også dette. Jeg er ikke spesielt religiøs, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får møte mamma igjen. Hun døde i natt. Det var et resultat av presset mot henne, skyldfølelse, og gårsdagens hendelse. Noen har drept igjen i Bratsberg. Denne gangen var det ikke meg. Nå er vi to ofre. Jeg tror ikke disse vil bli stilt til ansvar. Det kan være det samme, jeg unner ingen den straffen det er å ha et liv på samvittigheten. Noen har det vondt nå, mye verre enn dere som kan vise sorg. De andre må holde den skjult, først på grunn av kameratflokken, så fordi de må skjule seg. Om dere skulle kjenne noen av dem. Si at jeg tilgir dem. Jeg orker ikke å gå i døden med hat i sinnet. Nå begynner jeg å bli så trett, jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer. Jeg er glad i dere. Takk

 

Hilsen Ju

 

Navnet hans endte ut i en strek. Han skrev så lenge han klarte. Christa bestemte seg for å lese opp brevet på neste kurskveld, og på neste korpsmøte. Hun ville vente litt med å gi brevet til Ulrikke. Christa hørte at det kom flere biler. Den første var ambulansen. Det var Bjørn som kjørte. Han så på henne.

            - Det er for jævlig, Christa. Christa bare nikket. Hun trodde ikke siste ordet var sagt i denne saken. Folket som sto bak dette var onde mennesker som ville ha hevn. Hun følte at dette bare var en begynnelse.

SLUTT.

Del 34 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/?c=1244977974

Julius lå på sengen sin og tenkte. Han hadde det vondt. De siste dagers opplevelser var sterkt deprimerende. Han var innesluttet. Han hadde sluttet å tro på at det fantes medmenneskelighet. At mennesker kunne gjøre så mye vondt mot hverandre. Det skjønte han ikke. Moren hans ble mobbet. Hun torde snart ikke bevege seg utenfor huset på fritiden. Hun fikk slengt ukvemsord etter seg når hun handlet. Hun fikk slengt vonde ord etter seg på gamlehjemmet der hun inntil nylig hadde jobbet. Til og med de gamle sa stygge ting til henne. Hun som helt uskyldig hadde fått en drapsmann inn i familien. Aldri hadde hun bebreidet ham. Hun sa ikke noe, men Julius skjønte at hun hadde det forferdelig vondt. Julius var redd han kom til å gjøre det verre for henne ved å bli. Hvor skulle han dra? Den grusomme tanken om å gjøre det slutt snek seg oftere og oftere innpå ham. Han hadde ingen å snakke med. Han følte at han hadde en viss kontakt med Ulrikke, men han kjente henne jo ikke. Han torde ikke å ringe å be om hjelp. Det var for nedverdigende. Kurskvelden i Røde Kors hadde vært bra helt til han måtte fortelle hvem han var. Det var forferdelig da flere gikk fra kurset. En tåre la igjen en hvit stripe av salt nedover kinnet. Skulle han gjøre dette? Skulle han orke å leve slik? Skulle han enda en gang såre moren? Ville hun i det hele tatt klare de påkjenningene han utsatte henne for? Han bestemte seg for å gå ned å snakke med henne. Stakkars gamle mor. Han kom akkurat ned i trappa da ruten ble knust og en stor stein med en lapp på traff bordet og spratt rett inn i en glassmonter så bitene sprutet over hele stua. Moren hylte. Julius sprang ut på trappen. Han så bare baklyktene på en bil som forsvant i full fart.        

            - Helvetes svin. Mor har ikke gjort dere noe. Ta meg, men rør ikke moren min, hylte han ut i mørket. Julius kjente et øyeblikk at han kunne drepe en gang til. Hadde han fått tak i disse jævlene så hadde han kanskje gjort det. Han sprang inn igjen i stua. Han fant moren gråtende i et virvar av glass og  ødelagt pynt. Hun holdt rundt et lite bilde. Det var av ham som femåring. En uskyldig liten gutt som smilte til fotografen.

            - Kjære lille gutten min. Jeg er så glad i deg, hvisket moren. Du er det eneste jeg har igjen. Gud velsigne deg, gråt hun. Moren merket ikke at Julius hadde kommet inn i rommet. Hun bare gråt og gråt. Hun så rett framfor seg. Julius gikk bort til henne.

            - Mamma, stakkars mamma. Jeg er så lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre opp for meg. Jeg er så glad i deg. Moren svarte ikke. Hun så fremdeles på bildet og begynte å synge en barnesang. Julius husket den godt. Det var sangen hun hadde sunget når han var redd og trengte trøst. Moren satt bare og gynget. Om og om igjen satt hun og sang sangen. Hun knuget det lille bildet til brystet.

            - Mamma, hør på meg, sa Julius. Nå var han redd. Slik hadde han aldri sett moren. Han måtte ringe etter hjelp. Han fikk prøve å ringe til Ulrikke eller Nina. Han skyndte seg ut i gangen. Det knaste i glass. Han kjente et stikk i foten. Et glasskår hadde skjært seg gjennom tøffelen og inn i foten. Det fikk bare være. Han kjente at han blødde, men nå hastet det mer for moren. Han fant frem nummeret til Ulrikke. Hun hadde sagt at han kunne ringe om han trengte hjelp. Nå trengte han mye hjelp. Julius slo nummeret. Han skalv slik at det var nesten umulig å treffe. Han så tastaturet i en tåke. Han ble kvalm, men greide det til slutt. Det ringte, en gang, to ganger, tre. Det var ingen som tok telefonen,

            - Vær så snill. Ta telefonen. Ta telefonen ropte han høyt. Kulden kom inn gjennom det knuste vinduet. Han enset det nesten ikke. Ulrikke var ikke hjemme. Han prøvde å huske etternavnet til Nina. Det var noe på C, Christoffersen, nei Christiansen. Han bladde febrilsk i katalogen. Der fant han det. Igjen slet han med å slå nummeret.

            - Nina!

            - Det er Julius. Mer fikk han ikke sagt. Gråten tok ham. Han hikstegråt. Hjelp meg, vær så snill å hjelp meg. De ødelegger huset vårt, mor er skadet, hjelp meg!

            - Julius, ta det rolig. Hva sier du, sa Nina. Hun var redd, noe var riv ruskenes galt. Hva har skjedd Julius. Prøv å snakke rolig.

            - Mor, det er mor, hun trenger hjelp.

            - Hva har skjedd Julius, si det. Nina var vettskremt. Hadde han drept igjen. Hadde han drept moren sin. Det kunne ikke være sant. Kjære Gud ikke la han ha gjort det. Jeg ringer etter hjelp Julius. Du får hjelp.

            - Ikke legg på. Ikke legg på, Julius ropte om hjelp. Kom, Nina. Jeg trenger hjelp.

            - Jeg er nødt til å legge på. Jeg skal ringe etter hjelp. Nina la på røret og tok det opp for å ringe, men der var han. Hun klarte ikke å komme ut så lenge han ikke la på røret. Pokker også. Julius. Du må legge på røret. Jeg klarer ikke å ringe etter hjelp så lenge du ikke legger på. Hun hørte pusten hans. Hun hørte at han var redd. Julius, hør på meg. Jeg vil gjerne hjelpe deg, men da må du høre hva jeg sier.

            - Jeg er redd Nina. Mor er skadet. Hun må få hjelp nå. De har knust stuevinduet. Hun sitter bare og synger. Julius begynte å hikstgråte igjen. Jeg orker ikke mer Nina. Jeg tør ikke legge på. Snakk med meg. Nina tenkte raskt. Mobiltelefonen.

            - Jeg skal snakke med deg Julius, kan du bare vente litt. Jeg må hente meg et stol, løy hun. Hun sprang rett ut i jakka der hun hadde telefonen, slo den på og tastet inn koden. Det tok noen lange sekunder før hun kunne bruke den. Raskt slo hun inn nødnummeret til politiet.

            - Bratsberg politikammer. Det svarte med det samme og det var en kjent stemme.

            - Christa. Er det du, ropte Nina.

            - Ja, men du burde vite bedre enn å ringe på dette nummeret, sa Christa strengt.

            - Nei, jeg trenger hjelp øyeblikkelig, Christa. Dere må kjøre til huset til Julius. Det har skjedd noe der, men jeg vet ikke helt hva. Jeg har Julius på den andre telefonen og han bare gråter. Han sier noe om at ruta er knust og at moren trenger hjelp. Jeg har ham på den vanlige telefonen. Jeg tror du bør ringe etter en ambulanse også.

            - Greit. Unnskyld at jeg tvilte på deg, Nina. Vi drar ut med en gang. Nina la på og skyndte seg tilbake til telefonen.

            - Er du der Julius?

            - Ja, jeg er her. Han var litt roligere nå. Jeg skal legge på Nina. Kan du ringe etter en sykebil til oss?

            - Jeg har allerede gjort det Julius. Det kommer hjelp om kort tid. Hva er det som har skjedd? Har du skadet noen?

            - Nei, nei - hvorfor skulle jeg gjøre det. Han kjente skuffelsen slå ham i ansiktet. Hun trodde at han hadde skadet sin egen mor. Noen har kastet en stor stein inn i stuevinduet vårt. Steinen hadde et brev med. Jeg har ikke lest det, men jeg trenger ikke å lese det heller. Jeg vet hva som står der, sa han. Nina hørte at han gråt. Stadig snufsing avslørte ham. Jeg legger på nå Nina. Jeg må hjelpe mor. Han la på før hun rakk å si noe. Nina skyndte seg ut i gangen. Dro med seg en jakke i forbifarten og sprang ut til bilen.

            - Mor, hører du meg? Hun sang fremdeles, men nå satt hun med glassbiter i hendene. Blodet rant. Hun hadde knuget bildet av ham så fast at det hadde blitt knust. Julius satte seg ved siden av henne, strøk henne over håret. Han skjønte at moren hadde gått inn i en annen verden. En verden han ikke nådde inn til. Ute hørte han en bil bråstanse. Det var sikkert sykebilen. Nina hadde sagt at hun hadde ringt etter hjelp. Han hørte at det sprang i trappen. Noen banket på døren. Den sto oppe etter at han hadde vært ute.

            - Er det noen her? Christa var forsiktig. Kollegaen hennes hadde en kølle klar. De tok ingen sjanger.

            - Her, ropte Julius. Her i stuen, fort dere. Han skvatt til da Christa kom til syne.

            - Politi, hvorfor kommer dere. Jeg trenger sykebil.

            - Jeg tror du trenger politi også, Julius. Politibeskyttelse. Sykebilen kommer. Vi har ringt etter den. Den kom idet hun sa det. Hun  gikk bort til moren. Christa konstaterte fort at det ikke gikk å få kontakt med moren. Hun la en rask bandasje rundt hendene hennes. Bjørn kom inn. Han hadde med seg en førstehjelpskoffert. Han kom rett bort til dem.

            - Hva har skjedd?

            - Hei, Bjørn, sa Christa. Hun har nok fått et alvorlig sjokk som har ført henne inn i en psykotisk tilstand. Hun har flere dype kutt i hendene etter alt glasset her. Hun bør på sykehus med en gang.  Jeg har bandasjert henne. Det står helt sikkert en del glassplinter i såret. Moren til Julius, sang fremdeles, stille nå, men hun så ikke ut til å forstå hva som hadde skjedd. De la henne på båra og bar henne ut i sykebilen. Julius ville følge etter.

            - Kan du vente litt Julius. Vi vil gjerne vite hva som har skjedd. Vi kjører deg opp etterpå. Julius så på henne. Hun kunne se frykten i øyene hans.

            - Jeg vil være hos henne. Tror du hun dør?

            - Nei jeg tror ikke hun dør, men hun har nok båret på mange tunge ting. Jeg tror denne hendelsen har fått glasset til å flyte over Julius. Hun trenger hvile og hjelp. Du blør. Få se på benet ditt. Nå først oppdaget han også at han blødde en god del. Han satte seg i en stol. Christa hjalp ham av med sokken. Han hadde en skikkelig flenge i foten.

            - Er det dypt, spurte han.

            - Ja, dette må sys, men jeg skal legge en bandasje så vi stopper blødningen. Vi skulle visst sendt deg med sykebilen likevel, sa hun. Den andre politimannen så seg rundt.

            - Hva skjedde Julius?

            - Noen kastet en stein inn stuevinduet. Vi har blitt plaget mye siden jeg kom hit. Bare på den korte tiden så har noen hele tiden gjort djevelskap mot oss. Mor blir mobbet. Det er det verste. Christa tok opp brevet som var knyttet til steinen. Hun åpnet det.

            «Morderdjevel» Håper du får denne steinen midt i fleisen. Vi skal knekke deg. Vi er godt organisert, og vi skal ta dere, både deg og den hora som har født deg. Øye for øye, tann for tann. Vi kommer til å drepe deg, men du skal dø sakte. Du skal lide. En dag tar vi deg. Du skal få oppleve døden, se den i øynene, smake blodet, kjenne flammen. Vi skal ta deg morder. Går du på neste førstehjelpskurs på korpset, tar vi vennene dine også. Først sykehushora Ulrikke, så radiojournalisten. Vi mener alvor. Det er ditt ansvar. Dette er siste advarsel. Har du ikke reist herfra innen i morgen kveld, setter vi i gang, og vi er mange.

            Oss

Christa holdt brevet helt oppe i hjørnet. Dette er en alvorlig sak Julius. De truer deg på livet. Jeg vil helst ikke at du leser dette. Det er svært hard kost, og så alvorlig at vi er nødt til å handle deretter. Nina kom inn døren.

            - Går det greit?

            - Ikke så veldig. Julius kan ikke bli her i natt. Vi må på legevakta først, så må vi finne et sted i natt.

            - Kan jeg ikke få være hos mor, sa han. Tårene trillet igjen.

            - Det går sikkert bra. Om det ikke går bra kan du ligge over hos meg, sa Nina. Hun så blikket fra Christa.

            - Jeg er ikke så sikker på at det er så lurt, sa Christa. Dette er en politisak nå. En svært alvorlig en. Vi har med en drapstrussel å gjøre, faktisk flere, og dette kan også sees på som et drapsforsøk. Jeg tror du skal ha litt avstand til denne saken. Det kan vel hende at du skal dekke den også, ikke sant?

            - Jeg vil se brevet. Julius hadde bestemt seg. Dette kunne han ikke godta. Han fikk det.

            - Hold det i hjørnet er du snill. Vi vil svært nødig ødelegge spor, sa politimannen. Julius leste høyt. Nina ble blek. Dette hadde hun ikke regnet med. Hun så på Nina som ristet svakt på hodet. Hun skjønte at hun ikke måtte la ham overnatte.

            - Jeg kan ikke ligge over hos deg, sa Julius. Det er for farlig. Jeg vil være hos mor i natt, så drar jeg . Han fortalte ikke hvor. Han hadde sine planer. Han var iskald nå. Dette ville han ikke være med på. Det var for mange som fikk ødelagt sine liv på grunn av ham. Kjør meg på legevakta er du snill, sa han til Christa.

            - Ok, vi drar. Vi skal sørge for at huset blir avlåst og sikret. Så du forresten hvem det var. Nei, men jeg tror det var en litt stor bil. Jeg så bremselysene. De var store, som på en pickup av amerikansk opprinnelse. Det kunne høres slik ut på motorlyden også, men alt gikk så fort.

            - Vi går gjennom saken i morgen Julius. Nå skal vi få skikk på såret ditt, sa Christa og startet bilen. Oppe i skogen satt Jørn og en del andre og nøt det som hadde skjedd. Det eneste de ikke likte var at politiet var koblet inn. Noen måtte ha blitt skadet, og det var ikke Julius. Han hadde de sett gå inn i bilen.

            - Neste gang slår vi til mot, Nina, sa han. Guttene slo hendene sammen, og dro til hvert til sitt. De måtte komme seg hjem, slik at de hadde alibi. Det kom sikkert ikke til å gå upåaktet hen.

            Politibilen kjørte inn foran sykehuset. Julius blødde en god del i foten. Bandasjen var rød av blod. Christa hjalp ham inn på legevakta. Hun prøvde å finne ut noe som kunne sette dem på sporet av gjengen som sto bak dette. Hun hadde mistanker, men kunne ikke bevise noe. Hun var sikker på at det var noen fra korpset. Hun trodde Jørn var med på en eller annen måte. Hun hadde varslet over radio om at det sjekket adressen hans. Om han var ute. Det hadde vært lys i huset, og det som var rommet hans. Lenger kunne de nok ikke gå i denne omgangen.

            - Jeg må stikke, men kommer igjen i morgen. Jeg går ut i fra at du får bli her i natt. Legen nikket.

            - Jeg vil gjerne sitte hos, mamma, sa Julius. Hun var dårlig. Hun blir sikkert innlagt hun også.

            - Vi har sydd sårene hennes, og hun er kjørt opp på avdelingen. Hun skal bli her i natt, så får vi se hva vi skal gjøre i morgen. Hun blir trolig overflyttet til psykiatrisk. Hun trenger hvile. Det er mulig det er et mindre hjertesvikt i tillegg,, men vi er noe usikre. Vi skal ta flere prøver i morgen. Legen gjorde seg ferdig med såret til Julius. Det var ganske stort. Og han hadde blødd en del. Julius ble satt i en rullestol og trillet opp til moren.

            - Hun ligger her på to-stua, sa en vakker sykepleier. Hun smilte til Julius. Det var så godt å treffe et menneske som ikke var full av fordommer.

            - Kan jeg sitte hos henne i natt?

            - Hun ligger på enerom, men du trenger jo litt søvn du også. Jeg triller inn en seng til. Det blir litt trangt, men det går. Du må sitte med benet litt høyt. Det hjelper på blødningene. Julius kom inn til moren. Hun hadde en stor bandasje på den ene hånden. Hun stirret rett framfor seg. Det surklet litt i pusten hennes. Det hadde det ikke gjort før hun dro. Julius ble litt bekymret, men de visste vel hva de gjorde.

            - Mamma! Ikke noe svar. Mamma, kan du høre meg. Det er Julius. Hun svarte ikke. Han klarte ikke trenge inn til henne. Moren var som i transe. Julius kjente fortvilelsen komme. Han visste ikke om han orket dette lenger. Så mange mennesker som ble rammet fordi han hadde trumfet gjennom å dra hjem. Hadde han holdt seg borte så hadde alt dette vært unngått. Han så på moren. Hun hadde lukket øynene, hun sov. Han kjente også at søvnen presset på. Julius halte seg opp i sengen og la seg ned. Han strakk en hånd ut og holdt moren i hånden. Slik sovnet Julius også. Både han og moren hadde fått noe å sove på. Slik lå han også da nattevakten kikket innom ved tolvtiden. Hun skulle komme på neste runde klokken tre. Julius våknet ikke før klokken ni neste morgen. Han var tung i hodet og trøtt. Han snudde seg rundt. Sengen til moren var ikke der lenger. Langt borte kunne han huske at noen hadde forsøkt å snakke til ham, men han greide ikke våkne. Tablettene hadde slått ham ut. Han fomlet etter ringeklokken. En pleier kom inn. Det var den samme som hadde trillet han inn kvelden før.

            - Hvor er mor, sa han med tørr strupe. Pleieren gav han et glass saft.

            - Julius, sa hun og la hånden på hans. Han skjønte det før hun rakk å si det. Han visste at moren var gått bort.

            - Hun er død!

            - Ja, Julius, hun døde i natt. Da nattevakten kom inn andre runden hadde hun sovnet inn. De prøvde å få liv i henne igjen, men det var for sent. De gjorde hva de kunne. Hun så Julius falle sammen. Hans siste motstandsvilje var brukt opp. Julius bare hulket. Hun satte seg på sengen hans og strøk ham over ryggen. Hun visste at det ikke var nødvendig med så mange ord.

            - Er det noen du vil jeg skal ringe til, Julius? Han ristet på hodet. Det var ingen å ringe til.

            - Kan jeg se henne?

            - Ja, klart du kan det. Vi har lagt henne på naborommet i tilfelle du ville se henne. Skal jeg bli med deg. Julius hadde fått noen krykker til hjelp. Han var noe uvant med dem, men klarte å halte seg inn i rommet der moren lå. De hadde tent et lite lys på nattbordet og det sto en blomsterbukett ved siden av henne. Hun så vakker ut.

            - Kan jeg få være litt alene med henne, gråt Julius. Pleieren nikket og gikk ut. Julius, kom seg helt bort til sengen. Han bøyde seg ned og kysset moren farvel.

            - Mor jeg kommer snart, kanskje i kveld hvisket han. Han orket ikke være her lenger. Julius hadde bestemt seg. Han ville flykte vekk til et sted der ingen ville nå ham. Han håpte det fantes en Gud. Moren hadde trodd på det. Han håpte at han fikk tilgivelse og kom på samme sted. Han så på moren.

            - Du har lidd mye vondt mamma, nå er det over. Tilgi meg. Jeg har såret deg. Jeg har skylden for dette. Ingen kunne ha vært så god mor som du. Jeg håper de menneskene som har tatt livet ditt også forstår hva de har gjort. De som knuste den ruta i natt er også drapsmenn, men de slipper nok å sone slik jeg gjorde. Farvel mamma. Jeg kommer snart. Jeg skal bare ordne noe først. Vi skal hvile sammen. Julius bøyde hodet. Han var lei seg, men han begynte å få en hard følelse innvendig. Et hat hadde bygget seg opp inne i ham. Han visste hva han måtte gjøre og han var ikke redd. Han gikk ut i gangen og bort til vaktstua.

            - Jeg vil hjem.

            - Du kan ikke dra enda. Såret ditt trenger litt ro og så har du hatt noen tøffe dager så du kan bli i hvert fall en natt til, sa sykepleieren.

            - Nei, jeg vil ikke være her lenger, sa Julius bestemt.

            - Julius, hør på meg. Du har det tøft. Hvem har du å snakke med hjemme?

            - Ingen, men det spiller ingen rolle. Jeg vil hjem. Jeg går nå enten dere vil eller ikke.

            - Vent i hvert fall til jeg får tak i en lege da, sa pleieren og snudde seg mot telefonen. Han lot som han satte seg ned. Da hun snudde ryggen til ham, reiste han seg opp. Han lot krykkene ligge. Han gikk på benet. Han holdt på å svime av da smertene hogg oppover i benet og langt bak i nakken. Det rev i stingene, men han ga blanke. Han kom seg usett inn i heisen, og ned i hallen. Han hadde flaks. En drosje sto rett utenfor med gult lys på taket. Han satte seg inn. Pleieren hadde oppdaget at han stakk av. Hun sprang til, men måtte vente på ledig heis.

Det tok så lang tid at da hun kom ned så hun bare en drosje som forsvant ut av plassen, men det kunne jo vært hvem som helst. Hun spurte noen om de hadde sett en ung mann som dro med drosjen, men ingen hadde lagt merke til noe. Hun begynte å lete litt på sykehuset. Det kunne jo hende at han hadde gjemt seg. Hun var bekymret for ham. De måtte finne ut om de skulle varsle politiet. Hun fryktet at han kunne gjøre seg noe.

            Julius betalte drosjen. Han kom seg inn i huset. Det var spikret en stor plate foran vinduet. Julius gikk opp til morens rom. Han tok fram morens Bibel. Den la han i en bærepose. Han gikk ned i skapet i stuen. Innerst inne fant han det han lette etter, sovetabletter. Han var sikker på at moren hadde slike. Han tok hele glasset i posen. Det var nesten fullt. I tillegg tok han et glass med nervemedisin som var noe gammelt, men virket sikkert likevel. Han haltet rundt i huset. Det ble blodspor etter ham. Han hadde det travelt. I et annet skap fant han støvsugeren. Han rev av slangen og fant en stor rull med pakketape. Nå var han klar. Det vil si. Han var ikke helt klar. Han måtte ha en bil. Moren hadde ingen bil. Han fikk stjele en. Han kom seg ut. Alt utstyret hadde han lagt i en sekk som han bar på ryggen. Han hadde ikke gått mange meterne før han hørte motordur. Han gjemte seg i hagen og kom seg usett over til naboen. Han var lykkelig for at snøen var så hard at det ikke ble spor. Han kunne høre at bilen stoppet og at to dører ble slått igjen. Det var sikkert politiet. Sykehuset hadde nok bedt de sjekke. Det var politiet. Christa og hennes kollega fra i går hadde kommet til huset etter at de hadde blitt ringt opp fra sykehuset som var svært bekymret for Julius. Det var hun også. Han hadde gjennomgått mye den siste halvannen uken, men enn et menneske skulle forventes å klare alene. Hun gikk opp trappen. Døren var låst, men det var blodspor på trappen. Hun ringte på. Det kom ikke noe svar.

            - Skal vi bryte oss inn, hun så på makkeren?

            - Det er vel litt drastisk, er det ikke, sa han. Vi tar en runde rundt huset. De gikk rundt huset og kikket inn. Det så øde ut, og blodsporene kunne ha vært fra i går. Vi tar en runde og kikker først, så kaller vi opp vaktsjefen og ber ham komme med en vurdering. De satte seg inn i bilen og kjørte opp mot sykehuset.

            Julius hadde funnet det han lette etter. Bare to hus bortenfor hans eget sto det en bil i garasjen. Den var gammel, men til hans bruk var den grei nok. Han smøg seg inn. Den var som ventet ulåst. Han kom seg inn i bilen og nappet løs noen ledninger. Bilen startet med en gang. Han hadde bare så vidt prøvd å kjøre bil for drapet, men han skulle nå klare å holde den på veien. Han spant ut av garasjen og bort over veien. Han kjørte opp mot huset der han bodde. Han skulle bare gjøre to ting til. Han skyndte seg inn. Løftet av telefonrøret og slo nummeret til Ulrikke. Hun var ikke hjemme, men hun hadde satt på telefonsvareren. Det fikk holde.

            - Det er Julius. Stemmens hans brast. Jeg orker ikke mer Ulrikke. Takk for hjelpen. Jeg elsker deg, men det vet du jo. Farvel. Dere vil finne meg på en øde vei. Han la på. Tårene strømmet nedover kinnet. Han henter opptenningsved fra peisen og en pakke med tennbriketter som lå der. Han stablet opp masse møbler og papir. Så tente han på. Han ventet til det hadde tatt skikkelig fyr. Han så  over hjemmet sitt for siste gang, og sprang ut. Bilen gikk bra. Han kjørte ut av byen og fant en sidevei. Han kjørte i mange kilometer. Tok av på nye veier. Han hadde ingen anelse om hvor han var. Han stoppet bilen i en lite lomme. Her skulle han være. Han tok fram skrivesakene som han trengte, så begynte han å skrive. Etter en stund tok han en pause. Han åpnet begge glassene med piller. Han skylte de ned med en flaske Cola. Så gikk han ut av bilen, koblet støvsugerslangen til eksosrøret og knuste baklyset og stakk inn slangen der. Eksosen strømmet fritt inn i bagasjerommet og kupeen. Han tapet rundt slangen slik at det skulle bli tett. Så tok han et overblikk og satte seg inn i bilen. Han låste alle dørene, og fortsatte å skrive.

Siste og avsluttende del finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1245182150_beredskapsgjengen_36_.html

Her finner du del 33
http://kjlov.blogg.no/?c=1244409555

Ulrikke kom presis klokken seks. Hun la vekt på å holde avtaler og å komme presis. Julius var også klar.

            - Ha det mamma. Ser deg i kveld, ropte han. Moren så bekymret etter ham. Hun var så redd han ville bli skuffet igjen. Det skulle noe til å bære nederlag når de kommer flere ganger om dagen. Hun visste hva det betydde. Selv hadde hun måtte ty til både sovetabletter og nervetabletter. Den siste tiden hadde hun kjent smerter i brystet også, men de var ikke så veldig vonde.

            - Hei, Julius. Jeg har lånt bilen til Nina.  Husk bilbeltet, smilte Ulrikke.

            - Hei, svarte han. Han kjente en indre glede da hun ba om at han tok på beltet. Det betydde omsorg for ham.

            - Du ville snakke med meg. Vi har ikke så lang tid. Jeg må opp og hente ei jente som heter Eva, som også skal begynne på kurset.

            - Fint at du kom alene. Jeg har bare så lyst til å takke deg for det du har gjort for meg. Jeg er veldig glad for at du bryr deg om meg og støtter meg. Takk skal du ha Ulrikke.

            - Pytt, det er da vel ikke noe spesielt. Det er viktig å ta vare på hverandre.

            - Det er noe mer, Ulrikke. Jeg er forelsket i deg. Ulrikke hadde ventet dette, men hun ble likevel paff. Så direkte kom det. - Du har tent følelser i meg som jeg ikke har hatt på lenge. Du er snill og omtenksom. Du er vakker. Har jeg noen mulighet?  Ulrikke svelget. Dette hadde hun aldri opplevd før. Hun tenkte på Haakon som ikke torde å si det til henne, men som hun var glad i.

            - Jeg skal være ærlig mot deg, Julius. Du har ingen mulighet. Jeg er glad i en annen gutt. Du er grei og alt dette, men fra min side er det kun vennskap og det vil ikke bli noe annet. Hun så skuffelsen hos Julius.

            - Du vil ikke være sammen med en morder, mener du. Julius var krass. Han angret med det samme han hadde sagt det.

            - Julius! Det var forferdelig stygt sagt av deg. Er det slik du tror? Jeg er en venn, men ikke noe mer. Det betyr ikke at jeg og de andre ikke bryr oss om deg. Og om du vil vite det, så betyr det ikke noe hva du har gjort. Det er hvem du er som betyr noe.

            - Unnskyld, Ulrikke. Jeg mente det ikke. Jeg var bare dum. Jeg er glad i deg og hadde et lite håp om at du sa ja. Jeg forstår at det var dumt tenkt. Det var jeg som feiltolket signalene. Tilgi meg. Jeg setter enormt pris på det vennskapet du tilbyr. Jeg skal ta vare på det, men jeg trenger hjelp. Følelsene mine for deg er sterke. Han kjempet med gråten. Ulrikke hørte det, men hun måtte være forsiktig så han ikke kom nærmere henne. Han var absolutt nært nok.

            - Det er vanskelig å være forelsket Julius. Jeg er det selv, men i en annen. Jeg forstår at jeg har gitt deg signaler som fort kunne tolkes feil. Det beklager jeg. Jeg liker deg, og vil svært gjerne ha deg med i vennekretsen. Skal det skje må du være snill å ikke prøve å legge an på meg. Da blir det vanskelig å ha et nært vennskapsforhold.

            - Jeg skal prøve, sa Julius. Han stirret framfor seg. Hvem er denne flammen din da, Ulrikke?

            - Det er en hemmelighet, Julius.

            - Er det så nytt? Han kjente et stikk av sjalusi og misunnelse. Hvem var denne heldige gutten?

            - Ja, det er nytt, men det endrer ikke saken noe.

            - Er det ikke en gang verdt å sette seg ned å vente på deg, sa Julius spakt.

            - Nei, Julius. Det er ikke det. Du må for din egen del se deg om etter ei annen jente. Du vil helt sikkert finne henne. De kjørte i taushet videre. Ulrikke kikket bort på Julius. Han satt stadig og tørket øyene. Det var nok et nederlag for ham. Hun syntes oppriktig synd i ham. Han opplevde store svingninger i livet sitt. Brutalitet og glede gikk hånd i hånd, fra time til time. Det måtte ta veldig på den psykiske helsa.

            Eva sto ute og ventet. Det var kaldt, så Ulrikke håpte at hun ikke hadde stått for lenge.

            - Hei, Eva. Klar til kurs?

            - Ja, men jeg fryser snart unger på meg.

            - Har du ventet lenge?

            - Nei, men jeg har nok for lite klær på meg, sa hun. Hun hilste på Julius.

            - Skal du på kurs også?

            - Ja, jeg vil prøve. Jeg har tatt mye av dette før, men jeg har lyst til å begynne i korpset, så da tar jeg grunnkurset, svarte han. Ulrikke la merke til at han var en god skuespiller. Tristheten var som blåst av ham. Nå virket han svært opplagt, og ingen kunne tippe hva de to hadde snakket om i bilen.

            - Jeg også vil begynne i korpset. Jeg og Inger hadde tenkt å begynne sammen. Hun kommer direkte på kurset. Hun skulle på svangerskapskontroll først, sa Eva.

            - Er hun gravid og skal begynne i korpset. Det høres ganske spesielt ut, spør du meg, sa Julius.

            - Inger er ganske spesiell, men i positiv retning, sa Eva.  Har du holdt på med slike ting før, sa du?

            - Ja jeg har tatt prøver i førstehjelp via en studieordning sørpå. Jeg kom tilbake hit først i går. Jeg har vært borte i noen år, svarte Julius.

            - Jaha, så du er mannen fra fengselet, smilte Eva. Hvorfor sa du ikke det med en gang. Leste om deg i avisen. Hyggelig å hilse på deg. Eva visste hva det ville si å sitte innesperret. Hun lagde ikke noe nummer av at han hadde sittet inne. Det angikk ikke henne.

            - Ja, jeg har sittet inne, svarte Julius overrasket. Han likte tonen hennes og at hun ikke dømte ham. Hun spurte ikke en gang hvorfor han hadde sittet inne. Grepa jente. Hun kunne ikke være så veldig gammel. Hun så likevel ut som hun hadde en del livserfaringer.

            - Her er vi. Ulrikke stoppet bilen. Det var noen få som sto utenfor lokalene, og som sikkert skulle på kurs. Ulrikke la spesielt merke til en liten guttegjeng i hjørnet. De sluttet å snakke da de passerte. Alle snudde seg vekk.

            - Det er lov å komme inn, sa Ulrikke høyt. De fleste fulgte etter, men ikke guttegjengen. Ulrikke likte ikke helt det der. Christa var kommet og holdt på å rigge til utstyr. Wilde var også kommet. Hun skulle åpne kurset. Det var blitt en liten tradisjon dette her. Høstkurset skaffet mange medlemmer til korpset, og det var viktig å ta imot alle på en god og fin måte.

            - Hei. Flott at dere kom, sa Wilde til Eva og Julius. Jeg håper dere vil trives. Eva og Julius satte seg ved et av firemannsbordene. Eva hadde lovet å holde av en plass til Inger. Den fjerde plassen var ledig. Den var ved siden av Julius. Salen fyltes opp. Klokka ble sju. Julius hadde nettopp håndhilst på gutten som satte seg ved siden av ham. Det så ut til å være en hyggelig kar. Det var mange som hadde meldt seg til dette kurset. Flere enn vanlig, og mange hadde kommet i siste liten, kunne Wilde fortelle i sin åpningstale.

            - Det er spesielt hyggelig at vi har så mange nye jenter. Det er som regel en mangelvare i korpsene rundt om. Selvfølgelig er det også hyggelig at så mange gutter har kommet til, det er vel et resultat av det første. Salen lo litt nervøst. Wilde så ut over salen. Det var så utrolig mange. Det måtte være flere enn de hadde tatt inn. Hun kunne ikke forstå at det hadde skjedd. De hadde satt ut bord til alle påmeldte, men det var mellom fem og ti som ikke hadde fått plass. 

             Christa så det samme fra sin plass. Hun prøvde å telle, men det var vanskelig. Det måtte likevel være en misforståelse. Det var dessuten ikke forsvarlig å ha så mange på et kurs. Hun fikk ta det litt på sparket. De kunne jo dele kurset i to dager. Det var hennes tur.

            - Ja, velkommen til kurs i Røde Kors. Mitt navn er Christa Christiansen. Jeg er leder for instruktørene og er kursansvarlig her i korpset. Jeg har noen med meg som jeg ønsker å presentere litt senere, men nå vil vi svært gjerne bli litt mer kjent med dere. Vi har en liste vi må gå gjennom, og det må vi gjøre hver gang. Det har i første rekke med kursrefusjoner å gjøre. Vi er pålagt å føre navneliste. Jeg vil også svært gjerne at dere sier litt om dere selv, og hvorfor dere ønsker å være med på dette. Vi begynner med deg. Christa pekte på en av guttene som hadde tatt plass på første rekke. Gutten presenterte seg. Sa kort om hvorfor han ville begynne. Slik fortsatte det bortover rekken. De fleste sa litt om bakgrunn og hva de holdt på med. Turen kom til Julius sitt bord. Det begynte med Inger. Mange kikket litt rart på henne. Hun var gravid, veldig gravid.

            - Jeg håper at denne lille krabaten holder seg inne til kurset er over, skulle han komme før, så får vi håpe at det skjer her på kurset da, så får vi litt praksis, lo hun. Salen lo med, stemningen var i ferd med å etablere seg. Noe mer er det vel ikke å si, jo jeg kan jo si at jeg gleder meg veldig til å begynne i korpset, men det må skje etter fødselen. Så får vi håpe at dere kan dra nytte av en nybakt mor. Jeg ammer gjerne på vakt.

            - Det får vi helt sikkert, sa Christa. Flott at mødre med barn kommer. Så var det deg Eva. Eva reiste seg litt nervøst. Hun var ikke akkurat trent med å snakke i store forsamlinger. Hun var også usikker på hva hun skulle si. Hun hadde ikke så veldig lyst til å fortelle alt om sitt tidligere liv.

            - Ja, jeg heter altså Eva Nylien. Jeg og Inger skal flytte sammen. Ja, ikke misforstå, vi skal bare bo sammen, ja bo i samme hus, mener jeg. Hun kjente at hun ble rød. Og mange lo. Hun lo litt slev også. Det reddet henne ut av den pinlige misforståelsen. Jeg er helt fersk, og kan svært lite, men jeg gleder meg veldig. Hun satte seg.

            - Da var det vel meg, sa Julius. Han hadde bestemt seg for å gå aktivt ut. Jeg gleder meg også til å sette i gang med dette kurset. Mitt navn er Julius Dalvik. Det gikk et lite sukk gjennom salen. Julius merket det også, men han lot som han ikke hørte det. Christa holdt god øyekontakt med salen. Hun ville ikke ha noe tøys eller at noen slengte noen bemerkninger. Jeg har vært borte fra Bratsberg en stund, men ikke så lenge at jeg ikke kjenner området godt. Jeg har studert førstehjelp, mest i teori, så det skal bli artig å prøve noe av det i praksis. Jeg er også veldig glad for at jeg ble så godt mottatt her, og jeg gleder meg skikkelig til å være med på det viktige arbeidet Røde Kors gjør. Han satte seg.

            - Morder! Ordet var tydelig og ikke til å misforstå. Det kom bakfra. Det kom fra en av guttene, men Christa hadde ikke sett fra hvem. Så begynte det.

            - Morder, morder, morder. Få ham ut. Få ham ut. Det er mannen som drepte Trygve. Få ham ut. Enten ham eller oss. Flere hadde reist seg. Dette var helt klart organisert. Skal han være på kurset så går vi. Alle som blir på kurset støtter morderen. Det vil bli lagt merke til. Omlag ti personer hadde reist seg. De fleste gutter, og de hadde plassert seg godt rundt i lokalet. Gutten ved siden av Julius også. Julius tente på alle pluggene. Han bråreiste seg opp.

            - Pokker ta dere. Er det meg dere er ute etter så ta meg ikke la det gå ut over uskyldige som virkelig ønsker å begynne i korpset. Jeg vet at dere ikke liker meg. Jeg vet at jeg har gjort en forferdelig ting. Det har jeg sonet for, nå ønsker jeg bare å være i fred og kanskje kunne gjøre litt godt tilbake til en by som jeg har sviktet. Det ønsker jeg. Dere er feige og skitne. I går kastet dere tomater og satte opp plakater på huset til moren min. Har hun gjort noe galt? Vet dere hva dere gjør med disse uskyldige menneskene?

            - Hun er ikke uskyldig. Hun fødte deg, ditt svin! Julius prøvde å se hvem som sa dette, men klarte det ikke.

            - Jeg ser dere er modige. Kom fram og si det rett til meg. Husk. Jeg er jo en morder. Kanskje jeg ikke er så trygg som myndighetene mener. De har satt meg fri. Jeg skal likevel glede dere. Jeg tillater ikke at et kurs blir ødelagt på denne måten. Jeg skal gå, så kan alle være trygge og glade. Han begynte å gå ut.

            - Stopp. Du blir, Christa var sint, og hun var myndig. Dette er ren sjikanering og grenser til det ulovlige. Røde Kors kan ikke tillate å la en slik pressgruppe bestemme. Jeg foreslår det annerledes. Du blir Julius. De som ikke kan klare å være i samme lokale går, og dere gjør det øyeblikkelig. Dette har ikke noen med humanitet å gjøre. De begynte å gå. En av guttene spyttet på Julius. En annen satte i gang slagordene.

            - Morder, morder, morder, sa de i taktfast rop, mens de gikk ut. De veltet noen bord. Og den gode stemningen var totalt ødelagt. Det hele minnet om et opplegg fra ekstreme grupperinger. Det var flere enn det Christa oppfattet som aksjonistene som forlot kurset. Det var synd. Den siste gikk ut av lokalet, men de kunne høre ropene fra gårdsplassen.

            - Det er best jeg går, sa Julius. Han var vært nedbrutt. Tårene rant. Alle så det. Ulrikke gikk bort til ham. Det samme gjorde Nina som også var kommet til. Kom så setter vi oss, sa hun. Den lille trioen gikk bort til en sofagruppe og satte seg ned. Alle fulgte hver eneste bevegelse. Christa tok ordet.

            - Er det flere som ikke vil være her på grunn av Julius? Alle ble, men det var plutselig ikke så fullt kurs lenger. Det var nok over halvert. Det ville si at de hadde skremt mange vekk. De hadde oppnådd det de ville. Christa fortsatte.

            - Dette var en veldig vond opplevelse og start på et kurs. Mest vondt for Julius, som prøver å finne en måte å komme tilbake til samfunnet på. Vi i Bratsberg Røde Kors ønsker å støtte opp om ham, gi han en mulighet. Jeg takker dere for at dere ble sittende, og for at dere er så modige at dere ikke lar dere styre av en mobb. Jeg kan si det slik. Det var første eksamen i humanitet. Dere har bestått med glans. Dere kan være stolte. Siden åpningen ble noe annerledes enn vi hadde tenkt, så kan vi, like godt fortsette på en annerledes måte enn vi  hadde planlagt. Kunne du tenke deg å fortelle litt mer om deg selv Julius. De som sitter igjen har kanskje krav på det. Julius reiste seg sakte. Han gjorde ikke noe for å skjule tårene.

            - Unnskyld at jeg gråter, men kreftene er i ferd med å ta slutt. Jeg har mye motgang for tiden. Det var derfor jeg gledet meg slik til å ta fatt på dette kurset og å begynne i korpset. Ja, jeg er en morder. Det er umulig å gjøre noe med. Det jeg kan gjøre noe med er å være en person som angrer og som gjør opp for meg. Jeg skulle mer enn noe ønske at det var ugjort, men det er ønsketenkning. Jeg blir fryktelig lei meg når det går ut over mor. Hun har gjort alt som står i sin makt for å støtte meg. Hun har ikke et eneste øyeblikk veket fra min side. Julius måtte stoppe opp. Hendene skalv, og underleppen dirret. Han måtte svelge. Det var helt stille i salen. Ingen tok blikket fra ham. Julius brøt selv tausheten.

            - Det eneste jeg ber om. Gi meg en sjanse til å bevise at det jeg gjorde var en forferdelig feil. Gi meg en sjanse til å gjøre opp for meg lokalt. Jeg er en morder, men ingen forbryter. Og med det mener jeg at dere kan stole på meg. Jeg ønsker ingen noe vondt. Takk for at dere ikke gikk. Han satte seg. En gutt reiste seg. De trodde han skulle forlate kurset, men han svingte rundt stolrekken og gikk bort til Julius. Han strakte frem to hender og gav han en klem.

            - Takk, sa han. Du er modig.  Det løsnet det hele. Alle de andre reiste seg og klappet. Julius visste ikke om han klarte mer. Det ble for mange følelser i det hele. Christa reddet ham

            - Hør her. Vi tar et kvarters pause, så begynner vi på undervisningen etterpå. Vi kan trenge litt luft noen og enhver. Når vi kommer inn igjen er det kurs, og vi lar dette ligge til senere. Eva gikk også bort om Julius og gav ham en klem. I et lite glimt så Julius de hvite arrene på håndleddene hennes. Han tenkte.

            - Hun hadde ikke vært modig nok.

Del 35 finner du her: http://kjlov.blogg.no/1244977784_beredskapsgjengen_35.html

Her finner du del 32
http://kjlov.blogg.no/?c=1244276394

Guttegjengen visste hva de gjorde og det var ikke bare gutter. Jørn hadde organisert noen av gutta som hadde vært aktive i kampen om å nekte Julius adgang, pluss en del andre fra vennekretsen til Trygve. Aksjonsgruppen hadde som mål å mobbe han vekk fra Bratsberg og det skulle de klare. De hadde opplegg for hver enste dag framover. Noen uskyldige, andre mer alvorlige, men som skulle brukes om det ble nødvendig. Det kunne jo hende at han reiste raskt. De trakk seg tilbake fra huset.

            - Flott folkens. Det holder for i kveld. Noen og enhver burde tenke seg om. Kanskje Nina og resten av korpsfolkene også tenker seg om nå. Vi møtes på avtalt sted i morgen kveld. Jeg tror han skal begynne på førstehjelpskurset. Jeg har en liten plan der også. Ha det. Det andre rettet tommelen opp og gikk hver til sitt. Jørn var fornøyd. Han hadde fått litt hevn etter den nedverdigende episoden han hadde opplevd. Denne kampen skulle han vinne. Han skulle bruke mye krefter på å ødelegge for de som hadde gjort at han måtte ut av korpset.

            Nina fikk vasket av seg tomatrestene. Hun kikket ut mellom gardinene. Det så rolig ut. Hun ville ta sjansen på å gå ut.

            - Jeg går nå, Julius. Om det skjer noe, kan dere ikke ringe politiet da?

            - Ja. Jeg ser etter deg i vinduet, svarte moren, som hadde kommet seg raskt etter hendelsen. Hun så svært bekymret ut.

            - Jeg, tar ned plakaten før jeg går, sa Nina.

            - Takk, skal du ha. Du er et godt menneske, sa moren. Vi trenger litt hjelp og støtte nå, både Julius og jeg. Takk. Nina gikk ut. Hun var spent. Hun hørte at moren låste døren med en gang. Ingen vei tilbake. Det var stille. Ingen tomater. Hun gikk ned trappen. Hun ventet at det ville skje noe, men det var rolig. Hun hoppet høyt da to katter kom rasende rundt hjørnet. Hun gikk bort til veggen. Plakaten var malt med blod. Hun frøs nedover ryggen da hun rev den ned. Hun rev den i små biter og stappet dem i søpledunken. Nina satte seg i bilen og kjørte hjem. Denne dagen ville hun huske. Det var en vond dag. Hun var redd for at dette ville ende i forferdelse.

            Julius så på moren. Hun var blitt betydelig eldre. Han syntes synd i henne. Hun kom i mot ham og la armene rundt ham.

            - Kjære gutten min. Jeg er så glad i deg. Kjære gode gutten min.

            - Jeg er glad i deg også, mamma. Jeg vet jeg har såret deg og gjort deg mye vondt, men jeg er glad i deg, hikstet han. De to ble stående slik. De holdt rundt hverandre og gråt. Sammen gikk de mot stuebordet. Moren hadde dekket et fint bord til dem. Julius kunne ikke huske sist han spiste påsmurt mat. Det luktet kakao. Han var tilbake i barndommen. Han kunne huske slike gode stunder. Moren husket det sikkert også godt, siden hun hadde laget det så hyggelig.

            - Takk, mamma. Tusen takk for at du tar i mot meg på denne måten. Jeg tror ikke det er alle som hadde tatt i mot sin sønn på samme måte etter det jeg har gjort. Har det vært veldig vanskelig for deg?

            - Ikke tenk på det Julius. Ikke nå. Kan vi ikke bare sitte rolig og kose oss. Stenge alt ute for en liten stund. Hadde du en fin tur med toget?

            - Ja, delvis, traff ei hyggelig jente.

            - Heisann, en kjæreste på gang kanskje. Moren lengtet etter et barnebarn, men torde ikke å si det.

            - Nei, smilte Julius svakt. Ikke det. Min unge venninne fyller snart ti år. Hun kom på og ble sittende ved siden av meg fra Lillehammer. Det var ei koselig jente, som forsvarte meg da jeg kom opp i en litt utrivelig episode. Han fortalte om Rimidamen.

            - Henne ja. Det er den største sladrekona i hele byen. Det skal du ikke bry deg med. Har du fått brevene mine. Jeg har sendt en del, men har ikke alltid fått svar, sa hun i en litt  bebreidende tone.

            - Ja, jeg har fått brevene dine, og jeg har ikke vært flink nok til å svare. Jeg vet det. Det var dumt, men jeg svarte nå på de fleste, gjorde jeg ikke?

            - Det har vel vært noe tull med posten da. Det kan jo hende, sa moren diplomatisk.

            - Jeg tror ikke det, mamma. Jeg var ikke flink nok til det. Burde ha skrevet mye oftere. En gang i uka.

            - Vi snakker ikke mer om det, sa moren. Hun tok fram et fotoalbum. De satte seg ved siden av hverandre i sofaen og så på bildene fra barndommen. Det gjorde at stemningen ble noe bedre. De koste seg. Kvelden ble lang. Moren hadde redd opp sengen hans og laget det koselig. Julius gikk inn på rommet med moren i hælene. Hun var spent på hva han sa.

            - Kjære mamma, så koselig du har laget det. Takk skal du ha.

            - Å, det er ingen ting, sa hun litt stolt. Jeg kommer innom når du har lagt deg, sa hun og gikk for å rydde av bordet. Julius gikk rundt i rommet. Han løftet på en av flymodellene. Den hadde han laget som liten gutt. Han hadde laget mange slike. Alle var støvfri. Moren hadde gått og pusset dem. Han ble glad. Det var ryddig. I skuffen lå det klær han ikke hadde brukt siden han ble satt inn. Han dro opp en bukse og ble nesten forskrekket. Han hadde gått ned mange kilo. Julius var trett. Han kledde av seg, han ville hoppe over tannpussen i kveld. Det var godt å legge seg i egen seng, nyoppredd. Det var som å komme til en himmel. Han lot lyset over sengen stå på til moren kom inn. Julius fikk aldri oppleve det øyeblikket. Bare minutter etter at han hadde krabbet under dyna sov han. Da moren kom inn fant hun gutten sin sovende. Hun pakket godt rundt ham, strøk ham lett over kinnet som hun hadde gjort så mange ganger før. Dette var gutten hennes. Han var ingen farlig drapsmann. Han hadde gjort en feil, den feilen hadde han sonet for. En lite tåre rant nedover kinnet. Hun var glad han ikke visste hvordan hun hadde lidt. Det trengte han ikke få vite. Hun foldet hendene.

            - Gode Gud, tilgi ham hans synder. Så slukket hun lyset og gikk stille ut. Det var godt å ha ham hjemme igjen, men hun var veldig bekymret for hvordan det skulle gå. Tomatkastingen og plakaten var nok bare en begynnelse. Hun kjente at hun ble svimmel av å tenke på det. Hun gikk inn til seg selv. Det skulle bli godt å legge kroppen i senga i kveld. Det hadde vært en lang dag. Hun hadde vært opp siden klokken seks. Da begynte hun å rydde på rommet hans. Det måtte være perfekt når han kom. Hun var glad for at gjengen i Røde Kors hadde tatt seg av ham. Hun var støttemedlem selv.

 

            Ulrikke var tidlig oppe. Hun slengte på seg en morgenkåpe og løp i bare tøflene ut etter avisen. Det var ingen oppslag på førstesiden. Hun stirret vanntro på avisen. Hadde han ikke rukket å få ferdig historien? Hun ble stående i snøen. Hun bladde om. Ikke noe der heller. Hun begynte å fryse. Da hun kom inn hørte hun telefonen ringe. Hun rev av røret.

            - Hallo, svarte hun andpusten.

            - Hei, det er Nina. Har du lest avisen?

            - Nei, jeg har akkurat hentet den.

            - Les på side fire og ring meg. Nina hørtes slettes ikke opprørt ut. Heller tvert i mot. Hun slo opp på side fire. Der lyste overskriften mot henne.

 

"Modige Røde Kors-medlemmer"

Medmenneskelighet og mot er det som preger medlemmene i Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. I går kveld kom en ung gutt tilbake til hjembyen etter å ha sonet en lengre dom ved Ullersmo landsfengsel. Etter det vi kjenner til skal gutten ha bedt om å få bli medlem i korpset. Det skal ha vært stor uenighet om han skulle få bli med, men etter en avstemming ble det klart at han var velkommen. Noen medlemmer skal ha sluttet på grunn av avgjørelsen, blant annet operativ leder. Visepresident i Norges Røde Kors, Harald Sivertsen sier til Bratsberg Tidende at han er stolt over avgjørelsen og at det er helt i tråd med det Røde Kors står for. Han er noe mer bekymret over at så mange var i mot. Det er mulig at disse menneskene har valgt feil organisasjon, sier Sivertsen.

Leder i Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps, Wilde Knutsen var med da den frigitte personen kom til Bratsberg med toget i går kveld. Flere fra korpset var med i mottakelsen. Hun sier at det er svært modig av den personen det gjelder å vende tilbake. Det er klart at det er vanskelig både for ham og de som ble rammet av hans forbrytelse for noen år siden. Han ønsker å vise at han angrer. Vi skylder ham å hjelpe ham med dette. Han er velkommen hos oss, sier Knutsen.

At dette vil bli en vanskelig sak både for den det gjelder og for en del av miljøet i Bratsberg viser en episode på toget i går. En av passasjerene gjenkjente gutten og lagde stort oppstyr både på toget og på stasjonen etter det vi erfarer. En kvinne skal ha slått han i ansiktet med en veske, og ropt ukvemsord etter ham. Togpersonalet måtte roe ned damen, bekrefter NSB.

 

Artikkelen var ikke lenger. Det var et bilde av Wilde på stasjonen. Det var alt. Det var nesten skuffende lite når det først skulle stå på trykk. Ulrikke var likevel glad. Dette var ingen skandale, Hun ringte til Nina.

            - Bra. Dette kan vi stå for. Litt dumt at det ble så fort kjent at han er kommet tilbake, men det hadde nok blitt kjent likevel, sa Ulrikke.

            - Enig, men det er det lite å gjøre noe med. Journalisten gjorde en brukbar jobb. Nå må jeg stikke. Ser deg på korpshuset i kveld. Stikker innom kurset. Nina la på. Ulrikke gjorde seg klar for en ny skoledag. I kveld skulle hun være med å instruere på kurset. Hun gledet seg til det.

            Julius sov til nesten klokken halv tolv. Han følte seg uthvilt. Det var herlig å sove så lenge. Det var år og dag siden han hadde gjort det. Han sto opp, skyndte seg i dusjen. Da han kom inn på kjøkkenet, holdt moren på å vaske poteter. Han skjønte at han hadde sovet lenge.

            - Jeg har laget et fat med brødskiver til deg. Lot deg sove ut, men ikke la det bli en vane å sove så lenge, smilte hun.

            - Det lover jeg. Har du avisen? Han var spent.

            - Den ligger der. Hun skottet bort på sønnen. Var litt usikker på hvordan han ville reagere. Julius tok avisen opp. Han var glad det ikke var førstesideoppslag. Han fant det. Han leste raskt gjennom stykket. Så en gang til, litt mer nøye.

            - Dette var nå ikke så ille da, når de først skulle skrive noe. Jeg er kjempeglad for at Rimidama fikk seg en på trynet. Det hadde hun nok ikke ventet. Julius smilte litt.

            - Jeg syntes heller ikke det var så ille, sa moren litt lettet. Hun var glad sønnen hadde reagert slik. Telefonen ringte. Det samme gjorde det på døren.

            - Jeg tar telefonen, sa moren. Tar du døren. Julius gikk for å åpne døren. Det så ikke ut. Masse gamle tomater overalt. Det var et blomsterbud.

            - Blomster til Julius Dalvik, sa hun og kikket rart på ham. Hun så også på huset og på trappen.

            - Takk, sa Julius overrasket. Han så blikket hennes. Noen hadde det morsomt i går kveld. Jeg skal rydde opp etterpå.

            - Å, ja, sa hun bare og gikk. Julius gikk inn på kjøkkenet for å pakke opp blomstene. Han fikk en fin bukett. På kortet sto det. "Velkommen hjem" Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. Han ble skikkelig glad. Moren sto i telefonen enda. Han kunne høre bruddstykker av samtalen.

            - Ja, jeg vet det. Nei, ikke nå. Hvordan kan dere gjøre slikt? Har jeg gjort dere noe galt? Moren la på. Hun kom svært skuffet tilbake.

            - Hva er det, mamma? Julius så det var noe alvorlig.

            - Jeg har fått beskjed av bestyreren at jeg er oppsagt på hjemmet?

            - Oppsagt. Det kan de da ikke gjøre. Er det på grunn av meg?

            - Nei, de hadde bare ikke bruk for meg lenger.

            - Det er ikke mulig. Det er ikke lovlig heller. Du må gå til fagforeningen din, svarte Julius opprørt.

            - Jeg er uorganisert, Julius. Jeg trodde det ikke var så farlig.

            - Dette er uhørt. Hvorfor skjedde det akkurat nå?

            - Jeg vet ikke?

            - Jo du vet det mamma. Det er på grunn av meg, men du vil bare ikke si det. Du er redd for å såre meg. Jeg vet at du har det vondt. Jeg vet at du har måtte tåle mye på grunn av meg. Jeg vet at folk har mobbet deg. Jeg vet at det er derfor du har mistet jobben. De har lest avisen i dag og så har de trukket sine slutninger. Dette går ikke an. Du har da pokker ikke gjort noe galt. Julius kjente at et enormt raseri begynte å bygge seg opp inne i ham. Telefonen ringte igjen.

            - Jeg tar den, sa han sint.

            - Julius

            - Hei, det er Ulrikke!

            - Å hei, er det deg. Det var godt du ringte. Jeg trengte noe positivt akkurat nå. Han fortalte om moren og om de vakre blomstene.

            - Jeg ringte for å være sikker på at du blir med på kurset i kveld Julius. Klarer du det?

            - Ja, jeg blir med. Ingen skal klare å stoppe meg. Nå vil jeg sloss.

            - Da kommer vi og henter deg. Er det ok om vi kommer klokken seks?

            - Ja, et er ok, men Ulrikke, kan du komme alene. Jeg har noe jeg så gjerne vil si til deg.

            - Hva? Alene, ja det er sikkert i orden, men kan du ikke si det nå?

            - Nei, jeg vil vente om det er ok. Det passer ikke nå.

            - Ok, da henter jeg deg først da.

            - Avtale. Julius hadde bestemt seg for å snakke med Ulrikke. Han visste ikke om det lå noe bak hennes engasjement, men han visste at han var fascinert av henne. Han ville bli mer kjent med henne. Ulrikke likte ikke helt situasjonen. Hun hadde en gryende mistanke om hvorfor han ville snakke med henne. Han kunne godt ha misforstått alle hennes utspill. Hun var ikke forelsket i ham. Hun likte ham faktisk, han var en sympatisk mann, men hennes hjerte banket for Haakon. Hun hadde ikke et øyeblikk tenkt på noe kjæresteri i forbindelse med Julius. Det kom heller ikke på tale. Det var kanskje greit at hun fikk sagt det med en gang også, slik at det ikke utviklet seg til noe vondt. Hun var stolt av Haakon. Hun visste at han var forelsket i henne, men de hadde ikke kommet noe lenger. Det imponerte henne at han stilte opp for Julius slik han gjorde. Han kunne jo ikke vite at hun ikke var interessert i Julius.

            Telefonen ringte igjen. Julius tok av røret. Han hørte bare en tung pust.

            - Hallo, hvem er det? Det kom ikke noe svar, bare tung pust.

            - Hallo, hvem er dette. Svarer du ikke så legger jeg på. Pusten ble sterkere, pesende. Julius skjønte at denne personen ikke kom til å fortelle hvem han var. Han var sikker på at det var en mann. Julius smalt i røret så hardt han kunne. Han håpte at personen i andre enden i det minste fikk vondt i øret.

            - Helvete.

            - Hva sa du, ropte moren.

            - Ingen ting.

            - Hvem var det?

            - Det var Ulrikke, hun henter meg når vi skal på kurs i kveld.

            - Er det lurt av deg å reise på kurs da, Julius. Er du sterk nok til dette? Moren så bekymret ut.

            - Jeg skal dit, koste hva det koste vil. Han hadde bestemt seg nå. Han kjente at han begynte å bli bitter. Jeg tror vi kan få en del telefoner som ikke er særlig hyggelige. Har du fått slike? Moren nikket og så ned.

            - Mange, sa hun.

            - Da foreslår jeg at vi får oss hemmelig nummer, sa Julius. Dette trenger vi ikke utsette oss for.

            - Går det an, da sa moren. Hun så faktisk litt glad ut.

            - Det skal jeg finne ut av med en gang, sa Julius og gikk for å finne telefonkatalogen. Der sto det som regel en oversikt over tjenester som var tilgjengelige. Han fant fort ut at han kunne få et slikt nummer. Det kostet noen kroner, men det var det verdt. Da han kom tilbake til moren hadde han bestilt tjenesten. Det ville bare ta noen dager før det var ordnet. Det kunne de leve med.

Del 34 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1244409500_beredskapsgjengen_del.html

Del 31 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1243182601_beredkspasgjengen_del.html

Berit syntes det var morsomt å reise med tog. Hun likte Julius godt. Hun var heldig som fikk slikt reisefølge. Hun passerte damen som hadde stirret slik på dem. Hun så på henne, men vek unna blikket da hun så tilbake. Berit gikk først på do og så bort for å kjøpe drikke.

            Fru Kvernbakken var sikker. Det var morderen fra Bratsberg. Skulle hun si ifra til konduktøren slik at de kunne passe på jentungen. Hun måtte i alle fall varsle jenta. Hun hadde en fin anledning nå. Hun var sikkert på vei for å kjøpe noe. Det var best å få henne i sikkerhet. Hvem vet, han satt sikkert og planla å lure henne med. Om ikke et nytt drap, så kanskje en voldtekt. Disse forbryterne skyr ikke noe. Hun visste det nok. Hun gikk bakover i vogna og stilte seg opp i gangen. Der kom hun.

            Berit var på vei tilbake. Hun holdt på å gå rett i fanget på dama som hadde stirret på dem.

            - Å, unnskyld. Jeg mente ikke å, sa hun forfjamset.

            - Stopp litt unge dame, sa fru Kvernbakken nesten strengt. Vet du hvem du sitter ved siden av?

            - Ja, Julius, svarte Berit kjapt. Da var det ham. Fru Kvernbakken husket at han het Julius.  Det sitret i kroppen hennes. Hun kastet seg verbalt over jentungen.

            - Han er en drapsmann, en morder. For noen år siden skjøt han en kamerat midt i ansiktet slik at han døde momentant. Nå kommer han sikkert rett fra fengselet. Det er livsfarlig å sitte der du gjør. Du må komme deg bort med en gang. Mannen er livsfarlig, forstår du det? Berit ble bare stående å måpe. Dama måtte være gal. Julius virket veldig hyggelig, hun kunne ikke forestille seg ham som en farlig drapsmann,

            - Det er ikke sant. Hvordan vet du det, sa hun usikkert.

            - Jeg kjente ham igjen. Jeg er sikker på at det er ham, svarte fru Kvernbakken. Du må ikke gå dit igjen. Der kommer konduktøren. Jeg skal få ham til å hente sakene dine så kan du sitte hos meg resten av turen.

            - Kan jeg hjelpe med noe? Konduktøren smilte og var klar til å assistere.

            - Ja, vi har en drapsmann i toget, og denne unge damen sitter ved siden av ham. Det er en skandale, pep fru Kvernbakken.

            - Hva er det du sier, en etterlyst drapsmann?

            - Etterlyst, ja kanskje han har rømt. Det skulle ikke forundre meg. Han kan ikke ha sittet inne så lenge, kvekket hun. Jo mer hun tenkte på det, jo mer sannsynlig var det.

            - Dette må vi undersøke, sa konduktøren. Vent her.

            - Dette er idiotisk! Jeg vil ikke være sammen med deg, sa Berit til fru Kvernbakken. Hun rev seg løs fra taket hennes. Fru Kvernbakken prøvde å fange henne igjen, men lykkes ikke. Berit småløp framover og fant plassen sin. Hun mer eller mindre slengte seg på plass. Hun kikket bak seg, men kunne heldigvis ikke se noen som fulgte etter henne.

            - Hva i all verden er på ferde, sa Julius forskrekket. Jentungen hadde skremt ham, og det så ut som om hun hadde møtt et spøkelse.

            - Damen, damen som så rart på oss. Hun stoppet meg. Hun sa du er en rømt morder. At du har skutt kameraten din midt i ansiktet. Er det sant. Si at det ikke er sant. Hun ville holde meg igjen slik at jeg ikke fikk sitte ved siden av deg. Jeg rømte fra henne. Konduktøren skulle sjekke med politiet. Julius kjente at raseriet veltet opp i ham. Den helvetes kjerringa. Han tok seg kraftig i sammen, og smilte så godt han kunne til Berit.

            - Berit, noe av det er sant. Jeg har sittet i fengsel, men jeg har ikke rømt. Jeg er ferdig med å sone. Nå skal jeg prøve å begynne på nytt. Jeg har drept et menneske og det var forferdelig galt gjort av meg. Jeg angrer fryktelig på det. Det har jeg gjort hele tiden. Jeg kommer aldri til å gjøre noe slikt igjen. Du trenger ikke være redd for noe som helst. Ser jeg veldig farlig ut kanskje?

            - Neeeei, men da snakket hun litt sant da?

            - Ja, hun gjorde det, men hun overdriver og prøver å ødelegge for meg slik at jeg ikke klarer å starte på nytt. Hun er en sladrekjerring. Det er jeg sikker på. Jeg vil ingen noe vondt, Berit. Det må du tro meg på. Jeg har gjort nok mennesker vondt. Alle de som kjente den gutten jeg tok livet av. Så mine venner og min familie, spesielt mor. Han begynte å gråte. Berit la den snart ti år gamle hånden sin på hans.

            - Jeg er ikke redd deg. Jeg tror deg. Jeg sitter her. Dama er bare dum. Ikke gråt mer.

            - Sitt her litt, Berit. Jeg skal gå å snakke med henne. Jeg må sette en stopper for dette.

            - Jeg blir med, men ikke gjør henne noe. Da får hun rett.

            - Jeg skal ikke så mye som røre et hår på dama. Jeg vil ikke bli skitten på fingrene, men jeg skal si henne noen sannhetsord. Julius reise seg. Berit fulgte etter på tre skritts avstand. Fru Kvernbakken satt ikke på plassen sin. Hun sto fremdeles og ventet på konduktøren som hadde gått for å ringe. Det kom til å bli spennende. Og hun var hovedpersonen. På neste stasjon ville det sikkert bli et stort oppbud av politi, kanskje bevæpnet for å fange den rømte morderen. Dette skulle hun få med seg i minste detalj. Hun skulle sørge for å komme i avisa som dagens helt. Det var hun som hadde kjent ham igjen. Hun stivnet brått. Døra bak henne gikk opp. Der sto han. Morderen var her, bare to meter fra henne. Bak ham sto jenta. Han hadde tatt henne som gissel. Fru Kvernbakken hylte til.

            - Hjelp, han har tatt henne. Hjelp. Konduktøren kom løpende tilbake. Han hadde hørt skriket.

            - Stopp, stopp. Ropte han. Hva skjer?

            - Denne damen er ikke helt bra i hodet sitt, sa Julius iskaldt. Hun har fortalt denne jenta at jeg er en rømt morder som nå holder på å ta jenta som gissel. Dette er fullstendig vanvidd.

            - Det er ikke vanvidd, du er morderen. Jeg kjenner deg igjen, freste fru Kvernbakken. Hun følte seg sikrere nå, når konduktøren var kommet til. To mannlige passasjerer hadde også stilt seg opp bak konduktøren. Julius følte at situasjonen ikke var særlig lystig.

            - Jeg er ikke tatt som gissel, nesten gråt Berit. Jeg har satt meg frivillig ved siden av ham og kommer til å sitte der til jeg går av. Han er snill og hyggelig. Dama prøvde å holde meg igjen, det var hun som fanget meg. Hun er gal. Konduktøren visste ikke helt hvordan han skulle takle dette. Telefonen hans ringte. Han svarte, så ut i luften, og takket.

            - Ja, det var politiet sa han. Vi måtte undersøke påstandene til denne kvinnen. Hun påsto at du var en rømt drapsmann. Politiet sier at de ikke har noen rømte drapsmenn for tiden, så hun tar i hvert fall feil på det området. Kanskje du skulle gå og sette deg med strikketøyet igjen, sa han irritert til damen.

            - Jeg sa ikke at han var rømt. Det var det du som sa, svarte hun nesten hysterisk. Han er morderen. Jeg kjenner ham igjen.

            - Nå går du på plassen din eller så ringer jeg på nytt til politiet. Vi kan ikke ha slike tilstander ombord på toget. Du forstyrrer de andre reisende. Fra nå av forlater du ikke din egen vogn. Gjør du det så er det bare fordi du skal gå av toget. Du bruker toalettet bakover i vognen. Konduktøren var sint.

            - Jeg beklager på det sterkeste dette oppstyret, sa han til Julius. NSB har bare ikke kontrollen over alle som reiser med tog. Denne noe skrullete dama, skal vi holde styr på.

            - Takk, sa Julius. Hun begynte å gå meg på nervene. Han smilte svakt. Inne i ham var det storm. Han kjente at han holdt på å gråte.

            - Kom, Julius. Vi setter oss igjen, sa Berit. Du ser lei deg ut, hvisket hun. Kom, hun tok ham i hånden. Julius ble usikker. Her tok en tiåring kontrollen. Han fulgte med, men dro seg løs fra hånden hennes. Hun så litt rart på ham, men fortsatte. Han angret.

            - Berit!

            - Ja.

            - Takk skal du ha. Du er ei snill jente.  Det var innmari flott gjort av deg. Du er modig. Han så at hun ble stolt og glad. Julius, rusket henne litt i håret.

            - Gråter du innvendig, spurte hun plutselig.

            - Gråter innvendig, hva mener du med det, svarte Julius overrasket.

            - Jeg gjør det av og til. Jeg smiler med munnen, men er lei meg. Da gråter jeg innvendig.

            - Ja, Berit. Jeg gråter innvendig. Ganske ofte også, svarte Julius alvorlig. Berit var en klok tiåring.

            - Det er ganske vondt, svarte hun.

            - Hvorfor gråter du innvendig da Berit?

            - Fordi pappa og mamma ikke bor sammen. Fordi de er skilt. Det er min skyld. Jeg har ikke alltid gjort som de sa. Jeg ville ikke vaske opp eller rydde på rommet mitt noen ganger. Jeg bor hos mamma, men jeg savner pappa sånn. Da gråter jeg innvendig. Og om kvelden når jeg har lagt meg.

            - Kjære Berit. Det er helt sikkert ikke din skyld at de ble skilt. Barn tror ofte det. De voksne har helt sikkert hatt problemer lenge før du oppdaget det. Noen mennesker klarer ikke å leve sammen. Da er det bedre at de bor hver for seg enn at de plager hverandre. Jeg skjønner at det er vondt at pappa,n din bor et annet sted, men han er helt sikkert like gald i deg for det. Du besøker ham vel.

            - Ja, men ikke så ofte. Jeg lengter sånn etter ham. Nå var det Berit som gråt. Julius la en hånd rundt henne. Hun la seg inn i armkroken hans. Han følte seg som en storebror. Det var godt å bety noe for noen. Berit hadde tillit til ham, uavhengig av hva han hadde gjort. Han så ned på henne. Kysset henne på håret. Hun merket det ikke. Hun sov. Julius, lot henne ligge i armkroken. Han så fjellet der framme. Toget slet seg opp bakkene mot fjellplatået. Snart ville de være framme. Han kjente frykten krype opp i maven. Hvordan skulle dette bli? Den gale dama ville ikke gi seg. Hun ville bruke hele sin energi på å skade ham. Hun var tydeligvis fra Bratsberg. Hun ville fortelle til alle hun kjente at han hadde vært med toget. Hans ankomst ville ikke bli anonym. Han hadde håpet at han kunne snike seg inn i byen, og hjem til moren. Han hadde til og med sagt at hun ikke skulle møte ham på stasjonen. Da ville det fort blitt avslørt. Mørket eksploderte rundt ham, da de kjørte inn i tunnelen. Er det slik det blir, tenkte Julius dystert. Han klemte Berit tettere inntil seg.

           

            Nina, Ulrikke, Haakon og Wilde sto på Bratsberg stasjon. Christa hadde sagt at hun ikke ville være der. Hun var redd det kunne bli litt vanskelig i forhold til jobb. Hun og kontoret kunne fort komme i kontakt med Julius, så hun fant det mest riktig å være nøytral i saken. Toget skulle være i rute.

Alle vendte blikket mot sør. De kunne se lokomotivet komme rundt svingen som hodet på en slange. Vognene buktet seg etter.

            - Ja, folkens. Da er han her. Vi får prøve å slappe av, sa Nina. Det var ikke så lett. De var alle spente på dette møtet. Toget feide inn på stasjonen, og bremset opp. Plutselig gikk det opp for dem at de ikke hadde noen anelse om hvordan han så ut. Det gikk av rundt femten personer. En dame som virket noe stresset. Hun skyndte seg bortover perrongen. Nina kjente henne igjen som kassadama på Rimi, i vognen foran gikk det av en unggutt, men han hadde tydeligvis med seg søsteren sin. Der helt foran i toget kom det en ung mann. Det måtte være ham. Det lille følget satte seg i bevegelse mot den unge mannen. Han så litt rart på dem.

            - Velkommen. Du må være Julius, sa Ulrikke. Hun holdt på å gi ham en velkomstklem, men det litt spørrende uttrykket til mannen stoppet henne.

            - Dette må være en misforståelse. Jeg heter ikke Julius, men Alexander Jenssen, og jeg tror ikke at så mange venter på meg, men derimot denne unge kvinnen, sa han og smilte mot en ung jente som kom løpende mot ham.

            - Så pinlig, utbrøt Ulrikke. Trønderrødt, kunne passe på beskrivelsen av ansiktet hennes. Alle lo. De holdt på å glemme hvorfor de egentlig var kommet. De snudde seg og så på de som sto igjen på perrongen. Gutten og jenta, hadde fått besøk av en annen jente og en mann, og Rimidama stod på hjørnet og kikket på dem. Maken til nysgjerrighet. Julius måtte ha snudd eller tatt et annet tog. Konduktøren vinket med det lille grønne flagget og toget satte seg i bevegelse.

            - Han kom ikke, sa Wilde vanntro. De begynte å gå nedover perrongen.

            - Nei, det ser ikke slik ut, svarte Ulrikke som begynte å få tilbake normal hudfarge. Jenta som hadde gått av toget, gav gutten en klem. Så gikk hun sammen med den andre jenta og mannen. Hun snudde seg flere ganger og vinket til den unge gutten. Han ble stående alene igjen og se etter henne. De var snart på høyde med ham. Han snudde seg og skvatt til da han så mottagelseskomiteen.

            - Er du Julius, spurte Nina, litt forsiktig og klok av skade.

            - Ja, og dere er fra Røde Kors kanskje, smilte han. De kunne se at han var trist. Det måtte ha noe med jenta å gjøre. Takk for at dere tar i mot meg. Han stivnet til. Rimidama kom nedover perrongen. Hun hadde kurs rett i mot dem. De andre rakk ikke å reagere før det var for sent. Hun slo til Julius med håndveska

            - Din morder. Dette skal du få igjen. Forulempe skikkelige folk på denne måten. Hele byen skal få vite at du er her. Barnerov driver du også med, svin. Hun trampet i bakken og forsvant, før noen fikk sukk for seg. Alle sto måpende og så etter henne. Julius, kjente at han snart ikke orket mer. Tårene trillet.

            - Kom, sa Haakon. Nå går vi. Haakon var sint. Han la armen rundt Julius. Ulrikke så på ham. Hun var stolt av ham. Det gledet henne umåtelig at det var Haakon som tok initiativet. Gruppen gikk raskt bort til de ventende bilene. Akkurat i det de skulle sette seg inn så glimtet det i en blits. Nina bråsnudde seg rundt. Flere lysglimt. En fotograf og en journalist fra Bratsberg Tidende hadde akkurat kommet inn på plassen. Nina Skjøv Julius fort inn i bilen. Hun satte seg inn og kjørte fort av gårde. Wilde og Ulrikke ble stående igjen.

            - Hva er dette for noe, sa Wilde irritert.

            - Vi har fått et tips om at Julius Dalvik, drapsmannen til Trygve Martinsen er kommet tilbake. Det var han som stakk av sammen med NRK dama vår. Har dere tenkt å la de få historien og ikke vi?

            - Dette har ikke noe med media å gjøre i det hele tatt. Nina er her som medlem av Røde Kors og ikke noe annet. Det blir ingen historie i radio eller tv, og det burde det ikke bli i avisen heller.

            - Å, hvorfor ikke? Er du i ferd med å sensurere pressen, svarte journalisten litt spydig. Vi vil gjerne ha et intervju med ham vi. Deg også forresten. Vi har også et annet tips på at det har vært ganske mye oppstyr rundt å ta gutten inn i hjelpekorpset, stemmer det?

            - Det har jeg ingen kommentarer til, svarte Wilde fort. Litt for fort.

            - Nei, det har du ikke, men det er et svært så godt svar det. Vi har grunn til å tro at det ble bare en stemmes overvekt. Var det din dobbeltstemme det da, spurte han.

            - Nei, jeg brukte ikke dobbeltstemmen, svarte hun irritert.

            - Så, det stemmer likevel da? Wilde kjente at hun var på tynn is. Hun hadde mest lyst til å stikke av, men hun visste at det ville være fryktelig dumt.

            - Jeg vil ikke kommentere avstemningen. Jeg kan bekrefte at det var en debatt, men at vi selvfølgelig ønsker ham velkommen i Røde Kors. Våre prinsipper tilsier at han er like velkommen som noen andre, og de som er i mot en slik avgjørelse bør gå litt i seg selv og tenke gjennom hvilken organisasjon de er medlem av. Gutten trenger støtte og hjelp. Det er ikke lett å komme tilbake til den byen som man har gjort en ugjerning i. Alle vil dømme ham. Jeg syntes han er tøff som velger en slik løsning. Han gjør det for å prøve å gjøre noe godt igjen. Jeg skjønner at det blir vanskelig for mange personer, men prøv å se det fra annet en vinkel. Det er alt jeg har å si. God kveld. Wilde satte seg inn i bilen. Hun og Ulrikke kjørte bort. Wilde så i speilet at de ikke fulgte etter. Hun kjørte rett hjem til Nina.

            De andre hadde bare så vidt kommet inn døra og satt seg i stua, da Wilde og Ulrikke kom.

            - Hvordan gikk det, spurte Nina spent.

            - Det var ikke så veldig oppløftende. Jeg lurer på hva som kommer til å stå i avisen i morgen. Jeg liker det ikke.

            - Hva spurte de om, sa Julius, nedbrutt?

            - Om vår holdning til at du skulle begynne i korpset, svarte Wilde ærlig. Han ville likevel lese det i avisen i morgen.

            - Hva svarte du da?

            - Som sant var, at du er velkommen og at vi ikke har noe problem med det. De andre så på henne. Det var jo en sannhet med visse modifikasjoner.

            - Jeg vet jo at alle ikke var enige i det. Var det ikke med en stemmes overvekt? Julius var skuffet. Han hadde ikke ventet at det ble så mye oppstyr allerede fra første stund. Det måtte være dama fra toget som hadde varslet avisa.

            - Jo, det var slik Julius. Du skal vite at det kan bli tøft for deg, men du skal også vite at vi som stiller opp for deg er personer som ikke svikter deg. Husk det.

            - Takk, skal dere ha. Julius prøvde å smile.

            - Jeg har laget te og kjeks. Tenkte dere ville ha litt mens vi prater litt. Jeg har lovt å kjøre Julius hjem til moren om en time. Vi hadde invitert henne hit, men hun ville ta imot Julius hjemme. Han trenger litt hvile nå. Det har vært en knallhard dag. I morgen starter førstehjelpskurset. Det kan også bli en hard dag, men jeg håper du tar den utfordringen også, Julius, sa Nina. Hun var ikke sikker lenger.

            - Jeg vet ikke. Det blir så mye støy. Jeg har ikke så mye krefter lenger. Kjenner at motgangen blir vanskeligere og vanskeligere å takle. Jeg vil tenke på det til i morgen. Det er kanskje godt for alle parter at jeg ikke kommer.

            - Tullprat, sa Haakon. Klart du skal prøve. Haakon var myndig nå. Han viste en side som de andre ikke hadde sett før. Vi skal støtte deg. Jeg kan bli med. Ulrikke vil være der. Wilde skal sikkert åpne. Vi har to jenter til som vi kjenner, Eva og Inger. Du kan gå sammen med dem. Eva har også hatt et tøft liv. Hun kan sikkert gi deg tips.

            - Jeg vil tenke på det, likevel sa Julius. De andre nikket.

            - Fortell oss hva som skjedde på toget Julius. Ja om du orker da. Julius så fra den ene til den andre. Han kremtet.

            - Det begynte med denne dama. Hun kjente meg tydeligvis igjen. Julius fortalte alt i detalj, Om kjerringa som han sa og om Berit. De andre lyttet spent.

            Litt lengre inne i byen satt fru Kvernbakken i redaksjonen til Bratsberg Tidende og ble intervjuet om det samme. Hun la ut. Hun nøt situasjonen. Endelig var det henne som ville være i fokus. Hun kom helt sikkert på førstesiden i avisen i morgen. De hadde tatt bilde av henne også. Dette var hennes lykkedag. Hun skulle til og med få tipshonorar. Det spilte nå ingen rolle, men hun kunne jo godt ta det med på kjøpet da.

            - Det skulle være alt, sa journalisten. Da kommer det i avisen i morgen. Takk for tipset.

            - Ingen årsak. Det skulle jo bare mangle. Det er ikke hver dag man reiser på toget med en morder.

            - Nei det er vel ikke det, sa journalisten og var egentlig litt oppgitt. Av og til ble han provosert av sin egen jobb, men jobb var jobb. De levde godt av slike sladrekjerringer som tipset flittig, mer av sensasjonslyst enn fordi de fikk noen kroner i kassa. Han var glad hun ikke var hans svigermor. Han satte seg til å skrive. Han slet litt med forslaget til overskrift. Nå var det andre som skulle sette den, men han hadde gjort det som vane at han kom med et forslag. Det ble så lett spisset for mye når desken fritt og uhemmet satte overskriften.

            "Strid i Røde Kors", nei det passer ikke. "En morder vender hjem", nei det var jo verre enn desken ville finne på. Kanskje han skulle, ja det var en god ide?

 

            Julius takket for mottakelsen. Han var glad at noen hadde tatt i mot ham, men nå lengtet han etter å komme hjem til moren. De gikk ut alle sammen. Nina skulle kjøre ham hjem.

            - Takk for i kveld, Julius, sa Haakon. Vi tenker på deg. De andre nikket. Julius kjente klapp på skulderen. Han så på Ulrikke. Han likte henne godt. Enda bedre nå etter å ha truffet henne. Hun var vakker syntes han. Han håpte at de fikk være litt alene en gang. Han hadde så lyst til å takke henne spesielt. Ja, Nina også, hun hadde jo vært med da de forsøkte å besøke ham i fengslet. De satte seg inn i bilen. Nina skled litt i det de satte i gang. Hun tok fort inn sladden, og kjørte videre.

            - Det er tøft for deg dette, Julius, er det ikke, sa hun?

            - Jo, mye mer enn du aner, enn noen aner. Jeg vet ikke om jeg klarer dette.

            - Hva mener du med det?

            - Det jeg sier. Jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg oppegående.

            - Vi skal i hvert fall støtte deg, men du må hjelpe oss, være åpen og alt dette.

            - Jeg skal prøve, Nina. Jeg vil også si at jeg er veldig takknemlig for at du prøvde å besøke meg. Det varmet mye. Jeg har nok helt sikkert vært for optimistisk når det gjaldt å komme ut. Sjokket over møte med friheten ble nok litt stort. Det går sikkert over, når jeg har fått litt mer fast grunn under føttene.

            - Jeg tror du skal regne med at det tar litt lengre tid enn du selv ønsker. Tror det er lurt av deg å tenke slik.

            - Nina, er ikke du journalist også?

            - Jo, i NRK.

            - Hvorfor skal ikke du lage en sensasjonell avsløring om at jeg kommer hit da?

            - Fordi det ikke er stoff hos oss. Privatlivets fred og det der. Vi kan sikkert lage en reportasje når alt har stabilisert seg, og du har blitt vant til å bo her, og folk er blitt vant til deg, men det skal selvfølgelig være på dine premisser.

            - Hva tror du kommer til å stå i avisen i morgen?

            - Jeg vet ikke, men du bør være forberedt på at det ikke er hyggelig lesning. Nina svingte inn til huset der moren bodde. De stoppet i oppkjørselen. Nina syntes hun så en skygge som løp bort, men det var kanskje innbilning. Da så hun den. Plakaten på veggen. Her bor morderen, stod det med store bokstaver. Hun så på Julius. Han hadde ikke oppdaget det enda. Hun prøvde å avlede ham, men lykkes ikke. Julius slapp veska rett ned, han knakk i knærne og ble liggende på kne og gråte. Moren kom ut på trappen. Hun hadde hørt bilen og hadde ventet på dem. Hun hadde laget kveldsmat, varm kakao og påsmurt brød. Hun gledet seg til å treffe gutten sin igjen. Nå sto hun som forstenet på trappen. Hun så sønnen ligge gråtende på grusgangen. Hun ble redd. Hadde det skjedd noe med ham? Nina gikk bort til Julius. Hun angret på at hun ikke hadde fått med seg flere. En råtten tomat traff plutselig bilen hennes, så en til, så en tredje som bommet. Det haglet med tomater, mange traff Julius. Noen traff henne, men andre traff moren. Hun skrek til og skyndte seg ned trappen for å hjelpe Nina og Julius. Hun tok ham under armen og dro ham inn. Moren fikk et glimt av plakaten og skjønte hva som skjedde. De lukket døren, mens de hørte tomatnedslagene klaske mot døren. Det var slik det skulle bli. Hun visste det. Det kom til å bli tøft.

            - Pyton Padder. Jeg ringer politiet, ropte Nina.

            - Ikke gjør det. Vær så snill å ikke gjør det, sa moren redd. Da blir det mye verre. Det er bare en guttegjeng som ikke vet hva de gjør. La dem i fred. Julius, nikket.

                     


Neste del finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1244276328_beredskapsgjengen_33.html

Her finner du del 30:
http://kjlov.blogg.no/?c=1243182630

Julius var trist. Han hadde aldri trodd at det skulle bli trist å forlate fengselet. Han sto utenfor den store muren. Døren var lukket. Han følte seg så uendelig alene. Han burde jo ha jublet. Han var fri. Han hadde sonet straffen. Hvorfor kom det så en slik reaksjon? Han visste ikke. Det hadde vært slik siden han fikk brevet fra Bratsberg. Han begynte å tvile på om det i det hele tatt var lurt å reise nordover, men i lommen kunne han kjenne tog billetten, så det var vel bare å hoppe i det. Fengselsvesenet burde ha et bedre opplegg for den som skulle ut. Det var tomt her ute. Ikke en gang en kjøttmeis på let etter mat kunne han se. Han hørte en bil, håpte det var drosjen. Han grudde litt til å treffe folk. Drosjesjåføren ble den første prøven. Det var ikke drosjen, men en politibil på vei inn til Ullersmo. I baksetet satt en ung mann med to politifolk ved siden av seg. Ja, ja det var jo en ledig celle etter ham. Det var nå tross alt bedre å være på vei ut, enn inn. Han kunne huske den dagen han kom hit. En vond dag. Murene var forskrekkelig høye. Han kunne huske at han ikke kunne holde ut tanken på at han skulle være der i flere år. Nå når han så tilbake hadde det tross alt gått ganske fort, og det hadde ikke vært så ille. Den store kjøreporten gled til side. I et lite sekund møttes blikkene mellom den som skulle inn og den som skulle ut. Julius løftet en hånd, og rettet tommelen opp. Drosjen kjørte opp på plassen. Den tok en klassisk drosjesving. Den måtte være tilnærmet malen for slike. Den røde Volvoen var ny, årets modell. Artig å tenke på slikt også, tenkte Julius. Han satte seg inn i baksetet.

            - Jernbanen, sa han kort.

            - Har'u penger, var det litt sure svaret fra sjåføren.

            - Ja, selvfølgelig har jeg det, men hvorfor spør du om det, svarte Julius noe forbauset.

            - En kan aldri vite med slike som dere, svarte sjåføren.

            - Sånne som oss, svarte Julius irritert. Mener du forbrytere eller mordere kanskje? Drosjesjåføren skvatt til, og kikket i speilet. Han var plutselig ikke så selvsikker lenger.

            - Jeg har blitt lurt før, vil bare sikre meg at jeg får penga mine, svarte han litt mer spak.

            - Så du tror jeg er en av de innsatte?

            - Ja, er du ikke?

            - Jeg studerer sosiologi, og har vært her i tre dager for å studere forholdene, bløffet Julius. Han visste ikke hvorfor han gjorde det, men effekten var bra.

            - Beklager, så mye. Da vet du hvilket pakk som holder til der inne. De burde gå til stasjonen. Vi har så mye problemer, skjønner du. Han flirte.

            - Så du påtar deg jobben med å straffe ut over soning du, svarte Julius skarpt. Hva er navnet ditt?

            - Navnet mitt? Spiller det noen rolle, og hvorfor spør du?

            - Spiller ingen rolle. Jeg ser jo løyvenummeret ditt. Jo, min kjære mann. Jeg akter å rapportere deg og din holdning til både sentralen du kjører for, forbundet ditt og til media.

            - I svarte helvete, hveste sjåføren. Han bremset opp. Ha deg ut av bilen. Han var rød av opphisselse.

            - Hiver du meg ut i tillegg? Det blir litt av en sak. Student trakassert av drosjesjåfør. Det blir en bra overskrift. Bilen satte i gang med et rykk. Turen til jernbanen gikk fort og uten flere ord. Sjåføren bråstoppet foran hovedinngangen.

            - Beklager, jeg har tråkket i salaten. Vær så snill å ikke gjøre noe med dette. Jeg kjører som vikar og vil miste jobben. Julius så frykten i mannens øyne. Du skjønner, jeg har sittet der inne selv. Det var vel derfor jeg var så kjepphøy. Beklager.

            - Ok, men  det kan kanskje for fremtiden være lurt å ikke forhåndsdømme folk. Hvor mye skal du ha?

            - Ikke noe. Jeg betaler turen din. Ha det. Takk for at du tok det slik. Julius smilte litt i det bilen forsvant. Han sparte nå pengene for turen da. Den taklet han bra, og han hadde gitt ham en lærepenge som sikkert kom til å virke.  Det var rart å stå her og vente på toget. Han følte at alle så på ham, men det var sikkert bare noe han følte. Han snudde seg, men ingen gjorde noen notis av ham. Han gikk opp foran en stor speilglassrute, så på seg selv. Han så vel ut som andre unge mennesker.

            - Tog til Trondheim kjører om kort tid inn i spor en, hørte han over høytalerne. Han skulle sitte i vogn tjueen, plass femtito. Det var vindusplass. Han gledet seg egentlig litt til tog turen. Det var en god måte å reise på. Selv om han så toget så skvatt han litt i det lokomotivføreren gav et lite støt i fløyta. Toget feide inn på stasjonen, mens den skjærende lyden av stålhjul boret seg inn i ryggmargen. Toget stoppet. Det var ikke så mange som gikk av. Han fant fort vogna. Der strevde en gammel dame med å komme av. Han tok henne i armen og hjalp henne, så løftet han ut kofferten hennes.

            - Takk, tusen takk unge mann. Det er ikke sant at alle unge menn er forbrytere og folk man ikke kan stole på. Takk skal du ha gutten min.

            - Ingen årsak. Julius så etter den gamle damen som et øyeblikk gjorde ham glad, men hun kunne jo ikke vite hvem han var, og hva han hadde gjort. Han kom seg innover i vognen. Det var god plass, og ingen på setet ved siden av ham. Det var godt. Han ville helst være alene og ikke måtte komme for nært innpå noen før han fikk akklimatisert seg. Han slengte den lille kofferten opp på hylla, og hengte av seg klærne. Han tok fram togbladet og bladde lett i det. Tre plasser foran ham satt en kvinne med to barn. Sikkert strevsomt å reise på tur med to villbasser. De for høyt og lavt. Julius trakk på smilebåndet. Det kunne sikkert vært ham da han var på deres alder.  Konduktøren jobbet seg framover mot ham. Det var rart de hadde så god oversikt over hvem som kom og hvem som gikk av og på toget. Julius holdt fram billetten.

            - Bratsberg ja. Du får trolig sittefølge fra Lillehammer, men det blir god plass, så dere kan godt sette dere på andre plasser. Det er rart at de ikke ser det når de setter opp plassene, sa konduktøren med et smil som skulle understreke de litt sløve kollegaene hans.

            - Takk, hvor er kafévognen?

            - Du finner den to vogner bak, sa han over skulderen. Julius fulgte etter. Han ville kjøpe noen aviser og blad. Litt drikke og litt å spise på skulle også bli godt. Midt i vognen bak syntes han at noen så på ham. Et øyeblikk trodde han at han kjente mennesket som satt der. En kvinne i førtiårene, men han klarte ikke å ta henne igjen. Han så på kvinnen at hun også stusset. Det var som hun spolte tilbake båndet for å finne ut hvem han var, og hvor hun hadde sett ham før. Han passerte henne. Han kjente blikket hennes, og var sikker på at hun snudde seg etter ham, men han ville for all del ikke snu seg å se. Han hadde tenkt gjennom tanken på hva som ville skje den dagen han møtte noen som visste hvem han var og hva han hadde gjort. Kjente hun ham igjen fra Bratsberg, var hun derfra? Var det derfor hun hadde dratt kjensel på ham. Han hadde forandret seg litt på den tiden han hadde innenfor murene. Han var blitt betraktelig tynnere. Det var han glad for, men det ville jo uansett ikke ta lang tid så visste alle hvem han var. Han følte seg uvel. Gikk inn på toalettet. Kjente at han ble kvalm. Han brakk seg. Svetten piplet i pannen og nedover ryggen. Helvete, hvorfor skulle dette bli så vanskelig. Han skylte ansiktet i kaldt vann, drakk litt. Det gav seg noe. Hvordan skulle han komme seg tilbake forbi damen uten å møte blikket hennes igjen. Det ville bli litt lettere siden han kom bakfra. Han måtte jo tilbake.

            Julius brukte lang tid. Han kjøpte en avis, satte seg ned og leste den i kafévognen. Han kjøpte en kopp kaffe. Overraskende god til å bli servert på toget. Landskapet for forbi. Snøkledde lier og Gudbrandalslågen som snodde seg oppover. Store isblokker i enkelte områder, åpen elv i andre. Frostrøyken sto opp av det kalde vannet. Det var fascinerende å reise på denne måten. Kanskje han skulle bruke noen av sine oppsparte midler til å reise på interrail. Ta seg en lang ferie ute i Europa. Det fristet. Han kjøpte seg også et ukeblad. Vi Menn passet bra på toget. Han tok med seg sjokoladen og halvliteren med Cola og gikk framover i toget. Han stoppet et øyeblikk før han gikk inn i vogna der kvinnen satt. En mann var på vei bakover mot ham. Han smatt inn døren i det han gikk ut. Han gikk rolig framover, han var snart på høyde med henne. Med fast blikk på døren gikk han forbi. Han kjente øyene i nakken, men han hadde greid det. Julius svettet. Det var noe med den damen, men han kunne ikke huske hvor han hadde henne fra. Han fant plassen sin og satte seg godt til rette. Det var minst fire og en halv time før han kom fram til Bratsberg. Han satte seg til å lese. Han var litt trett, men ville holde seg våken til Lillehammer.

            Litt lenger bak i vognen satt Astrid Kvernbakken og tenkte. Hun hadde sett denne gutten et sted før, men hvor. Astrid var ansatt i Rimi i Bratsberg. Hun var kassadame. Hun hadde vært på besøk hos broren sin i Oslo og skulle hjem. Det irriterte henne at hun ikke kunne huske denne gutten. Astrid var en av dem som visste mye i byen. Hun visste også å fortelle det videre enten det var sant eller ikke. En god sladder forlenger livet. Hun hadde på følelsen at det ikke var noe positivt hun husket dette mennesket for. Hadde han stjålet noe og blitt tatt i butikken. Kanskje. Eller var han journalist, slik at hun hadde sett ham i tjeneste. Nei han så ikke slik ut heller. Hun trodde at han også hadde sett henne før. Han hadde sett så rart på henne. Det var nesten så han hilste. Astrid holdt det ikke ut lenger. Hennes medfødte nysgjerrighet tok overhånd. Hun måtte gjøre seg et ærend på do. Hun valgte selvfølgelig den i vognen foran. Hun la fra seg Se og Hør og bega seg framover. Hun måtte gå sakte slik at hun så hvor han satt. Der. Det måtte være ham som satt der. Det var få i vognen. Han satt alene og leste. Det så ut som et mannfolkblad. Hun somlet litt og prøvde å lage litt støy slik at han skulle se opp, men han gjorde ikke det. Litt skuffet gikk hun forbi ham, men på returen ville hun få ham i front, så da kanskje hun ville kjenne ham igjen. Hun kom seg inn på toalettet, fiffet litt på håret. Hun ble så lenge at det skulle virke som hun virkelig hadde et ærend der.

            Julius hadde sett henne. Han orket ikke se opp. Han følte at hun prøvde å finne ut hvem han var. Han likte seg slettes ikke. Lyset med opptatt, skiftet til grønt og ledig. Døren gikk opp. Hun var på vei tilbake. Han skyndte seg å ta jakken over hodet og late som han sov. Han hørte at hun gikk forbi. Hun støyet unødig mye. Han kjente et lite drag i lufta da hun passerte. Han trodde han hørte et lite hikst, men han var ikke sikker. Han kunne høre at hun gikk ut døren bak. Hun måtte ha valgt denne doen for å se på ham. Julius kjente en frykt stige opp i brystet. Han kjente atter svettetoktene rive i ham. Dette kom sikkert til å bli hverdagen framover, sterkt de første dagene, forhåpentligvis avtagende etter en tid, hadde fengselspsykologen sagt. Julius var redd. Ville han klare dette? Han fikk et øyeblikk lyst til å gå av på neste stasjon og reise et annet sted. Vekk, bort fra alt. Skulle han orke å leve et slikt liv? De svarte tankene kom. Han klarte ikke å stoppe dem.

            - Lillehammer, neste stasjon. Det blir avstigning på høyre side, hørte han over høytalerne. Det vekket ham litt. Nå skulle det komme på et menneske som hadde plassen ved siden av ham. Han grudde seg litt. Kanskje han skulle bytte plass før det kom noen inn. Toget begynte å slakke på farten. Han hørte hylet fra hjulene i det de kjørte over sporvekselen og inn på stasjonsområdet. Han så folk fare forbi, først fort, så saktere. Så stoppet toget. Folk steg av og andre løp for å finne sine vogner. Det var korte stopp, så det gjaldt å følge med. Toget startet igjen. Ei jente på rundt ti år kom slepende inn i vogna med et bag som hun helt sikkert kunne ha krabbet ned i. Hun så på setenumrene. Han møtte blikket hennes i det hun skjønte at hun skulle sitte ved siden av han. Hun smilte sjenert.

            - Jeg tror jeg skal sitte her, sa hun forsiktig.

            - Det er nå ledig, sa Julius. Han smilte til jenta. Skal du langt?

            - Jeg skal til Bratsberg. Skal besøke en venninne som flyttet dit for noen år siden, sa hun fremdeles litt sjenert.

            - Da får vi følge helt fram. Jeg skal til Bratsberg også, sa han og prøvde å virke så hyggelig han kunne. Skal jeg hjelpe deg med veska? Hun nikket. Han løftet den opp på bagasjehyllen.

            - Den var skikkelig tung. Har du båret den alene?

            - Ja, men det går greit, sa hun. Pappa kjørte meg på toget, og jeg blir hentet i Bratsberg. Hun satte seg på setet ved siden av ham. Hun hadde funnet fram en cd-spiller- diskman eller hva det nå het.

            - Hva heter du?

            - Berit, svarte hun. Og du?

            - Julius, svarte han.

            - Julius. Det er det ikke så mange som heter, svarte hun. Hun tygde litt på navnet. Er du oppkalt etter Julius Cæsar kanskje? Hun lo så hjertelig at Julius også begynte å le. Det var en god følelse. Jenta tinte fort opp og var plutselig taletrengt. Hun var slettes ikke sjenert lenger. Konduktøren kom.

            - Reisende fra Lillehammer. Hun holdt fram billetten sin.

            - Om du har lyst er det så god plass i dag at du godt kan sitte på en annen plass, sa han vennlig.

            - Jeg kan godt sitte her, sa hun. Hun smilte til Julius. Om et er ok for deg altså.

            - Klart det er ok. Det er jo kjempehyggelig med reisefølge, sa han. Han mente det også. Da fikk han tankene bort fra fortiden og frykten for å komme fram. Hvor gammel er du Berit?

            - Jeg er ni år, ni og et halvt om en måned. Du, da, sa hun litt veslevoksent.

            - Jeg er en gammel kar jeg, vet du, smilte han.

            - Ikke tull, si det. Jeg tror du er nitten år, tippet hun ivrig.

            - Feil, men ikke langt unna.

            - Er du eldre. Det kan du vel si.

            - Ja, litt eldre.

            - Tjueto, kom det kontant.

            - Du må nok legge på to år til. Da blir det omtrent riktig. Jeg blir snart tjuefire år, sa han.

            - Du ser ikke så gammel ut.

            - Er det så gammelt det da, smilte han.

            - Å nei. Du er ikke så gammel. Jeg mente ikke at du er gammel. Unnskyld, sa hun nesten forskrekket. Se der er det en bil som har kjørt i grøfta. Toget kjørte langs med veien. Og riktig nok så lå en bil godt plassert ute på jordet.

            - Det er godt vi kjører tog, sa Julius.

            Litt lenger bak i toget satt fru Kvernbakken og verket etter noen å snakke med. Det satt en mann på andre siden, ved vinduet, men han hadde ikke ofret henne et øyekast, så der var det nok liten mulighet for en prat. Og hun hadde godbiter på lager. Hun husket gutten. Det måtte være ham. Det måtte være han som skjøt og drepte Trygve Martinsen. Hun var sikker. Hun hadde av alle ting kjent han igjen da han hadde lagt jakken over hodet for å sove. Hun husket enda godt at hun var på vei til jobb, da politibilen kom med ham og han skulle i retten. Da hadde han kommet slik, men jakka hadde falt av, og hun kunne se rett inn i en morders øyne. Nå hadde hun gjort det igjen. Dette ble noe å fortelle til de andre. Hun verket etter å komme hjem. Hun skulle gjerne hatt mobiltelefon. Det var nesten umulig å sitte stille. Hun måtte gå en tur til for å være sikker. Hun gikk ut i gangen mellom de to vognene. Han satt ikke alene lenger. Ei ung jente hadde satt seg ved siden av ham.

            - Å, Gud, tenkte hun. Hun sitter ved siden av en morder. Helt uvitende sitter hun ved siden av ham. Hun ble fra seg. Dette måtte hun fortelle konduktøren. Det var en skandale. Tenk om. ? hun torde ikke tenke tanken ut. Han kom sikkert fra fengselet nå. At de kunne slippe ut så fort. Han burde jo hatt minst tjue år. Det var ikke så lenge siden. Hun husket avisoppslagene nå. Dette var forferdelig. Hvor skulle han? Kanskje til Trondheim. Til Bratsberg var jo umulig. Grusomt. Skulle de ha en morder boende i byen. Ingen kunne vel gå trygt. Hun skalv lett. Like mye av lengsel etter å fortelle som av frykt. Hun iakttok dem i smug. Skulle hun våge å gå inn en gang til. Hun vågde. Hun kjente spenningen stige. At hun var så nært en morder og fengselsfugl ville få venninnene til å gispe av beundring. Og hun kunne fortelle at hun hadde våget å gjøre det flere ganger. Hun frøs nedover ryggen, når hun så jenta som satt der og ikke visste noe. Hun gikk fort forbi dem og inn på toalettet for andre gang på kort tid. Julius hadde sett henne. Han holdt på å bli forbannet. Kanskje var det å overreagere, men han var sikker på at kjerringa hadde kjent ham igjen og måtte passe på. Han sa ikke noe, men kjente at frykten igjen spredte seg.

            - Er du syk? Han skvatt til. Hadde hun sett det at han var ute av balanse.

            - Nei, da. Jeg bare tenkte på noe. Ser jeg syk ut?

            - Ja, du ble så blek. Jeg trodde du skulle besvime. Søsteren min blir slik av og til, hun besvimer ofte. Det er visst noe nervøst sier legene. De kan ikke finne galt med henne, sa hun åpenhjertig. Døren på do gikk opp. Fru Kvernbakken var på vei mot dem. Denne gangen gadd Julius ikke gjemme seg. Han så rett på henne. Hun trakk ikke til seg blikket slik han hadde ventet. Hun nistirret på ham. Deretter på jentungen. Da hun passerte fnyste hun.

            - Helvetes merr, tenkte Julius.

            - Så du hvor hun stirret på oss, sa Berit.

            - Ja, noen kjerringer er mer nysgjerrig enn andre. Sånn må du aldri bli.

            - Kjenner du henne?

            - Nei, men jeg kjenner typen. De sladrer og koker sammen ting. De skader andre mennesker og hygger seg over andres ulykke. Selv gjør de aldri noe galt eller noe usømmelig.

            - Hva er usømmelig?

            - Noe som de ikke skulle ha gjort. Det kan være at en gift mann roter med en annen kvinne enn sin kone.

            - Det gjorde pappa, sa Berit. Det var derfor vi flyttet fra Bratsberg med mamma. Pappa var veldig usømmelig. Han fikk barn med henne også. Det er halvsøsteren min. De bor ikke lenger i Bratsberg de heller. Pappa jobber som lege og har flyttet til en by på Sørlandet. Grimstad. Vet du hvor det er?

            - Ja, jeg satt sammen med en fra Grimstad. Han kunne ha bitt tungen av seg.

            - Satt sammen med. Satt du sammen med en fra Grimstad. Hvordan kunne du vite det? Hvor satt dere hen da?

            - Det er bare en snakkemåte, sa han. Ikke bry deg om det.

            - En måte å snakke på. Det var en rar måte å snakke på. Har du brus du? Kommer de rundt med vogn?

            - Jeg vet ikke, men jeg har kjøpt min bak i kafévognen. Den ligger to vogner bak.

            - Passer du på tingene mine. Jeg kjøper meg en jeg også og så må jeg på do. Er det do bak der?

            - Det er det sikkert, svarte han. Hun var ei munter jente og veldig tillitsfull. Det var godt å ha henne her.

Han tok opp bladet sitt og lente seg bakover. Egentlig var det litt godt å få en liten pause fra snakkemaskinen også. 

Her finner du del 32:
http://kjlov.blogg.no/1243839908_beredskapsgjengen_del.html

Her finner du del 29:
http://kjlov.blogg.no/?c=1242901094

Ulrikke så på Haakon. Det var en vakker gutt. Lurer på hva han tenker på. Hun så på ham at han var forelsket i henne. Hun var sikker nå, men hvorfor i all verden kunne han ikke bruke  de sjansene han nettopp hadde fått til å fortelle henne det? Hun hadde lyst til å gjøre det selv, men hun var så gammeldags at skulle slikt gjøres, så var det gutten som skulle  ta det første initiativ. Hun var litt irritert over at hun var så sta. Hvorfor i all verden skulle ikke hun kunne gjøre det? Det hadde lettet situasjonen betraktelig.

            - Haakon! Han så på henne med vakre øyne.

            - Ja.

            - Jeg er veldig glad? i, jeg mener for at du kom oppom. Motet sviktet i siste liten. Det er andre gangen du hjelper meg. Det er godt å prate med deg. Takk skal du ha.

            - Skulle bare mangle. Det er bare hyggelig. Haakon hadde hørt den lille preposisjonsfeilen. Var den tilfeldig eller var det noe annet hun skulle si. Han var usikker, men også sikkert ganske innbilsk. Hjertet hadde gjort et nytt hopp i en serie på mange. Han tok mot til seg.

            - Ulrikke! I det samme ringte det på døren.

            - Ja, vent, jeg skal bare åpne. Det er visst rene folkevandringen hit i kveld.

 

            Wilde og Christa stoppet opp foran huset til Jørn. Christa hadde tatt på seg politiuniformen, men hun var ikke i tjeneste. Det var det bare de to som visste.

            - Jeg håper vi ikke tar feil, Christa. Wilde var litt nervøs.

            - Vi tar ikke feil. Det kan ikke være andre. Det må være ham. Det var lys i stuen. De kunne se moren hans gå og rydde. Et blåskjær tydet på at tv,n sto på. Han satt sikkert og så på tv sammen med faren. De hadde bestemt at de ikke skulle fortelle så mye til foreldrene om det ikke ble nødvendig. Wilde ringte på?

Døren ble åpnet av moren. Hun kjente dem begge, men ble nok litt overrasket over å se Christa i uniform.

            - God kveld, er det korpsfolk på besøk. Jørn har lagt seg. Han var veldig trøtt i kveld.

            - Vi skulle gjerne snakke med ham likevel. Det er svært viktig, sa Christa.

            - Du kommer vel ikke som politi, sa moren litt bekymret.

            - Jo, men ikke i denne sammenhengen, sa Christa. Hun lot en liten hvit løgn passere.

            - Dere får komme inn da. Jeg skal vekke ham, sa hun..

            - Har du noe i mot at vi gjør det, sa Wilde fort. Vi vil svært gjerne overraske ham litt, smilte hun. Moren begynte å smile. Hun trodde tydeligvis at det var en skøyerstrek på gang.

            - Klart, du vet hvor han har rommet sitt, sa hun til Wilde og blunket. Han sover tungt så dere må nok ruske litt i ham.  Vil dere ha noe å drikke?

            - Nei, vi må gå snart, men tusen takk. De to jentene gikk bortover gangen. Moren ble stående et øyeblikk å se etter dem. Så gikk hun inn i stua. Der satt mannen og halvsov foran tv,n. Hun gikk ut på kjøkkenet. Christa og Wilde ble stående et øyeblikk foran døren hans. De så på hverandre. Så trykket Christa dørklinken forsiktig ned. Det var mørkt i rommet. De kunne høre en jevn pust. Jørn sov. Christa tente en liten lykt og lyste rundt i rommet. For et rot. Klærne hans lå slengt på gulvet. En skitten truse på toppen av haugen, og et nummer av Lek på dyna. Han hadde nok møtt drømmekvinnen før han sovnet. De så på hverandre og Wilde kvalte et knis. Christa lyste på pulten. Lykta bråstoppet. Der lå pinadø prøven til Ulrikke. Helt åpent på bordet. Han hadde ikke gjort noe som helst for å skjule det. Christa tok prøven og gav den til Wilde.

            - Skal vi vekke ham, hvisket Wilde.

            - Vi venter litt. Jeg har kanskje en bedre ide, men da må vi finne en hyssingstump. Hun lyste rundt i rommet. Der på hylla, sto en rull med julepakkebånd. Hun tok den ned. Jørn rørte på seg, og havnet på rygg. Dynen gled litt til side. En hårete legg og litt av et lår kom til syne.

            - Hva skal du med det, hvisket Wilde. Hun var fra seg av nysgjerrighet. Hun var også nokså usikker på om det var riktig å ikke vekke ham.

            - Vent å se. Ta ned den tunge boken der, sa Christa. Wilde tok ned boken. Christa bant snøret rundt den, og målte lenden sånn noenlunde på stumpen. Hun lagde en skliløkke i andre enden, og listet seg helt bort til sengen. Hun vinket på Wilde.

            - Brett dyna forsiktig til side, hvisket hun. Wilde så forskrekket på henne.

            - Han kan jo være naken, hvisket hun.

            - Ja, da blir det mye lettere, gliste Christa. Wilde begynte å skjønne hvorfor. Ta dyna forsiktig opp. Wilde løftet den forsiktig slik at Jørn ikke skulle våkne. Hun håpte inderlig at pornobladet ikke var brukt som opphisselse for en kveldskos. Sakte ble manndommen hans blottlagt. Begge ble litt overrasket over at gutten var godt utstyrt. Det var ikke bare skryt han for med på hytteturene og på festene. Christa hadde fått på seg en gummihanske som hun hadde tryllet fram fra uniformen. Hun tok forsiktig tak i den slappe manndommen og løftet den forsiktig opp. Så trædde hun løkka over og dro den varsomt til innerst inne.

            - Legg dyna forsiktig ned, hvisket hun. Wilde fulgte ordre. Jørn hadde ikke gjort antydning til å merke noe eller å våkne. Christa tok den tunge boken og la den forsiktig på maven hans.

            - Nå går vi, hvisket hun. De to jentene gikk raskt mot døren. Wilde stakk hodet inn gjennom stuedøra.

            - Ha det bra, fru Falkfjell. Han var så trøtt at vi snakker mer med ham i morgen. Hils ham fra oss er du snill.

            - Greit, smilte moren. Jeg vet hvor trøtt han kan være. Wilde og Christa forlot huset. Vel ute på gata.

            - Du er gal, kniste Wilde. Tenk om han river av seg hele stasen.

            - Til pass for ham, svarte Christa. Han kommer i hvert fall til å få seg en lærepenge. Jeg lurer på hva han kommer til å si. Det blir ganske spennende å møte ham igjen. De kjørte av gårde. Wilde så på klokka.

            - Vi svinger innom Ulrikke og forteller at vi fant prøven, kan vi ikke.

            - Jeg vet ikke om det så er lurt. Hun har besøk. Jeg sendte en hjelper til henne, sa hun og smilte, men ok, vi stikker innom i full fart før vi kryper til køys.

 

            - Hei, er det dere. Kvelden er full av overraskelser, kom inn. Christa så at Haakon ble litt flau, men hun lot som hun ikke merket det.

            - Kjempefint at du stakk innom Haakon. Takk skal du ha.

            - Skulle bare mangle om en ikke skulle hjelpe en på laget. Vi er da venner. Nå må jeg nok hjem. Senga venter. Haakon følte seg litt til overs. Han hadde turt å si at han var glad i henne, men besøket hadde ødelagt muligheten. Den kom sikkert igjen.

            - Ser deg i morgen Ulrikke.

            - Går du så brått?

            - Ja, må lese litt lekser før jeg legger meg. Takk for teen.

            - Takk for at du kom innom, Haakon. Hun gav ham et lite kyss på kinnet. Haakon trodde han skulle gå i gulvet. Han kjente de myke leppene hennes mot kinnet. Han kjente varmen fra kroppen hennes, og den gode lukten. Han jublet innvendig. Kjære Gud, la meg få være sammen med denne jenta. Hadde det vært ulovlig å kjøre i kjærlighetsrus, så hadde hele rekka lyst rødt om han hadde måtte blåse. Neste gang skulle han si det.

            Ulrikke satt rødmende og hørte på historien til Christa og Wilde. De var gale. Hun var kjempeglad for at de hadde funnet prøven. Hun var sint på Jørn. At han kunne være så sjofel. Fy filler, n. Hun skulle ikke ha noe mer med den gutten å gjøre.

            Jørn vred seg litt i søvne, han snudde seg over på siden. Den tunge boken begynte å skli, først litt, så fortere. Den skled utfor sengekanten. Jørn brølte. Han danset naken rundt på gulvet og holdt seg til skrittet.

            - Hva i helsike var dette? Han fomlet rundt etter lysbryteren, men han slapp å lete. Moren kom løpende inn i rommet og slo på lyset. Forskrekket så hun sønnen splitter naken på gulvet.

            - Hva er det, Jørn. Er det noe galt?

            - Nei. Det er ikke noe. Gå ut. Jeg hadde bare et mareritt. Slå av lyset. Han håpte at moren ikke hadde sett tauet.

            - Du skremte meg slik. Du skrek så stygt. Jeg går og legger meg igjen. Forresten, skulle hilse fra Wilde og hun der politidama. De var inne på rommet ditt og skulle snakke med deg, men de klarte visst ikke å få deg helt våken. God natt da, gutten min. Han svarte ikke. Han var stiv av skrekk. Hadde de to vært inne på rommet hans. Han fikk av seg torturredskapen. Den hadde satt seg godt fast. Han slo på lyset. Den var ikke der. Besvarelsen til Ulrikke var borte. Dette var hevnen. De pokkers jentene. Alt var ødelagt. Hva skulle han gjøre. I korpset var han ferdig. Han satte seg ned. Pokker ta, dette skulle han hevne.

Han rev av et ark på blokken, og skrev brevet til styret i korpset. Det var en kort tekst;

            - Jeg trekker meg med øyeblikkelig virkning fra alle verv og som medlem av Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. Årsaken er personlig, og avgjørelsen er endelig.

Del 31 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1243182601_beredkspasgjengen_del.html

Her finner du del 28:
http://kjlov.blogg.no/?c=1242545736

- Hei, Ulrikke, hvordan gikk det, spurte Nina.

            - Bra tror jeg. Følte at det gikk sånn noenlunde. Den var ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet.

            - Samme her. Jeg tror at jeg har greid meg ganske bra. Begge to holdt på å bli nedrent av operativlederen da han gikk ut døren. Han hadde det travelt. Sa ikke ha det en gang.

            - Han er sur, altså, sa Nina. Kanskje han ikke klarte oppgaven.

            - Det vil tiden vise, sa Christa som hadde kommet til. Dere ser fornøyde ut. Kan jeg regne med at dere har klart dere bra?

            - Ja, jeg tror det svarte Ulrikke. Jeg har nå svart på samtlige spørsmål, så får vi se da om de er rett.

            - Jeg strevde en del. Det var Bjørn som kom bort. Dere jenter har så lett for det, men noen av oss gutta må da være med i gruppen. Det går ikke å ha bare jenter. Han smilte, men det lå et lite drag av bekymring over ansiktet hans. Tor Amund hadde det ikke greit, sa han.

            - Hvordan vet du det, sa Christa.

            - Jeg så at han ikke var som han pleide. Da vi sto sammen på do, virket han nervøs og han vasket ansiktet i kaldt vann. Det var så ulikt ham og ikke være så kjepphøy. Jeg tror han har gått hjem allerede.

            - Ja, det samme gjorde vår store nestleder, sa Nina. Han føk på dør her nettopp. Han hadde sikkert ikke gjort det bra. Jeg får gå. Skal tidlig på jobb i morgen. Dessuten skal vi vel på stasjonen og ta imot.

            - Ta imot? Bjørn så spørrende på henne.

            - Ja, vår venn fra Ullersmo kommer. Vi har bestemt at vi skal ta godt i mot ham. Blir du med?

            - Jeg, nei jeg har vakt.  Han unngikk å møte øynene deres. Jeg må gå jeg også skyndte han å legge til.

            - Christa og de andre to jentene så på hverandre. Christa holdt på å fortelle om de to testene, men lot det være.

            - Da er det vel bare å komme seg i loppekassa da. Ha det bra jenter.

            - Ha det, kom det mer eller mindre unisont. Ute hadde det kommet minst tjue centimeter med snø og det lavet ned. Folk var i full gang med å måke snøen av bilene. Som små snø skulpturer stod de der. Ganske fint i lyset fra gatelampene. Det var stille ute. Litt unna kunne de høre en lastebil med kjetting. Christa feide fort av bilen, men hun var nøye med at hun hadde god sikt. Hun visste farene ved å slurve med det. Hun kjørte hjem. Brøytebilen hadde nettopp kjørt i gaten der hun bodde så hun slapp å måke plass. Flaks, tenkte hun.

Hun kom seg i hus. Det var godt å komme inn. Hun hadde en koselig leilighet. Hun så bort på bildet av Trygve. Hun savnet ham i kveld. Han smilte mot henne på plassen fra stuebordet. Christa stoppet opp, løftet opp bildet og kysset det varsomt.

            - Takk for den tiden vi fikk ha sammen, gutten min, sa hun. En liten tåre rant nedover kinnet. Det var urettferdig at hun skulle bli enke i så ung alder. Det hadde vært så godt å komme hjem til ham i kveld. Sette seg godt inn i armkroken og kjenne ham ta rundt henne. Kjente hun  godt etter så kunne hun minnes de sterke armene hans som bar henne bort i sofaen. Kontrasten mellom denne styrken og de kjærlige lange fingrene som kunne stryke henne varsomt som en fjær i ansiktet og over kroppen var stor. Trygve var en flott mann, uredd, rettferdig og rolig. Christa satte bildet fra seg. Hun tente et lys ved siden av bildet og lot stillheten råde i noen minutter. Hun blåste ut lyset, gikk på badet og tok på seg morgenkåpen. Hun var på vei til soverommet, men snudde og tok med seg bunken med prøver. Hun kunne jo kikke litt på dem før hun sovnet. Christa satte seg godt til rette i sengen, og bladde opp. Hun hoppet over prøven til operativlederen. Hun bladde seg videre. Så bråstoppet hun og bladde tilbake. Hadde ikke Ulrikke levert rett før ham? Hun så en gang til. Så begynte hun å lete i hele bunken. Ulrikkes prøve var ikke der. Hva i heiteste var dette? Hun telte prøvene og trakk fra de to guttene. Det manglet en prøve. Christa sto opp og undersøkte vesken, men hun fant ikke prøven. Dettet var en katastrofe. Hvordan kunne den bli borte? Det var ikke mulig. Hun så selv at Ulrikke leverte. Hun gikk til telefonen og slo Ulrikkes nummer. Det tok noen sekunder før hun svarte.

            - Hei det er Ulrikke.

            - Ulrikke, leverte du prøven? Christa var så hissig at hun gikk rett på sak. Ulrikke skjønte at noe var galt.

            - Ja selvfølgelig leverte jeg den. Det så du jo selv.

            - Den er ikke her nå og jeg har hatt prøvene i vesken hele tiden. La dem rett i vesken da jeg gikk ut. Den kan ikke ha vært tilgjengelig for noen.

            - Hva, er ikke prøven der? Den må jo være der. Jeg la den jo der som nest sistemann. Christa holdt på å begynne å gråte. Noen hadde fjernet den. Det måtte være med vilje og for å ødelegge for henne. Var dette hevnen for at hun hadde jobbet for at Julius skulle komme? Men hvem. De sa det omtrent samtidig.

            - Jørn Falkfjell, operativ lederen.

 

            Jørn Falkfjell satt og bladde i oppgaven til Ulrikke. Den så veldig bra ut og hun hadde en vakker skrift. Det var genialt av ham å løfte den opp og få den under jakken da han gikk ut. Det var en liten hevn for alt styret hun hadde laget for å få Julius med i korpset. Pokker ta henne. Hadde han flaks så ble det bare slik at hun ikke ble tatt ut til å være med i den neste prøven. Det var bare femten som fikk være med der. Da ville ingen legge merke til at hun ikke var god nok. Hun selv ville også bare tro at hun ikke var blant de femten beste. Dessuten så var det en mindre å konkurrere mot. I morgen skulle han brenne opp hele testen hennes, men han orket ikke gjøre det nå. Han ville gjøre det sammen med resten av aksjonsgruppen. Det kunne være et symbol på starten av det som skulle skje videre. Han dro av seg klærne og lot de falle i en bylt ved siden av sengen. Han gadd ikke pusse tennene, dro fram siste nummer av Lek og bladde opp på noen heftige damer på midtsidene. Han sovnet med bladet på dynen.

 

            Ulrikke var fortvilt. Hele prøven var borte. Jørn måtte ha tatt den da han la sin på plassen. Hva om hun ikke fikk den tilbake. Da gikk alt i vasken. Hun fikk sikkert ta den om igjen, men det var nesten et ork å tenke på nå. Telefonen ringte igjen.

            - Ulrikke, svarte hun nesten litt trist.

            - Det er Wilde. Jeg har fått en telefon fra Christa. Dette er en stygg sak. Vi vurderer å politianmelde den, men vi ville spørre deg først.

            - Nei, det er for dramatisk. Nei, jeg kan ikke være med på det.

            - Det er en alvorlig sak, Ulrikke. Vi har også mistanken om at det ligger mer bak. Dette med at Julius kommer.

            - Det kan da ikke ha noe med dette å gjøre, protesterte Ulrikke. Hun var på ingen måte sikker, men hun orket ikke å gjøre dette til en mer komplisert sak enn den allerede var. Hun skulle ønske hun hadde Haakon her nå, men hun torde ikke ringe etter ham.

            - Det er greit Ulrikke, men jeg og Christa tar en tur på besøk til Jørn nå i kveld. Vil du være med?

            - Nei, nei jeg vil ikke. Jeg er luta lei hele greia, og orker ikke gå ut nå. Kan vi ikke vente til i morgen? Ulrikke var lei seg. Hun hadde ikke overskudd til å ta en kamp nå i kveld. Tenk om det ikke var ham. Da ville det sett temmelig dumt ut. Den kunne jo ha glidd ned på gulvet.

            - Ok, Ulrikke. Jeg tar en telefon til Christa, så snakkes vi i morgen. God natt.

            - God natt. Ulrikke la det røde røret på plass. Hun ble stående å se på de tre rådyrene i keramikk. De lå i en liten gruppe ved telefonen. De var svært naturtro, og lå der i fred og ro, uten bekymringer. Den som hadde vært et keramikkrådyr, tenkte hun.

            - Christa!

            - Det er Wilde igjen. Jeg snakket nettopp med Ulrikke. Hun var lei seg og ville ikke gjøre noe i kveld, kanskje i morgen. Kanskje det er det lureste. Hva syntes du?

            - Jeg vil handle nå i kveld. Overraskelsesmomentet gjør at vi kan ta ham på fersken om han ikke allerede har kvittet seg med papirene. Jeg skal snakke med noen som kan ta seg en tur til Ulrikke, deretter kommer jeg bortom deg, så kjører vi en tur på besøk.

           

            Det ringte på døren til Ulrikke. Hvem i all verden kunne det være så sent? Hun var i ferd med å legge seg. Det måtte være noen som ringte på feil dør. Det ringte igjen. Hun slengte morgenkåpen rundt seg, og smatt bena i de gamle tøflene sine. Yndlingstøflene. Hun åpnet døren bare på gløtt. Hun holdt på å ramle baklengs da hun så hvem det var.

            - Du! Sa hun forskrekket. Du, her nå.

            - Ja, jeg, her nå, svarte Haakon med et stort smil. Får jeg komme inn?

            - Jeg vet ikke, jeg holdt på å legge meg. Har bare nattkåpen på meg.

            - Ok, kle på deg litt da vel, så venter jeg her, svarte Haakon. Han var fast bestemt på å komme innenfor døren. Han hadde fått hele historien fra Christa og hadde brukt omtrent ti sekunder på å finne klær og komme seg av gårde.

            - Nei, kom inn du. Jeg er ikke helt meg selv. Selvfølgelig kan du komme inn. Ulrikke åpnet opp døren helt og slapp ham inn. Hvorfor kommer du nå, så sent?

            - Jeg fikk en telefon fra Christa, som spurte om jeg kunne ta en tur hit. Jeg forstår at noen vil deg vondt, Ulrikke. Jeg kommer bare for å se til at du har det bra. Ikke for noe annet. Ulrikke ble varm om hjertet. Hun hadde mest lyst til å springe bort og omfavne ham. Christa hadde vært lur. Typisk henne.

            - Er det ok at jeg blir her litt, sa Haakon.

            - Ja, skal jeg sette på noe te?

            - Ja, takk, har du mer av kaktus teen. Den er rett og slett nydelig. Ulrikke fant fram posen og satte på vann. De satte seg i sofaen. En i hver ende. De minnet litt om to som hadde vært med på Reisesjekken og kommet tilbake der turen hadde vært helt mislykket. De satt også alltid langt fra hverandre.

            - Tror du at det er Jørn som har gjort dette, spurte hun Haakon?

            - Jeg vet ikke, men det er jo ganske sannsynlig det da. Er det ham så står vi uten operativ leder. Da blir han bedt om å slutte. Det er jeg sikker på. Jeg blir så sint. Hvorfor i all verden skulle han gjøre dette da?

            - Jeg har ingen anelse. Jeg har aldri helt likt typen, men jeg har heller ikke vært i klammeri med ham på noen måte, bortsett fra striden med Julius. Det kan jo være en hevn fra den runden. Wilde antydet det.

            - Så, sjofelt. Haakon strakk seg etter noen potetløv. To falt på gulvet. Han bøyde seg ned, samtidig som Ulrikke gjorde det samme. Hendene deres møttes på gulvet. Begge to trakk dem lynfort til seg som om de hadde brent seg. Begge to så forvirret på hverandre, og så begynte de å le.

            - Huff, jeg er visst litt nervøs, sa Ulrikke. Trodde ikke at saken gikk så innpå meg. Det er jo bare noen papirer, og prøven kan jeg jo ta om igjen.

            - Er du sikker på at det bare er det, prøvde Haakon seg forsiktig. Han hadde mest lyst til å rope ?Jeg elsker deg?, men han torde ikke. Den lille berøringen på gulvet hadde fart som varme piler gjennom kroppen. Han elsket virkelig denne jenta.

            - Hva annet skulle det være?  Jeg har det bra, i morgen kommer vel Julius også, så da får det bære eller briste. Han skal få den støtten han trenger. Det er jeg i hvert fall sikker på. Ingen skal klare å presse meg til å endre meninger der. Jeg er sta.

            - Er det i morgen ham kommer, ja, sa Haakon noe spakere. Han kjente at han var bitte litt sjalu. Han visste at han ikke hadde noen grunn til det, men han klarte ikke helt å styre den delen av seg selv. Lysten til å rope ut en kjærlighetserklæring stagnerte noe. Han fikk vente.

            - Ja, vi skal møte ham på toget, så tar vi ham med til Nina. Der blir det velkomst. Vi har invitert moren dit også. Så får vi se hva vi gjør ut over kvelden. Han må jo få komme seg i hus hjemme også. Og så får han være alene med moren sin litt. Han vil sikkert sette pris på at det ikke blir for mye støy ut av det den første kvelden. Blir du med forresten?

            - Jeg, vil du ha med meg? Haakon ble noe overrasket. Han hadde ingen ting i mot å være med, men han holdt på å si nei i forfjamselsen.

            - Neeei, jo. Jeg vet ikke. Kan jeg bidra med noe.? Ulrikke så rart på ham

            - Klart du kan. Støtte ham. Ta vennlig i mot ham. Det er faktisk litt viktig at noen gutter også støtter opp om ham. Ulrikke kjente at hun holdt på å bli litt sint. Haakon skjønte at han hadde tråkket litt utenfor sporet.

            - Ikke misforstå, sa han. Jeg kan godt være med, men jeg var ikke helt forberedt på spørsmålet. Beklager, Ulrikke.

            - Greit, jeg er nok litt hårsår når det gjelder Julius. Jeg har på en måte adoptert hele gutten og historien hans. Jeg syntes han er tøff som tør å komme hit, da fortjener han at noen tar seg av ham. Han vet at halve korpset ikke ville ha ham hit. Likevel kommer han. Jeg liker mennesker med mot. Haakon tenkte på sitt eget mot. Han hadde ikke en gang turt å si noe til Ulrikke om at han var forelsket i henne. Det var ikke særlig modig. Han drakk av teen. Et lite øyeblikk før munnen nådde koppen møtte han sitt eget blikk i teens speilbilde. Hvorfor skulle hun like denne mannen? Han fikk vente til en annen anledning.

Del 30 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1242900930_beredskapsgjengen_del.html