kjlov

Del 35 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/?c=1245182157

Nede i byen var det oppstyr. Brannvesenet hadde fått melding om brann. Tor Amund var blant de første som kom til stedet. Huset var overtent og det brant godt. Slukningsarbeidet var vanskelig, og en stund så det ut til at de skulle miste herredømme over flammene. Christa var også kommet til. Hun var lettere sjokkert. Brannen må ha startet bare minutter etter at de hadde vært der. Hun så på makkeren.

            - Vi skulle ha brutt oss inn, sa hun lett bebreidende. Han så vekk, men hun  visste at han var enig. Spørsmålet var om Julius var der inne. Var han det så var han død. Ingen kunne overleve dette. Brannvesenet pøste på vann. Folk hadde begynt å strømme til. Christa kunne høre de snakke.

            - Det er morderhuset.

            - Vær vennlig å trekke litt unna her, sa hun. De tok fram et sperrebånd og begynte å avgrense området. Christa var rasende på seg selv. Hun skulle ha brutt seg inn. I det minste så hadde de oppdaget brannen. En røykdykker kom ut. Glasset var omtrent smeltet. Det oste av ham. Han fikk av seg masken og klærne. Ingen ting å se eller finne sa han. Det kom et brak. Taket raste ned.

            - Godt jeg kom meg ut, var brannmannens kalde kommentar. Christa så på ham.

            - Ja, det var nære på.

            - Vi er vant til slikt, men ja, det var nære på. Christa stirret på brannmannen. Han så tøft ut. Hun tok seg i det, men det var for sent. Han hadde lagt merke til hennes beundrende blikk. Han blunket til henne. Christa kjente hun ble varm om bringa. Jøss hva var dette for noe. Hun hadde ikke tillatt seg slike tanker siden mannen døde, men nå her av alle steder så fikk hun lyst til å treffe denne mannen i sivil.

            - Liker du middag, spurte han plutselig.

            - Om jeg liker middag. Nei, jeg liker bare frokost, svarte hun med et lite lurt smil.

            - Jeg tenkte kanskje at vi kunne spise middag sammen, passer det i morgen kveld? Christa var spilt av banen. Denne kjekkingen tok innersvingen på henne.

            - Ja, takk. Klokken seks på Spiseriet. Du betaler. Hun skyndte seg opp til huset. Hun måtte holde noen folk unna. I mengden kunne hun se Jørn. Hun sprang bort til ham. Tok ham i armen.

            - Hva gjør du her?

            - Ikke noe, ser på brannen. Det var første gang han hadde truffet henne etter at hun hadde vært inne på rommet hans. Han var flau.

            - Hvor var du i går kveld?

            - Hjemme, hvorfor spør du?

            - Jeg har mistanker til at du var her og kastet tomater og stein.

            - Jeg har ingen anelse om hva du snakker om. Jeg var hjemme hele tiden.

            - Greit nok. Det skal vi sjekke opp. Nå peller du deg vekk herfra.

            - Har ikke jeg like lov til å stå her som de andre?

            - Setter du deg opp mot politiets anvisninger, Jørn?

            - Slapp av. Jeg går. Han lusket vekk. Christa la merke til at en tre - fire andre gutter også forlot stedet. Hun merket seg utseende. En av dem hadde hun sett på korpset. Brannvesenet hadde begynt å få kontroll over flammene. Christa håpte at Julius ikke var inne i huset, men sjansene for det var nok små. Egentlig var hun sikker på at han var der. Dette var nok enda et drap fra hans side, et sjøldrap som det heter på politispråket. Skulle hun ringe til Nina? Hun visste det nok allerede. Ulrikke ville være det beste. Christa rakk ikke å tenke tanken ut. Det sprakte i radioen.

            - Kan dere kjøre til Jernbaneveien trettito med en eneste gang. Ulrikke Moen er navnet. Hun  sier hun kjenner deg. Hun har en viktig beskjed på svareren sin. Det haster. Står trolig om liv. Christa kastet seg inn i politibilen. Hun kjørte raskt. Det tok bare minutter å kjøre ned til Ulrikke. Hun fant henne gråtende på kjøkkenet.

            - Hva er det, Ulrikke?

            - Telefonsvareren. Hun pekte på svareren.

            - Hva med den?

            - Spill den av. Christa skyndte seg bort og trykket ned avspillingsknappen. Hun kunne høre den gråtende stemmen til Julius. Han var i ferd med å ta livet sitt, og han var ikke i huset. Det var tydeligvis en avledningsmanøver. Christa kalte opp vakta.

            - Foreslår at vi slår full alarm. Kall inn ekstra patruljer og kall inn hjelpekorpset. Vi må ha flest mulig biler. Han hadde sagt en øde vei. Det var hundrevis av øde veier utenfor Bratsberg. Området ble ofte brukt til PO-løp, slike bilorienteringsløp, og området var regnet for å være svært krevende. Jeg kommer inn med en gang, skal bare ta meg av Ulrikke Moen.

            - Ulrikke. Er det lenge siden du kom inn.?

            - Nei nettopp. Jeg gikk rett inn i stua og spilte av båndet.

            - Klarer du å være med å lete?

            - Ja, jeg skal være med?

            - Bli med meg. De to vennene kjørte sammen i politibilen. Christa brukte blålys. De svingte inn foran politivakta. Der hadde det alt begynt å komme folk. Det samme hadde det på korpshuset. Wilde var i full gang med å klargjøre folk. De skulle bruke korpsbiler og privatbiler. Her gjaldt det å komme over et stort område på kortest mulig tid. De regnet med at han satt i en bil eller ved en bil, siden han hadde lagt igjen en beskjed om det. Da hadde han mest trolig brukt eksos, eller skutt seg. Så vidt man visste hadde han ikke tilgang på våpen. Hadde han tatt tabletter så var det et visst håp. Det samme om han brukte eksos, men det hastet. Christa og Ulrikke kom til korpshuset. Ulrikke sprang inn. Hun så både Haakon, Bjørn og Nina der, men hun måtte gi beskjed til Wilde først.

            - Kan du organisere kjøring på alle skogsbilveier nord og øst for byen.. Vi holder oss i samme området. Politiet tar seg av den andre siden. Dere vet hva dere skal lete etter. Wilde nikket alvorlig. Hun var på gråten hun også. Ulrikke løp bort til Nina. Hun gav henne en klem.

            - Dette er alvor Nina, sa hun bare. Forferdelig alvor.

            - Ja, sa Nina. Jeg hørte at moren hans døde i natt. Det hadde vært bråk hjemme hos dem. Noen kastet en stein inn vinduet.

            - Fy filleren! Ulrikke så på Haakon. Han så svært alvorlig ut. Nå eller aldri, tenkte Ulrikke. Hun gikk fort bort til ham. Kysset ham på kinnet.

            - Blir du med i bilen vår Haakon?

            - Jeg, ja, jeg, jo, selvfølgelig. Han ble så forfjamset over handlingen hennes at han holdt på å ramle overende. Ulrikke tok ham i handa og leide ham ut. Hun blåste i om de andre så det.

            - Kom, skynd deg litt da. Dette haster, maste hun. Han diltet etter.

            - Jeg kommer.

            - Haakon, jeg er glad i deg. Jeg trenger deg. Pass på meg, vil du det?

            - Ja, Ulrikke. Det vil jeg. Jeg liker deg godt, men jeg har ikke turt si det. Jeg er feig slik.

            - Ja, dere menn er elendige til slikt, smilte Ulrikke. Hun hadde egentlig overrasket seg selv i kveld, og det beste av alt. Hun hadde ikke en gang vært i nærheten av å rødme. De satte seg inn i politibilen. Christa dro av gårde. Haakon satt med hodet mellom forsetene, og holdt Ulrikke i handa. Christa kikket på Ulrikke som blunket til henne.

            - Nå får du se å få på deg sikkerhetsbeltet, sa Christa til Haakon. Er du glad i henne så tar du på deg det. Gjør du det ikke innen fem sekunder så får du bot. Hun så det litt forskrekkede ansiktet til Haakon. Han fomlet med å finne selen.

            - Slapp av hun mente det ikke så alvorlig, lo Ulrikke, men det er sant. Jeg vil helst ikke at du blir skadet. De fulgte den mest naturlige ruten ut fra huset til Julius. Da de kjørte forbi var det bare en stor glohaug som brant. En vegg sto igjen, og en pipe.

            - Så grusomt, utbrøt Ulrikke. Hun kjente tårene presse på igjen.

            - Ja, sa Christa. Han har gjort rent bord etter seg. Vi trodde en stund at han var inne i huset, men det ser ut til å være en avledningsmanøver. Vi har fått melding om at bilen i nabohuset er stjålet. En gammel Ford Taunus, med todelt farge. Det er store muligheter for at det er Julius som har tatt den. Det var blod på garasjegulvet der bilen ble stjålet.

            - Da er det ham, sa Ulrikke. De fortsatte oppover. Snart kom de til den første avstikkeren som gikk inn i et stort skogsområde.

            - Se, ropte Haakon. De andre så det også. Det var tydelige skrensespor i snøen. Christa svingte opp veien. Hun kjørte saktere nå. Christa visste at denne veien gikk langt innover og at det var utrolig mange avstikkere. Det var slettes ikke sikkert at det var spor fra hans bil heller. Hun tok sjansen. Noe sa henne at hun hadde rett. Hun kalte opp KO.

            - Jeg vil gjerne ha alle mulige og umulige enheter til Svartdalsheia. Jeg har grunn til å tro at vi vil finne vår person her. Hun fikk det hun ba om. Hun pustet lettet ut. Alt hadde endret seg etter brannen i fjor høst, da hadde hun fått respekt av de fleste på kontoret. Hun kjente en nervøs pirring. Dette var å satse alt på et kort, men når hun hadde denne følelsen så stemte det ofte. Det var kanskje vanvittig å satse alt på dette sporet, men det så ferskt ut, og han måtte ha kjørt fort. Dessuten kunne han ikke være noen god sjåfør. De kjørte hurtig oppover til de kom til det neste veikrysset. Her stoppet hun. De saumfor bakken. Ingen tegn til skrens eller hjulspor. Det burde tyde på at han hadde kjørt rett fram. Hun valgte å vente. Det tok ikke lang tid før det kom flere biler. Hun sendte to inn til høyre. Det ville gå fort å søke der. Selv fortsatte hun rett fram, nå hadde det kommet til fem biler til og de ventet ytterligere tre. Ved neste veikryss hadde de fire muligheter. Det var her de ville få problemer. De måtte bare satse på at de hadde flaks. Hun sendte biler inn på veinettet. Hun befalte samtlige til å kjøre forsiktig, slik at de ikke kjørte på hverandre. De måtte også merke nøye på kartet hvor de hadde kjørt, og området skulle være så godt gjennomsøkt at de kunne med sikkerhet si at bilen ikke var på det feltet de hadde søkt. Selv ville hun kjøre litt på måfå og være klar om noe skjedde. Hun hadde også bedt ambulansen vente i veikrysset slik at det var kortest mulig vei dersom de skulle gjøre funn. Det gikk en time. Det gikk to. Christa begynte å innse at det var for sent. De kjørte akkurat opp på toppen av en ås. Veien gikk over åsen og ned til et vann på andre siden.

            - Christa kan du stoppe litt, spurte Ulrikke.

            - Er det noe galt?

            - Nei jeg skal bare på do, svarte hun. Christa svingte inn på en liten lomme i veien. Ulrikke gikk ut og forsvant inn i skogen bak bilen. Hun fant en passende plass bak en gran. Hun hatet egentlig å sitte slik i naturen.  Hun gjorde unna jobben raskt. Hun skulle akkurat til å springe tilbake til bilen da hun hørte motorlyd. Den var som om motoren fusket. Noen hadde problemer med bilen. Kanskje en av de som lette. Hun klatret opp på brøytekanten. Derfra kunne hun se ned på veien ved vannet. Da så hun bilen. Den sto på en naturlig lomme. Det var en gammel bil. Der stoppet motoren. Ingen kom ut av bilen. Og ingen kom til. Det måtte være ham. Hun løp til bilen. Hun snublet så lang hun var. Slo seg skikkelig i kneet. Hun rev opp døren til politibilen.

            - Kjør, skrek hun.

            - Hva skjer, sa Christa forskrekket. Hun hadde fulgt opp og startet bilen. Ulrikke så ut som hun hadde gått rett på en bjørn. Hun holdt på å få pusten igjen.

            - Jeg tror jeg har funnet ham. Det står en bil nede ved vannet. Jeg hørte motoren fuske, og så stoppet den. Jeg så bilen stå der. Det var en gammel bil. Christa kjørte fortere. Hun viste at hun kunne kjøre bil. Det tok bare fem minutter å kjøre ned til den andre veien. De måtte nesten trill rundt for å kjøre tilbake veien langs vannet. Det var ingen hindring. Med brekket kastet Christa bilen rundt på en måte som sikkert ville bli lagt merke til i rallykretser også.

            - Der, der står den. Ulrikke pekte. Christa bremset opp.

            - Bli her, sa hun. Hun løp bort til bildøren. Den var låst. Bilen var full av røyk og eksos. Hun vippet opp stavlykten og smalt den i vinduet. Det hjelp ikke. Hun bøyde seg ned fant og fant en stor stein. Hun slengte den i frontruten med stor kraft. Det knuste ruten. Det veltet røyk ut av bilen. Sikten ble klar. Christa fikk vekk de siste glassbitene. Hun strekte seg inn i bilen, men hun holdt pusten. Hun klarte å vippe opp dørlåsen. Hun kom seg raskt til døren og fikk den opp. Hun tok tak i den livløse kroppen og dro ham ut i friluft. Hun måtte bort og trekke frisk luft selv. Hun vinket på de andre to. Julius, hadde kastet opp, det lå oppkast og skum rundt munnen hans. Det luktet stramt. Både fast og flytende avføring hadde gått. Han så død ut. Han var død. Ulrikke tok pulsen. Det var ingen. Han var begynt å bli kald. Julius hadde tatt sitt eget liv. Ulrikke reiste seg gråtende opp. Hun så rett inn i øynene til Haakon, også han gråt. De omfavnet hverandre. Det var mye som skulle ut. Spenningen, kjærligheten, smerten og  tomheten. Christa kom også bort til dem. Hun var alvorlig.

            - Det er ikke mye vi kan gjøre. Han valgte en vanskelig vei. Det med moren var nok hardt for ham. De andre to så ikke tåren som sto i øyekroken hennes. Hun gikk bort til bilen. Hun ropte opp KO.

            - Vi har gjort funn ved Latjern. Det er lite vi kan gjøre her. Kan dere sende inn ambulansen og en patruljebil til. Ta med nødvendig utstyr. Resten kan dimitteres. Hun fikk bekreftet meldingen. Det var i hvert fall rett å satse på et kort denne gangen. Christa så bort på Julius. Det var ikke noe vakkert syn. Hun syntes synd på ham. Når hun tenkte seg om, så måtte det gå denne veien. Han hadde alle odds i mot seg. Hun gikk bortover med en duk hun hadde liggende bak i bilen og la den over ham. Så gikk hun tilbake til bilen. Der fant hun to tomme tablettesker. Hun puttet dem i en plastpose. Hun var omhyggelig med å ikke lage unødige fingeravtrykk. En kunne aldri vite.

            De andre to kom bort. De holdt hverandre i hendene. Røde Kors hadde igjen ført to unge mennesker sammen.

            - Det er så forferdelig vondt, sa Ulrikke. Hun begynte å gråte igjen. Haakon klemte hånden hennes og la armen rundt livet hennes.

            - Jeg tror Julius har det bra nå, sa han stille. Han tok et vanskelig valg. Det er av og til at livet blir for tungt. Mange sier at det egoistisk å ta livet sitt. Jeg er ikke så sikker. Det er kanskje like egoistisk å ikke la den enkelte få lov å velge selv. Christa bøyde seg inn i bilen. På gulvet lå skriveblokken. Hun tok den opp. Hun tok blokken med til bilen. De andre to hadde trolig ikke sett den.

            - Jeg tror det er lurt av dere om dere går dere en liten tur. Vi må likevel vente her i minst en time. De nikket, glad for å få være litt alene. Hand i hand gikk de  bortover veien. Det gav Christa anledning til å lese i fred. Skriften var ustø.

 

Kjære Ulrikke!

 

            Jeg vil skrive spesielt til deg. Du er mennesket blant dere alle. Du vet jeg mener det. Du vet jeg er glad i deg, også utover vanlig vennskap. Når mor nå er død, så var du det mennesket som det er vanskeligst å skilles fra, selv om du er forelsket i en annen. Håper du får det fint sammen med ham. Jeg er ikke spesielt religiøs, men i en slik stund så må jeg tro at det finnes et liv etter døden. Jeg håper at jeg får ligge ved siden av mamma., og at vi får være i fred på kirkegården. Ha det godt Ulrikke. Jeg greide bare ikke mer. Presset ble for stort. Jeg vet du vil gråte for meg, men prøv å se på det som en positiv ting. Det er det for meg. Nå får jeg fred.

 

Kjærlig hilsen din venn, Julius.

 

Christa bladde om. Hun leste sakte. Øynene var fulle av tårer. Hun tenkte på sin kjære mann. Han hadde ikke fått anledning til å legge igjen et brev. De hadde noen fordeler de som selv bestemte seg for å avslutte livet. Det siste brevet var til korpset.

 

Jeg håper dette brevet kan bli lest opp på neste kurskveld. Det betyr mye for meg.

 

Kjære venner!

 

            Først og fremst. Takk for at dere har støttet meg. En spesiell takk til Ulrikke, Nina, Haakon og Wilde. Dere skulle vite hvor mye det betydde at dere satt igjen da store deler av kurset gikk. Dere har vist at dere er modige mennesker som tør å bry seg. Jeg er glad i dere alle. Dette er et forferdelig vanskelig brev å skrive. Tårene renner. Hvem kan skilles fra vennen sin, uten å felle tårer. Egentlig er jeg ikke så redd for å dø, kanskje rekker jeg ikke en gang å skrive ferdig dette brevet. Det jeg er redd for er at jeg ødelegger den tillit dere har vist meg. Tilgi meg også dette. Jeg er ikke spesielt religiøs, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får møte mamma igjen. Hun døde i natt. Det var et resultat av presset mot henne, skyldfølelse, og gårsdagens hendelse. Noen har drept igjen i Bratsberg. Denne gangen var det ikke meg. Nå er vi to ofre. Jeg tror ikke disse vil bli stilt til ansvar. Det kan være det samme, jeg unner ingen den straffen det er å ha et liv på samvittigheten. Noen har det vondt nå, mye verre enn dere som kan vise sorg. De andre må holde den skjult, først på grunn av kameratflokken, så fordi de må skjule seg. Om dere skulle kjenne noen av dem. Si at jeg tilgir dem. Jeg orker ikke å gå i døden med hat i sinnet. Nå begynner jeg å bli så trett, jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer. Jeg er glad i dere. Takk

 

Hilsen Ju

 

Navnet hans endte ut i en strek. Han skrev så lenge han klarte. Christa bestemte seg for å lese opp brevet på neste kurskveld, og på neste korpsmøte. Hun ville vente litt med å gi brevet til Ulrikke. Christa hørte at det kom flere biler. Den første var ambulansen. Det var Bjørn som kjørte. Han så på henne.

            - Det er for jævlig, Christa. Christa bare nikket. Hun trodde ikke siste ordet var sagt i denne saken. Folket som sto bak dette var onde mennesker som ville ha hevn. Hun følte at dette bare var en begynnelse.

SLUTT.

Del 34 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/?c=1244977974

Julius lå på sengen sin og tenkte. Han hadde det vondt. De siste dagers opplevelser var sterkt deprimerende. Han var innesluttet. Han hadde sluttet å tro på at det fantes medmenneskelighet. At mennesker kunne gjøre så mye vondt mot hverandre. Det skjønte han ikke. Moren hans ble mobbet. Hun torde snart ikke bevege seg utenfor huset på fritiden. Hun fikk slengt ukvemsord etter seg når hun handlet. Hun fikk slengt vonde ord etter seg på gamlehjemmet der hun inntil nylig hadde jobbet. Til og med de gamle sa stygge ting til henne. Hun som helt uskyldig hadde fått en drapsmann inn i familien. Aldri hadde hun bebreidet ham. Hun sa ikke noe, men Julius skjønte at hun hadde det forferdelig vondt. Julius var redd han kom til å gjøre det verre for henne ved å bli. Hvor skulle han dra? Den grusomme tanken om å gjøre det slutt snek seg oftere og oftere innpå ham. Han hadde ingen å snakke med. Han følte at han hadde en viss kontakt med Ulrikke, men han kjente henne jo ikke. Han torde ikke å ringe å be om hjelp. Det var for nedverdigende. Kurskvelden i Røde Kors hadde vært bra helt til han måtte fortelle hvem han var. Det var forferdelig da flere gikk fra kurset. En tåre la igjen en hvit stripe av salt nedover kinnet. Skulle han gjøre dette? Skulle han orke å leve slik? Skulle han enda en gang såre moren? Ville hun i det hele tatt klare de påkjenningene han utsatte henne for? Han bestemte seg for å gå ned å snakke med henne. Stakkars gamle mor. Han kom akkurat ned i trappa da ruten ble knust og en stor stein med en lapp på traff bordet og spratt rett inn i en glassmonter så bitene sprutet over hele stua. Moren hylte. Julius sprang ut på trappen. Han så bare baklyktene på en bil som forsvant i full fart.        

            - Helvetes svin. Mor har ikke gjort dere noe. Ta meg, men rør ikke moren min, hylte han ut i mørket. Julius kjente et øyeblikk at han kunne drepe en gang til. Hadde han fått tak i disse jævlene så hadde han kanskje gjort det. Han sprang inn igjen i stua. Han fant moren gråtende i et virvar av glass og  ødelagt pynt. Hun holdt rundt et lite bilde. Det var av ham som femåring. En uskyldig liten gutt som smilte til fotografen.

            - Kjære lille gutten min. Jeg er så glad i deg, hvisket moren. Du er det eneste jeg har igjen. Gud velsigne deg, gråt hun. Moren merket ikke at Julius hadde kommet inn i rommet. Hun bare gråt og gråt. Hun så rett framfor seg. Julius gikk bort til henne.

            - Mamma, stakkars mamma. Jeg er så lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre opp for meg. Jeg er så glad i deg. Moren svarte ikke. Hun så fremdeles på bildet og begynte å synge en barnesang. Julius husket den godt. Det var sangen hun hadde sunget når han var redd og trengte trøst. Moren satt bare og gynget. Om og om igjen satt hun og sang sangen. Hun knuget det lille bildet til brystet.

            - Mamma, hør på meg, sa Julius. Nå var han redd. Slik hadde han aldri sett moren. Han måtte ringe etter hjelp. Han fikk prøve å ringe til Ulrikke eller Nina. Han skyndte seg ut i gangen. Det knaste i glass. Han kjente et stikk i foten. Et glasskår hadde skjært seg gjennom tøffelen og inn i foten. Det fikk bare være. Han kjente at han blødde, men nå hastet det mer for moren. Han fant frem nummeret til Ulrikke. Hun hadde sagt at han kunne ringe om han trengte hjelp. Nå trengte han mye hjelp. Julius slo nummeret. Han skalv slik at det var nesten umulig å treffe. Han så tastaturet i en tåke. Han ble kvalm, men greide det til slutt. Det ringte, en gang, to ganger, tre. Det var ingen som tok telefonen,

            - Vær så snill. Ta telefonen. Ta telefonen ropte han høyt. Kulden kom inn gjennom det knuste vinduet. Han enset det nesten ikke. Ulrikke var ikke hjemme. Han prøvde å huske etternavnet til Nina. Det var noe på C, Christoffersen, nei Christiansen. Han bladde febrilsk i katalogen. Der fant han det. Igjen slet han med å slå nummeret.

            - Nina!

            - Det er Julius. Mer fikk han ikke sagt. Gråten tok ham. Han hikstegråt. Hjelp meg, vær så snill å hjelp meg. De ødelegger huset vårt, mor er skadet, hjelp meg!

            - Julius, ta det rolig. Hva sier du, sa Nina. Hun var redd, noe var riv ruskenes galt. Hva har skjedd Julius. Prøv å snakke rolig.

            - Mor, det er mor, hun trenger hjelp.

            - Hva har skjedd Julius, si det. Nina var vettskremt. Hadde han drept igjen. Hadde han drept moren sin. Det kunne ikke være sant. Kjære Gud ikke la han ha gjort det. Jeg ringer etter hjelp Julius. Du får hjelp.

            - Ikke legg på. Ikke legg på, Julius ropte om hjelp. Kom, Nina. Jeg trenger hjelp.

            - Jeg er nødt til å legge på. Jeg skal ringe etter hjelp. Nina la på røret og tok det opp for å ringe, men der var han. Hun klarte ikke å komme ut så lenge han ikke la på røret. Pokker også. Julius. Du må legge på røret. Jeg klarer ikke å ringe etter hjelp så lenge du ikke legger på. Hun hørte pusten hans. Hun hørte at han var redd. Julius, hør på meg. Jeg vil gjerne hjelpe deg, men da må du høre hva jeg sier.

            - Jeg er redd Nina. Mor er skadet. Hun må få hjelp nå. De har knust stuevinduet. Hun sitter bare og synger. Julius begynte å hikstgråte igjen. Jeg orker ikke mer Nina. Jeg tør ikke legge på. Snakk med meg. Nina tenkte raskt. Mobiltelefonen.

            - Jeg skal snakke med deg Julius, kan du bare vente litt. Jeg må hente meg et stol, løy hun. Hun sprang rett ut i jakka der hun hadde telefonen, slo den på og tastet inn koden. Det tok noen lange sekunder før hun kunne bruke den. Raskt slo hun inn nødnummeret til politiet.

            - Bratsberg politikammer. Det svarte med det samme og det var en kjent stemme.

            - Christa. Er det du, ropte Nina.

            - Ja, men du burde vite bedre enn å ringe på dette nummeret, sa Christa strengt.

            - Nei, jeg trenger hjelp øyeblikkelig, Christa. Dere må kjøre til huset til Julius. Det har skjedd noe der, men jeg vet ikke helt hva. Jeg har Julius på den andre telefonen og han bare gråter. Han sier noe om at ruta er knust og at moren trenger hjelp. Jeg har ham på den vanlige telefonen. Jeg tror du bør ringe etter en ambulanse også.

            - Greit. Unnskyld at jeg tvilte på deg, Nina. Vi drar ut med en gang. Nina la på og skyndte seg tilbake til telefonen.

            - Er du der Julius?

            - Ja, jeg er her. Han var litt roligere nå. Jeg skal legge på Nina. Kan du ringe etter en sykebil til oss?

            - Jeg har allerede gjort det Julius. Det kommer hjelp om kort tid. Hva er det som har skjedd? Har du skadet noen?

            - Nei, nei - hvorfor skulle jeg gjøre det. Han kjente skuffelsen slå ham i ansiktet. Hun trodde at han hadde skadet sin egen mor. Noen har kastet en stor stein inn i stuevinduet vårt. Steinen hadde et brev med. Jeg har ikke lest det, men jeg trenger ikke å lese det heller. Jeg vet hva som står der, sa han. Nina hørte at han gråt. Stadig snufsing avslørte ham. Jeg legger på nå Nina. Jeg må hjelpe mor. Han la på før hun rakk å si noe. Nina skyndte seg ut i gangen. Dro med seg en jakke i forbifarten og sprang ut til bilen.

            - Mor, hører du meg? Hun sang fremdeles, men nå satt hun med glassbiter i hendene. Blodet rant. Hun hadde knuget bildet av ham så fast at det hadde blitt knust. Julius satte seg ved siden av henne, strøk henne over håret. Han skjønte at moren hadde gått inn i en annen verden. En verden han ikke nådde inn til. Ute hørte han en bil bråstanse. Det var sikkert sykebilen. Nina hadde sagt at hun hadde ringt etter hjelp. Han hørte at det sprang i trappen. Noen banket på døren. Den sto oppe etter at han hadde vært ute.

            - Er det noen her? Christa var forsiktig. Kollegaen hennes hadde en kølle klar. De tok ingen sjanger.

            - Her, ropte Julius. Her i stuen, fort dere. Han skvatt til da Christa kom til syne.

            - Politi, hvorfor kommer dere. Jeg trenger sykebil.

            - Jeg tror du trenger politi også, Julius. Politibeskyttelse. Sykebilen kommer. Vi har ringt etter den. Den kom idet hun sa det. Hun  gikk bort til moren. Christa konstaterte fort at det ikke gikk å få kontakt med moren. Hun la en rask bandasje rundt hendene hennes. Bjørn kom inn. Han hadde med seg en førstehjelpskoffert. Han kom rett bort til dem.

            - Hva har skjedd?

            - Hei, Bjørn, sa Christa. Hun har nok fått et alvorlig sjokk som har ført henne inn i en psykotisk tilstand. Hun har flere dype kutt i hendene etter alt glasset her. Hun bør på sykehus med en gang.  Jeg har bandasjert henne. Det står helt sikkert en del glassplinter i såret. Moren til Julius, sang fremdeles, stille nå, men hun så ikke ut til å forstå hva som hadde skjedd. De la henne på båra og bar henne ut i sykebilen. Julius ville følge etter.

            - Kan du vente litt Julius. Vi vil gjerne vite hva som har skjedd. Vi kjører deg opp etterpå. Julius så på henne. Hun kunne se frykten i øyene hans.

            - Jeg vil være hos henne. Tror du hun dør?

            - Nei jeg tror ikke hun dør, men hun har nok båret på mange tunge ting. Jeg tror denne hendelsen har fått glasset til å flyte over Julius. Hun trenger hvile og hjelp. Du blør. Få se på benet ditt. Nå først oppdaget han også at han blødde en god del. Han satte seg i en stol. Christa hjalp ham av med sokken. Han hadde en skikkelig flenge i foten.

            - Er det dypt, spurte han.

            - Ja, dette må sys, men jeg skal legge en bandasje så vi stopper blødningen. Vi skulle visst sendt deg med sykebilen likevel, sa hun. Den andre politimannen så seg rundt.

            - Hva skjedde Julius?

            - Noen kastet en stein inn stuevinduet. Vi har blitt plaget mye siden jeg kom hit. Bare på den korte tiden så har noen hele tiden gjort djevelskap mot oss. Mor blir mobbet. Det er det verste. Christa tok opp brevet som var knyttet til steinen. Hun åpnet det.

            «Morderdjevel» Håper du får denne steinen midt i fleisen. Vi skal knekke deg. Vi er godt organisert, og vi skal ta dere, både deg og den hora som har født deg. Øye for øye, tann for tann. Vi kommer til å drepe deg, men du skal dø sakte. Du skal lide. En dag tar vi deg. Du skal få oppleve døden, se den i øynene, smake blodet, kjenne flammen. Vi skal ta deg morder. Går du på neste førstehjelpskurs på korpset, tar vi vennene dine også. Først sykehushora Ulrikke, så radiojournalisten. Vi mener alvor. Det er ditt ansvar. Dette er siste advarsel. Har du ikke reist herfra innen i morgen kveld, setter vi i gang, og vi er mange.

            Oss

Christa holdt brevet helt oppe i hjørnet. Dette er en alvorlig sak Julius. De truer deg på livet. Jeg vil helst ikke at du leser dette. Det er svært hard kost, og så alvorlig at vi er nødt til å handle deretter. Nina kom inn døren.

            - Går det greit?

            - Ikke så veldig. Julius kan ikke bli her i natt. Vi må på legevakta først, så må vi finne et sted i natt.

            - Kan jeg ikke få være hos mor, sa han. Tårene trillet igjen.

            - Det går sikkert bra. Om det ikke går bra kan du ligge over hos meg, sa Nina. Hun så blikket fra Christa.

            - Jeg er ikke så sikker på at det er så lurt, sa Christa. Dette er en politisak nå. En svært alvorlig en. Vi har med en drapstrussel å gjøre, faktisk flere, og dette kan også sees på som et drapsforsøk. Jeg tror du skal ha litt avstand til denne saken. Det kan vel hende at du skal dekke den også, ikke sant?

            - Jeg vil se brevet. Julius hadde bestemt seg. Dette kunne han ikke godta. Han fikk det.

            - Hold det i hjørnet er du snill. Vi vil svært nødig ødelegge spor, sa politimannen. Julius leste høyt. Nina ble blek. Dette hadde hun ikke regnet med. Hun så på Nina som ristet svakt på hodet. Hun skjønte at hun ikke måtte la ham overnatte.

            - Jeg kan ikke ligge over hos deg, sa Julius. Det er for farlig. Jeg vil være hos mor i natt, så drar jeg . Han fortalte ikke hvor. Han hadde sine planer. Han var iskald nå. Dette ville han ikke være med på. Det var for mange som fikk ødelagt sine liv på grunn av ham. Kjør meg på legevakta er du snill, sa han til Christa.

            - Ok, vi drar. Vi skal sørge for at huset blir avlåst og sikret. Så du forresten hvem det var. Nei, men jeg tror det var en litt stor bil. Jeg så bremselysene. De var store, som på en pickup av amerikansk opprinnelse. Det kunne høres slik ut på motorlyden også, men alt gikk så fort.

            - Vi går gjennom saken i morgen Julius. Nå skal vi få skikk på såret ditt, sa Christa og startet bilen. Oppe i skogen satt Jørn og en del andre og nøt det som hadde skjedd. Det eneste de ikke likte var at politiet var koblet inn. Noen måtte ha blitt skadet, og det var ikke Julius. Han hadde de sett gå inn i bilen.

            - Neste gang slår vi til mot, Nina, sa han. Guttene slo hendene sammen, og dro til hvert til sitt. De måtte komme seg hjem, slik at de hadde alibi. Det kom sikkert ikke til å gå upåaktet hen.

            Politibilen kjørte inn foran sykehuset. Julius blødde en god del i foten. Bandasjen var rød av blod. Christa hjalp ham inn på legevakta. Hun prøvde å finne ut noe som kunne sette dem på sporet av gjengen som sto bak dette. Hun hadde mistanker, men kunne ikke bevise noe. Hun var sikker på at det var noen fra korpset. Hun trodde Jørn var med på en eller annen måte. Hun hadde varslet over radio om at det sjekket adressen hans. Om han var ute. Det hadde vært lys i huset, og det som var rommet hans. Lenger kunne de nok ikke gå i denne omgangen.

            - Jeg må stikke, men kommer igjen i morgen. Jeg går ut i fra at du får bli her i natt. Legen nikket.

            - Jeg vil gjerne sitte hos, mamma, sa Julius. Hun var dårlig. Hun blir sikkert innlagt hun også.

            - Vi har sydd sårene hennes, og hun er kjørt opp på avdelingen. Hun skal bli her i natt, så får vi se hva vi skal gjøre i morgen. Hun blir trolig overflyttet til psykiatrisk. Hun trenger hvile. Det er mulig det er et mindre hjertesvikt i tillegg,, men vi er noe usikre. Vi skal ta flere prøver i morgen. Legen gjorde seg ferdig med såret til Julius. Det var ganske stort. Og han hadde blødd en del. Julius ble satt i en rullestol og trillet opp til moren.

            - Hun ligger her på to-stua, sa en vakker sykepleier. Hun smilte til Julius. Det var så godt å treffe et menneske som ikke var full av fordommer.

            - Kan jeg sitte hos henne i natt?

            - Hun ligger på enerom, men du trenger jo litt søvn du også. Jeg triller inn en seng til. Det blir litt trangt, men det går. Du må sitte med benet litt høyt. Det hjelper på blødningene. Julius kom inn til moren. Hun hadde en stor bandasje på den ene hånden. Hun stirret rett framfor seg. Det surklet litt i pusten hennes. Det hadde det ikke gjort før hun dro. Julius ble litt bekymret, men de visste vel hva de gjorde.

            - Mamma! Ikke noe svar. Mamma, kan du høre meg. Det er Julius. Hun svarte ikke. Han klarte ikke trenge inn til henne. Moren var som i transe. Julius kjente fortvilelsen komme. Han visste ikke om han orket dette lenger. Så mange mennesker som ble rammet fordi han hadde trumfet gjennom å dra hjem. Hadde han holdt seg borte så hadde alt dette vært unngått. Han så på moren. Hun hadde lukket øynene, hun sov. Han kjente også at søvnen presset på. Julius halte seg opp i sengen og la seg ned. Han strakk en hånd ut og holdt moren i hånden. Slik sovnet Julius også. Både han og moren hadde fått noe å sove på. Slik lå han også da nattevakten kikket innom ved tolvtiden. Hun skulle komme på neste runde klokken tre. Julius våknet ikke før klokken ni neste morgen. Han var tung i hodet og trøtt. Han snudde seg rundt. Sengen til moren var ikke der lenger. Langt borte kunne han huske at noen hadde forsøkt å snakke til ham, men han greide ikke våkne. Tablettene hadde slått ham ut. Han fomlet etter ringeklokken. En pleier kom inn. Det var den samme som hadde trillet han inn kvelden før.

            - Hvor er mor, sa han med tørr strupe. Pleieren gav han et glass saft.

            - Julius, sa hun og la hånden på hans. Han skjønte det før hun rakk å si det. Han visste at moren var gått bort.

            - Hun er død!

            - Ja, Julius, hun døde i natt. Da nattevakten kom inn andre runden hadde hun sovnet inn. De prøvde å få liv i henne igjen, men det var for sent. De gjorde hva de kunne. Hun så Julius falle sammen. Hans siste motstandsvilje var brukt opp. Julius bare hulket. Hun satte seg på sengen hans og strøk ham over ryggen. Hun visste at det ikke var nødvendig med så mange ord.

            - Er det noen du vil jeg skal ringe til, Julius? Han ristet på hodet. Det var ingen å ringe til.

            - Kan jeg se henne?

            - Ja, klart du kan det. Vi har lagt henne på naborommet i tilfelle du ville se henne. Skal jeg bli med deg. Julius hadde fått noen krykker til hjelp. Han var noe uvant med dem, men klarte å halte seg inn i rommet der moren lå. De hadde tent et lite lys på nattbordet og det sto en blomsterbukett ved siden av henne. Hun så vakker ut.

            - Kan jeg få være litt alene med henne, gråt Julius. Pleieren nikket og gikk ut. Julius, kom seg helt bort til sengen. Han bøyde seg ned og kysset moren farvel.

            - Mor jeg kommer snart, kanskje i kveld hvisket han. Han orket ikke være her lenger. Julius hadde bestemt seg. Han ville flykte vekk til et sted der ingen ville nå ham. Han håpte det fantes en Gud. Moren hadde trodd på det. Han håpte at han fikk tilgivelse og kom på samme sted. Han så på moren.

            - Du har lidd mye vondt mamma, nå er det over. Tilgi meg. Jeg har såret deg. Jeg har skylden for dette. Ingen kunne ha vært så god mor som du. Jeg håper de menneskene som har tatt livet ditt også forstår hva de har gjort. De som knuste den ruta i natt er også drapsmenn, men de slipper nok å sone slik jeg gjorde. Farvel mamma. Jeg kommer snart. Jeg skal bare ordne noe først. Vi skal hvile sammen. Julius bøyde hodet. Han var lei seg, men han begynte å få en hard følelse innvendig. Et hat hadde bygget seg opp inne i ham. Han visste hva han måtte gjøre og han var ikke redd. Han gikk ut i gangen og bort til vaktstua.

            - Jeg vil hjem.

            - Du kan ikke dra enda. Såret ditt trenger litt ro og så har du hatt noen tøffe dager så du kan bli i hvert fall en natt til, sa sykepleieren.

            - Nei, jeg vil ikke være her lenger, sa Julius bestemt.

            - Julius, hør på meg. Du har det tøft. Hvem har du å snakke med hjemme?

            - Ingen, men det spiller ingen rolle. Jeg vil hjem. Jeg går nå enten dere vil eller ikke.

            - Vent i hvert fall til jeg får tak i en lege da, sa pleieren og snudde seg mot telefonen. Han lot som han satte seg ned. Da hun snudde ryggen til ham, reiste han seg opp. Han lot krykkene ligge. Han gikk på benet. Han holdt på å svime av da smertene hogg oppover i benet og langt bak i nakken. Det rev i stingene, men han ga blanke. Han kom seg usett inn i heisen, og ned i hallen. Han hadde flaks. En drosje sto rett utenfor med gult lys på taket. Han satte seg inn. Pleieren hadde oppdaget at han stakk av. Hun sprang til, men måtte vente på ledig heis.

Det tok så lang tid at da hun kom ned så hun bare en drosje som forsvant ut av plassen, men det kunne jo vært hvem som helst. Hun spurte noen om de hadde sett en ung mann som dro med drosjen, men ingen hadde lagt merke til noe. Hun begynte å lete litt på sykehuset. Det kunne jo hende at han hadde gjemt seg. Hun var bekymret for ham. De måtte finne ut om de skulle varsle politiet. Hun fryktet at han kunne gjøre seg noe.

            Julius betalte drosjen. Han kom seg inn i huset. Det var spikret en stor plate foran vinduet. Julius gikk opp til morens rom. Han tok fram morens Bibel. Den la han i en bærepose. Han gikk ned i skapet i stuen. Innerst inne fant han det han lette etter, sovetabletter. Han var sikker på at moren hadde slike. Han tok hele glasset i posen. Det var nesten fullt. I tillegg tok han et glass med nervemedisin som var noe gammelt, men virket sikkert likevel. Han haltet rundt i huset. Det ble blodspor etter ham. Han hadde det travelt. I et annet skap fant han støvsugeren. Han rev av slangen og fant en stor rull med pakketape. Nå var han klar. Det vil si. Han var ikke helt klar. Han måtte ha en bil. Moren hadde ingen bil. Han fikk stjele en. Han kom seg ut. Alt utstyret hadde han lagt i en sekk som han bar på ryggen. Han hadde ikke gått mange meterne før han hørte motordur. Han gjemte seg i hagen og kom seg usett over til naboen. Han var lykkelig for at snøen var så hard at det ikke ble spor. Han kunne høre at bilen stoppet og at to dører ble slått igjen. Det var sikkert politiet. Sykehuset hadde nok bedt de sjekke. Det var politiet. Christa og hennes kollega fra i går hadde kommet til huset etter at de hadde blitt ringt opp fra sykehuset som var svært bekymret for Julius. Det var hun også. Han hadde gjennomgått mye den siste halvannen uken, men enn et menneske skulle forventes å klare alene. Hun gikk opp trappen. Døren var låst, men det var blodspor på trappen. Hun ringte på. Det kom ikke noe svar.

            - Skal vi bryte oss inn, hun så på makkeren?

            - Det er vel litt drastisk, er det ikke, sa han. Vi tar en runde rundt huset. De gikk rundt huset og kikket inn. Det så øde ut, og blodsporene kunne ha vært fra i går. Vi tar en runde og kikker først, så kaller vi opp vaktsjefen og ber ham komme med en vurdering. De satte seg inn i bilen og kjørte opp mot sykehuset.

            Julius hadde funnet det han lette etter. Bare to hus bortenfor hans eget sto det en bil i garasjen. Den var gammel, men til hans bruk var den grei nok. Han smøg seg inn. Den var som ventet ulåst. Han kom seg inn i bilen og nappet løs noen ledninger. Bilen startet med en gang. Han hadde bare så vidt prøvd å kjøre bil for drapet, men han skulle nå klare å holde den på veien. Han spant ut av garasjen og bort over veien. Han kjørte opp mot huset der han bodde. Han skulle bare gjøre to ting til. Han skyndte seg inn. Løftet av telefonrøret og slo nummeret til Ulrikke. Hun var ikke hjemme, men hun hadde satt på telefonsvareren. Det fikk holde.

            - Det er Julius. Stemmens hans brast. Jeg orker ikke mer Ulrikke. Takk for hjelpen. Jeg elsker deg, men det vet du jo. Farvel. Dere vil finne meg på en øde vei. Han la på. Tårene strømmet nedover kinnet. Han henter opptenningsved fra peisen og en pakke med tennbriketter som lå der. Han stablet opp masse møbler og papir. Så tente han på. Han ventet til det hadde tatt skikkelig fyr. Han så  over hjemmet sitt for siste gang, og sprang ut. Bilen gikk bra. Han kjørte ut av byen og fant en sidevei. Han kjørte i mange kilometer. Tok av på nye veier. Han hadde ingen anelse om hvor han var. Han stoppet bilen i en lite lomme. Her skulle han være. Han tok fram skrivesakene som han trengte, så begynte han å skrive. Etter en stund tok han en pause. Han åpnet begge glassene med piller. Han skylte de ned med en flaske Cola. Så gikk han ut av bilen, koblet støvsugerslangen til eksosrøret og knuste baklyset og stakk inn slangen der. Eksosen strømmet fritt inn i bagasjerommet og kupeen. Han tapet rundt slangen slik at det skulle bli tett. Så tok han et overblikk og satte seg inn i bilen. Han låste alle dørene, og fortsatte å skrive.

Siste og avsluttende del finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1245182150_beredskapsgjengen_36_.html

Her finner du del 33
http://kjlov.blogg.no/?c=1244409555

Ulrikke kom presis klokken seks. Hun la vekt på å holde avtaler og å komme presis. Julius var også klar.

            - Ha det mamma. Ser deg i kveld, ropte han. Moren så bekymret etter ham. Hun var så redd han ville bli skuffet igjen. Det skulle noe til å bære nederlag når de kommer flere ganger om dagen. Hun visste hva det betydde. Selv hadde hun måtte ty til både sovetabletter og nervetabletter. Den siste tiden hadde hun kjent smerter i brystet også, men de var ikke så veldig vonde.

            - Hei, Julius. Jeg har lånt bilen til Nina.  Husk bilbeltet, smilte Ulrikke.

            - Hei, svarte han. Han kjente en indre glede da hun ba om at han tok på beltet. Det betydde omsorg for ham.

            - Du ville snakke med meg. Vi har ikke så lang tid. Jeg må opp og hente ei jente som heter Eva, som også skal begynne på kurset.

            - Fint at du kom alene. Jeg har bare så lyst til å takke deg for det du har gjort for meg. Jeg er veldig glad for at du bryr deg om meg og støtter meg. Takk skal du ha Ulrikke.

            - Pytt, det er da vel ikke noe spesielt. Det er viktig å ta vare på hverandre.

            - Det er noe mer, Ulrikke. Jeg er forelsket i deg. Ulrikke hadde ventet dette, men hun ble likevel paff. Så direkte kom det. - Du har tent følelser i meg som jeg ikke har hatt på lenge. Du er snill og omtenksom. Du er vakker. Har jeg noen mulighet?  Ulrikke svelget. Dette hadde hun aldri opplevd før. Hun tenkte på Haakon som ikke torde å si det til henne, men som hun var glad i.

            - Jeg skal være ærlig mot deg, Julius. Du har ingen mulighet. Jeg er glad i en annen gutt. Du er grei og alt dette, men fra min side er det kun vennskap og det vil ikke bli noe annet. Hun så skuffelsen hos Julius.

            - Du vil ikke være sammen med en morder, mener du. Julius var krass. Han angret med det samme han hadde sagt det.

            - Julius! Det var forferdelig stygt sagt av deg. Er det slik du tror? Jeg er en venn, men ikke noe mer. Det betyr ikke at jeg og de andre ikke bryr oss om deg. Og om du vil vite det, så betyr det ikke noe hva du har gjort. Det er hvem du er som betyr noe.

            - Unnskyld, Ulrikke. Jeg mente det ikke. Jeg var bare dum. Jeg er glad i deg og hadde et lite håp om at du sa ja. Jeg forstår at det var dumt tenkt. Det var jeg som feiltolket signalene. Tilgi meg. Jeg setter enormt pris på det vennskapet du tilbyr. Jeg skal ta vare på det, men jeg trenger hjelp. Følelsene mine for deg er sterke. Han kjempet med gråten. Ulrikke hørte det, men hun måtte være forsiktig så han ikke kom nærmere henne. Han var absolutt nært nok.

            - Det er vanskelig å være forelsket Julius. Jeg er det selv, men i en annen. Jeg forstår at jeg har gitt deg signaler som fort kunne tolkes feil. Det beklager jeg. Jeg liker deg, og vil svært gjerne ha deg med i vennekretsen. Skal det skje må du være snill å ikke prøve å legge an på meg. Da blir det vanskelig å ha et nært vennskapsforhold.

            - Jeg skal prøve, sa Julius. Han stirret framfor seg. Hvem er denne flammen din da, Ulrikke?

            - Det er en hemmelighet, Julius.

            - Er det så nytt? Han kjente et stikk av sjalusi og misunnelse. Hvem var denne heldige gutten?

            - Ja, det er nytt, men det endrer ikke saken noe.

            - Er det ikke en gang verdt å sette seg ned å vente på deg, sa Julius spakt.

            - Nei, Julius. Det er ikke det. Du må for din egen del se deg om etter ei annen jente. Du vil helt sikkert finne henne. De kjørte i taushet videre. Ulrikke kikket bort på Julius. Han satt stadig og tørket øyene. Det var nok et nederlag for ham. Hun syntes oppriktig synd i ham. Han opplevde store svingninger i livet sitt. Brutalitet og glede gikk hånd i hånd, fra time til time. Det måtte ta veldig på den psykiske helsa.

            Eva sto ute og ventet. Det var kaldt, så Ulrikke håpte at hun ikke hadde stått for lenge.

            - Hei, Eva. Klar til kurs?

            - Ja, men jeg fryser snart unger på meg.

            - Har du ventet lenge?

            - Nei, men jeg har nok for lite klær på meg, sa hun. Hun hilste på Julius.

            - Skal du på kurs også?

            - Ja, jeg vil prøve. Jeg har tatt mye av dette før, men jeg har lyst til å begynne i korpset, så da tar jeg grunnkurset, svarte han. Ulrikke la merke til at han var en god skuespiller. Tristheten var som blåst av ham. Nå virket han svært opplagt, og ingen kunne tippe hva de to hadde snakket om i bilen.

            - Jeg også vil begynne i korpset. Jeg og Inger hadde tenkt å begynne sammen. Hun kommer direkte på kurset. Hun skulle på svangerskapskontroll først, sa Eva.

            - Er hun gravid og skal begynne i korpset. Det høres ganske spesielt ut, spør du meg, sa Julius.

            - Inger er ganske spesiell, men i positiv retning, sa Eva.  Har du holdt på med slike ting før, sa du?

            - Ja jeg har tatt prøver i førstehjelp via en studieordning sørpå. Jeg kom tilbake hit først i går. Jeg har vært borte i noen år, svarte Julius.

            - Jaha, så du er mannen fra fengselet, smilte Eva. Hvorfor sa du ikke det med en gang. Leste om deg i avisen. Hyggelig å hilse på deg. Eva visste hva det ville si å sitte innesperret. Hun lagde ikke noe nummer av at han hadde sittet inne. Det angikk ikke henne.

            - Ja, jeg har sittet inne, svarte Julius overrasket. Han likte tonen hennes og at hun ikke dømte ham. Hun spurte ikke en gang hvorfor han hadde sittet inne. Grepa jente. Hun kunne ikke være så veldig gammel. Hun så likevel ut som hun hadde en del livserfaringer.

            - Her er vi. Ulrikke stoppet bilen. Det var noen få som sto utenfor lokalene, og som sikkert skulle på kurs. Ulrikke la spesielt merke til en liten guttegjeng i hjørnet. De sluttet å snakke da de passerte. Alle snudde seg vekk.

            - Det er lov å komme inn, sa Ulrikke høyt. De fleste fulgte etter, men ikke guttegjengen. Ulrikke likte ikke helt det der. Christa var kommet og holdt på å rigge til utstyr. Wilde var også kommet. Hun skulle åpne kurset. Det var blitt en liten tradisjon dette her. Høstkurset skaffet mange medlemmer til korpset, og det var viktig å ta imot alle på en god og fin måte.

            - Hei. Flott at dere kom, sa Wilde til Eva og Julius. Jeg håper dere vil trives. Eva og Julius satte seg ved et av firemannsbordene. Eva hadde lovet å holde av en plass til Inger. Den fjerde plassen var ledig. Den var ved siden av Julius. Salen fyltes opp. Klokka ble sju. Julius hadde nettopp håndhilst på gutten som satte seg ved siden av ham. Det så ut til å være en hyggelig kar. Det var mange som hadde meldt seg til dette kurset. Flere enn vanlig, og mange hadde kommet i siste liten, kunne Wilde fortelle i sin åpningstale.

            - Det er spesielt hyggelig at vi har så mange nye jenter. Det er som regel en mangelvare i korpsene rundt om. Selvfølgelig er det også hyggelig at så mange gutter har kommet til, det er vel et resultat av det første. Salen lo litt nervøst. Wilde så ut over salen. Det var så utrolig mange. Det måtte være flere enn de hadde tatt inn. Hun kunne ikke forstå at det hadde skjedd. De hadde satt ut bord til alle påmeldte, men det var mellom fem og ti som ikke hadde fått plass. 

             Christa så det samme fra sin plass. Hun prøvde å telle, men det var vanskelig. Det måtte likevel være en misforståelse. Det var dessuten ikke forsvarlig å ha så mange på et kurs. Hun fikk ta det litt på sparket. De kunne jo dele kurset i to dager. Det var hennes tur.

            - Ja, velkommen til kurs i Røde Kors. Mitt navn er Christa Christiansen. Jeg er leder for instruktørene og er kursansvarlig her i korpset. Jeg har noen med meg som jeg ønsker å presentere litt senere, men nå vil vi svært gjerne bli litt mer kjent med dere. Vi har en liste vi må gå gjennom, og det må vi gjøre hver gang. Det har i første rekke med kursrefusjoner å gjøre. Vi er pålagt å føre navneliste. Jeg vil også svært gjerne at dere sier litt om dere selv, og hvorfor dere ønsker å være med på dette. Vi begynner med deg. Christa pekte på en av guttene som hadde tatt plass på første rekke. Gutten presenterte seg. Sa kort om hvorfor han ville begynne. Slik fortsatte det bortover rekken. De fleste sa litt om bakgrunn og hva de holdt på med. Turen kom til Julius sitt bord. Det begynte med Inger. Mange kikket litt rart på henne. Hun var gravid, veldig gravid.

            - Jeg håper at denne lille krabaten holder seg inne til kurset er over, skulle han komme før, så får vi håpe at det skjer her på kurset da, så får vi litt praksis, lo hun. Salen lo med, stemningen var i ferd med å etablere seg. Noe mer er det vel ikke å si, jo jeg kan jo si at jeg gleder meg veldig til å begynne i korpset, men det må skje etter fødselen. Så får vi håpe at dere kan dra nytte av en nybakt mor. Jeg ammer gjerne på vakt.

            - Det får vi helt sikkert, sa Christa. Flott at mødre med barn kommer. Så var det deg Eva. Eva reiste seg litt nervøst. Hun var ikke akkurat trent med å snakke i store forsamlinger. Hun var også usikker på hva hun skulle si. Hun hadde ikke så veldig lyst til å fortelle alt om sitt tidligere liv.

            - Ja, jeg heter altså Eva Nylien. Jeg og Inger skal flytte sammen. Ja, ikke misforstå, vi skal bare bo sammen, ja bo i samme hus, mener jeg. Hun kjente at hun ble rød. Og mange lo. Hun lo litt slev også. Det reddet henne ut av den pinlige misforståelsen. Jeg er helt fersk, og kan svært lite, men jeg gleder meg veldig. Hun satte seg.

            - Da var det vel meg, sa Julius. Han hadde bestemt seg for å gå aktivt ut. Jeg gleder meg også til å sette i gang med dette kurset. Mitt navn er Julius Dalvik. Det gikk et lite sukk gjennom salen. Julius merket det også, men han lot som han ikke hørte det. Christa holdt god øyekontakt med salen. Hun ville ikke ha noe tøys eller at noen slengte noen bemerkninger. Jeg har vært borte fra Bratsberg en stund, men ikke så lenge at jeg ikke kjenner området godt. Jeg har studert førstehjelp, mest i teori, så det skal bli artig å prøve noe av det i praksis. Jeg er også veldig glad for at jeg ble så godt mottatt her, og jeg gleder meg skikkelig til å være med på det viktige arbeidet Røde Kors gjør. Han satte seg.

            - Morder! Ordet var tydelig og ikke til å misforstå. Det kom bakfra. Det kom fra en av guttene, men Christa hadde ikke sett fra hvem. Så begynte det.

            - Morder, morder, morder. Få ham ut. Få ham ut. Det er mannen som drepte Trygve. Få ham ut. Enten ham eller oss. Flere hadde reist seg. Dette var helt klart organisert. Skal han være på kurset så går vi. Alle som blir på kurset støtter morderen. Det vil bli lagt merke til. Omlag ti personer hadde reist seg. De fleste gutter, og de hadde plassert seg godt rundt i lokalet. Gutten ved siden av Julius også. Julius tente på alle pluggene. Han bråreiste seg opp.

            - Pokker ta dere. Er det meg dere er ute etter så ta meg ikke la det gå ut over uskyldige som virkelig ønsker å begynne i korpset. Jeg vet at dere ikke liker meg. Jeg vet at jeg har gjort en forferdelig ting. Det har jeg sonet for, nå ønsker jeg bare å være i fred og kanskje kunne gjøre litt godt tilbake til en by som jeg har sviktet. Det ønsker jeg. Dere er feige og skitne. I går kastet dere tomater og satte opp plakater på huset til moren min. Har hun gjort noe galt? Vet dere hva dere gjør med disse uskyldige menneskene?

            - Hun er ikke uskyldig. Hun fødte deg, ditt svin! Julius prøvde å se hvem som sa dette, men klarte det ikke.

            - Jeg ser dere er modige. Kom fram og si det rett til meg. Husk. Jeg er jo en morder. Kanskje jeg ikke er så trygg som myndighetene mener. De har satt meg fri. Jeg skal likevel glede dere. Jeg tillater ikke at et kurs blir ødelagt på denne måten. Jeg skal gå, så kan alle være trygge og glade. Han begynte å gå ut.

            - Stopp. Du blir, Christa var sint, og hun var myndig. Dette er ren sjikanering og grenser til det ulovlige. Røde Kors kan ikke tillate å la en slik pressgruppe bestemme. Jeg foreslår det annerledes. Du blir Julius. De som ikke kan klare å være i samme lokale går, og dere gjør det øyeblikkelig. Dette har ikke noen med humanitet å gjøre. De begynte å gå. En av guttene spyttet på Julius. En annen satte i gang slagordene.

            - Morder, morder, morder, sa de i taktfast rop, mens de gikk ut. De veltet noen bord. Og den gode stemningen var totalt ødelagt. Det hele minnet om et opplegg fra ekstreme grupperinger. Det var flere enn det Christa oppfattet som aksjonistene som forlot kurset. Det var synd. Den siste gikk ut av lokalet, men de kunne høre ropene fra gårdsplassen.

            - Det er best jeg går, sa Julius. Han var vært nedbrutt. Tårene rant. Alle så det. Ulrikke gikk bort til ham. Det samme gjorde Nina som også var kommet til. Kom så setter vi oss, sa hun. Den lille trioen gikk bort til en sofagruppe og satte seg ned. Alle fulgte hver eneste bevegelse. Christa tok ordet.

            - Er det flere som ikke vil være her på grunn av Julius? Alle ble, men det var plutselig ikke så fullt kurs lenger. Det var nok over halvert. Det ville si at de hadde skremt mange vekk. De hadde oppnådd det de ville. Christa fortsatte.

            - Dette var en veldig vond opplevelse og start på et kurs. Mest vondt for Julius, som prøver å finne en måte å komme tilbake til samfunnet på. Vi i Bratsberg Røde Kors ønsker å støtte opp om ham, gi han en mulighet. Jeg takker dere for at dere ble sittende, og for at dere er så modige at dere ikke lar dere styre av en mobb. Jeg kan si det slik. Det var første eksamen i humanitet. Dere har bestått med glans. Dere kan være stolte. Siden åpningen ble noe annerledes enn vi hadde tenkt, så kan vi, like godt fortsette på en annerledes måte enn vi  hadde planlagt. Kunne du tenke deg å fortelle litt mer om deg selv Julius. De som sitter igjen har kanskje krav på det. Julius reiste seg sakte. Han gjorde ikke noe for å skjule tårene.

            - Unnskyld at jeg gråter, men kreftene er i ferd med å ta slutt. Jeg har mye motgang for tiden. Det var derfor jeg gledet meg slik til å ta fatt på dette kurset og å begynne i korpset. Ja, jeg er en morder. Det er umulig å gjøre noe med. Det jeg kan gjøre noe med er å være en person som angrer og som gjør opp for meg. Jeg skulle mer enn noe ønske at det var ugjort, men det er ønsketenkning. Jeg blir fryktelig lei meg når det går ut over mor. Hun har gjort alt som står i sin makt for å støtte meg. Hun har ikke et eneste øyeblikk veket fra min side. Julius måtte stoppe opp. Hendene skalv, og underleppen dirret. Han måtte svelge. Det var helt stille i salen. Ingen tok blikket fra ham. Julius brøt selv tausheten.

            - Det eneste jeg ber om. Gi meg en sjanse til å bevise at det jeg gjorde var en forferdelig feil. Gi meg en sjanse til å gjøre opp for meg lokalt. Jeg er en morder, men ingen forbryter. Og med det mener jeg at dere kan stole på meg. Jeg ønsker ingen noe vondt. Takk for at dere ikke gikk. Han satte seg. En gutt reiste seg. De trodde han skulle forlate kurset, men han svingte rundt stolrekken og gikk bort til Julius. Han strakte frem to hender og gav han en klem.

            - Takk, sa han. Du er modig.  Det løsnet det hele. Alle de andre reiste seg og klappet. Julius visste ikke om han klarte mer. Det ble for mange følelser i det hele. Christa reddet ham

            - Hør her. Vi tar et kvarters pause, så begynner vi på undervisningen etterpå. Vi kan trenge litt luft noen og enhver. Når vi kommer inn igjen er det kurs, og vi lar dette ligge til senere. Eva gikk også bort om Julius og gav ham en klem. I et lite glimt så Julius de hvite arrene på håndleddene hennes. Han tenkte.

            - Hun hadde ikke vært modig nok.

Del 35 finner du her: http://kjlov.blogg.no/1244977784_beredskapsgjengen_35.html

Her finner du del 32
http://kjlov.blogg.no/?c=1244276394

Guttegjengen visste hva de gjorde og det var ikke bare gutter. Jørn hadde organisert noen av gutta som hadde vært aktive i kampen om å nekte Julius adgang, pluss en del andre fra vennekretsen til Trygve. Aksjonsgruppen hadde som mål å mobbe han vekk fra Bratsberg og det skulle de klare. De hadde opplegg for hver enste dag framover. Noen uskyldige, andre mer alvorlige, men som skulle brukes om det ble nødvendig. Det kunne jo hende at han reiste raskt. De trakk seg tilbake fra huset.

            - Flott folkens. Det holder for i kveld. Noen og enhver burde tenke seg om. Kanskje Nina og resten av korpsfolkene også tenker seg om nå. Vi møtes på avtalt sted i morgen kveld. Jeg tror han skal begynne på førstehjelpskurset. Jeg har en liten plan der også. Ha det. Det andre rettet tommelen opp og gikk hver til sitt. Jørn var fornøyd. Han hadde fått litt hevn etter den nedverdigende episoden han hadde opplevd. Denne kampen skulle han vinne. Han skulle bruke mye krefter på å ødelegge for de som hadde gjort at han måtte ut av korpset.

            Nina fikk vasket av seg tomatrestene. Hun kikket ut mellom gardinene. Det så rolig ut. Hun ville ta sjansen på å gå ut.

            - Jeg går nå, Julius. Om det skjer noe, kan dere ikke ringe politiet da?

            - Ja. Jeg ser etter deg i vinduet, svarte moren, som hadde kommet seg raskt etter hendelsen. Hun så svært bekymret ut.

            - Jeg, tar ned plakaten før jeg går, sa Nina.

            - Takk, skal du ha. Du er et godt menneske, sa moren. Vi trenger litt hjelp og støtte nå, både Julius og jeg. Takk. Nina gikk ut. Hun var spent. Hun hørte at moren låste døren med en gang. Ingen vei tilbake. Det var stille. Ingen tomater. Hun gikk ned trappen. Hun ventet at det ville skje noe, men det var rolig. Hun hoppet høyt da to katter kom rasende rundt hjørnet. Hun gikk bort til veggen. Plakaten var malt med blod. Hun frøs nedover ryggen da hun rev den ned. Hun rev den i små biter og stappet dem i søpledunken. Nina satte seg i bilen og kjørte hjem. Denne dagen ville hun huske. Det var en vond dag. Hun var redd for at dette ville ende i forferdelse.

            Julius så på moren. Hun var blitt betydelig eldre. Han syntes synd i henne. Hun kom i mot ham og la armene rundt ham.

            - Kjære gutten min. Jeg er så glad i deg. Kjære gode gutten min.

            - Jeg er glad i deg også, mamma. Jeg vet jeg har såret deg og gjort deg mye vondt, men jeg er glad i deg, hikstet han. De to ble stående slik. De holdt rundt hverandre og gråt. Sammen gikk de mot stuebordet. Moren hadde dekket et fint bord til dem. Julius kunne ikke huske sist han spiste påsmurt mat. Det luktet kakao. Han var tilbake i barndommen. Han kunne huske slike gode stunder. Moren husket det sikkert også godt, siden hun hadde laget det så hyggelig.

            - Takk, mamma. Tusen takk for at du tar i mot meg på denne måten. Jeg tror ikke det er alle som hadde tatt i mot sin sønn på samme måte etter det jeg har gjort. Har det vært veldig vanskelig for deg?

            - Ikke tenk på det Julius. Ikke nå. Kan vi ikke bare sitte rolig og kose oss. Stenge alt ute for en liten stund. Hadde du en fin tur med toget?

            - Ja, delvis, traff ei hyggelig jente.

            - Heisann, en kjæreste på gang kanskje. Moren lengtet etter et barnebarn, men torde ikke å si det.

            - Nei, smilte Julius svakt. Ikke det. Min unge venninne fyller snart ti år. Hun kom på og ble sittende ved siden av meg fra Lillehammer. Det var ei koselig jente, som forsvarte meg da jeg kom opp i en litt utrivelig episode. Han fortalte om Rimidamen.

            - Henne ja. Det er den største sladrekona i hele byen. Det skal du ikke bry deg med. Har du fått brevene mine. Jeg har sendt en del, men har ikke alltid fått svar, sa hun i en litt  bebreidende tone.

            - Ja, jeg har fått brevene dine, og jeg har ikke vært flink nok til å svare. Jeg vet det. Det var dumt, men jeg svarte nå på de fleste, gjorde jeg ikke?

            - Det har vel vært noe tull med posten da. Det kan jo hende, sa moren diplomatisk.

            - Jeg tror ikke det, mamma. Jeg var ikke flink nok til det. Burde ha skrevet mye oftere. En gang i uka.

            - Vi snakker ikke mer om det, sa moren. Hun tok fram et fotoalbum. De satte seg ved siden av hverandre i sofaen og så på bildene fra barndommen. Det gjorde at stemningen ble noe bedre. De koste seg. Kvelden ble lang. Moren hadde redd opp sengen hans og laget det koselig. Julius gikk inn på rommet med moren i hælene. Hun var spent på hva han sa.

            - Kjære mamma, så koselig du har laget det. Takk skal du ha.

            - Å, det er ingen ting, sa hun litt stolt. Jeg kommer innom når du har lagt deg, sa hun og gikk for å rydde av bordet. Julius gikk rundt i rommet. Han løftet på en av flymodellene. Den hadde han laget som liten gutt. Han hadde laget mange slike. Alle var støvfri. Moren hadde gått og pusset dem. Han ble glad. Det var ryddig. I skuffen lå det klær han ikke hadde brukt siden han ble satt inn. Han dro opp en bukse og ble nesten forskrekket. Han hadde gått ned mange kilo. Julius var trett. Han kledde av seg, han ville hoppe over tannpussen i kveld. Det var godt å legge seg i egen seng, nyoppredd. Det var som å komme til en himmel. Han lot lyset over sengen stå på til moren kom inn. Julius fikk aldri oppleve det øyeblikket. Bare minutter etter at han hadde krabbet under dyna sov han. Da moren kom inn fant hun gutten sin sovende. Hun pakket godt rundt ham, strøk ham lett over kinnet som hun hadde gjort så mange ganger før. Dette var gutten hennes. Han var ingen farlig drapsmann. Han hadde gjort en feil, den feilen hadde han sonet for. En lite tåre rant nedover kinnet. Hun var glad han ikke visste hvordan hun hadde lidt. Det trengte han ikke få vite. Hun foldet hendene.

            - Gode Gud, tilgi ham hans synder. Så slukket hun lyset og gikk stille ut. Det var godt å ha ham hjemme igjen, men hun var veldig bekymret for hvordan det skulle gå. Tomatkastingen og plakaten var nok bare en begynnelse. Hun kjente at hun ble svimmel av å tenke på det. Hun gikk inn til seg selv. Det skulle bli godt å legge kroppen i senga i kveld. Det hadde vært en lang dag. Hun hadde vært opp siden klokken seks. Da begynte hun å rydde på rommet hans. Det måtte være perfekt når han kom. Hun var glad for at gjengen i Røde Kors hadde tatt seg av ham. Hun var støttemedlem selv.

 

            Ulrikke var tidlig oppe. Hun slengte på seg en morgenkåpe og løp i bare tøflene ut etter avisen. Det var ingen oppslag på førstesiden. Hun stirret vanntro på avisen. Hadde han ikke rukket å få ferdig historien? Hun ble stående i snøen. Hun bladde om. Ikke noe der heller. Hun begynte å fryse. Da hun kom inn hørte hun telefonen ringe. Hun rev av røret.

            - Hallo, svarte hun andpusten.

            - Hei, det er Nina. Har du lest avisen?

            - Nei, jeg har akkurat hentet den.

            - Les på side fire og ring meg. Nina hørtes slettes ikke opprørt ut. Heller tvert i mot. Hun slo opp på side fire. Der lyste overskriften mot henne.

 

"Modige Røde Kors-medlemmer"

Medmenneskelighet og mot er det som preger medlemmene i Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. I går kveld kom en ung gutt tilbake til hjembyen etter å ha sonet en lengre dom ved Ullersmo landsfengsel. Etter det vi kjenner til skal gutten ha bedt om å få bli medlem i korpset. Det skal ha vært stor uenighet om han skulle få bli med, men etter en avstemming ble det klart at han var velkommen. Noen medlemmer skal ha sluttet på grunn av avgjørelsen, blant annet operativ leder. Visepresident i Norges Røde Kors, Harald Sivertsen sier til Bratsberg Tidende at han er stolt over avgjørelsen og at det er helt i tråd med det Røde Kors står for. Han er noe mer bekymret over at så mange var i mot. Det er mulig at disse menneskene har valgt feil organisasjon, sier Sivertsen.

Leder i Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps, Wilde Knutsen var med da den frigitte personen kom til Bratsberg med toget i går kveld. Flere fra korpset var med i mottakelsen. Hun sier at det er svært modig av den personen det gjelder å vende tilbake. Det er klart at det er vanskelig både for ham og de som ble rammet av hans forbrytelse for noen år siden. Han ønsker å vise at han angrer. Vi skylder ham å hjelpe ham med dette. Han er velkommen hos oss, sier Knutsen.

At dette vil bli en vanskelig sak både for den det gjelder og for en del av miljøet i Bratsberg viser en episode på toget i går. En av passasjerene gjenkjente gutten og lagde stort oppstyr både på toget og på stasjonen etter det vi erfarer. En kvinne skal ha slått han i ansiktet med en veske, og ropt ukvemsord etter ham. Togpersonalet måtte roe ned damen, bekrefter NSB.

 

Artikkelen var ikke lenger. Det var et bilde av Wilde på stasjonen. Det var alt. Det var nesten skuffende lite når det først skulle stå på trykk. Ulrikke var likevel glad. Dette var ingen skandale, Hun ringte til Nina.

            - Bra. Dette kan vi stå for. Litt dumt at det ble så fort kjent at han er kommet tilbake, men det hadde nok blitt kjent likevel, sa Ulrikke.

            - Enig, men det er det lite å gjøre noe med. Journalisten gjorde en brukbar jobb. Nå må jeg stikke. Ser deg på korpshuset i kveld. Stikker innom kurset. Nina la på. Ulrikke gjorde seg klar for en ny skoledag. I kveld skulle hun være med å instruere på kurset. Hun gledet seg til det.

            Julius sov til nesten klokken halv tolv. Han følte seg uthvilt. Det var herlig å sove så lenge. Det var år og dag siden han hadde gjort det. Han sto opp, skyndte seg i dusjen. Da han kom inn på kjøkkenet, holdt moren på å vaske poteter. Han skjønte at han hadde sovet lenge.

            - Jeg har laget et fat med brødskiver til deg. Lot deg sove ut, men ikke la det bli en vane å sove så lenge, smilte hun.

            - Det lover jeg. Har du avisen? Han var spent.

            - Den ligger der. Hun skottet bort på sønnen. Var litt usikker på hvordan han ville reagere. Julius tok avisen opp. Han var glad det ikke var førstesideoppslag. Han fant det. Han leste raskt gjennom stykket. Så en gang til, litt mer nøye.

            - Dette var nå ikke så ille da, når de først skulle skrive noe. Jeg er kjempeglad for at Rimidama fikk seg en på trynet. Det hadde hun nok ikke ventet. Julius smilte litt.

            - Jeg syntes heller ikke det var så ille, sa moren litt lettet. Hun var glad sønnen hadde reagert slik. Telefonen ringte. Det samme gjorde det på døren.

            - Jeg tar telefonen, sa moren. Tar du døren. Julius gikk for å åpne døren. Det så ikke ut. Masse gamle tomater overalt. Det var et blomsterbud.

            - Blomster til Julius Dalvik, sa hun og kikket rart på ham. Hun så også på huset og på trappen.

            - Takk, sa Julius overrasket. Han så blikket hennes. Noen hadde det morsomt i går kveld. Jeg skal rydde opp etterpå.

            - Å, ja, sa hun bare og gikk. Julius gikk inn på kjøkkenet for å pakke opp blomstene. Han fikk en fin bukett. På kortet sto det. "Velkommen hjem" Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. Han ble skikkelig glad. Moren sto i telefonen enda. Han kunne høre bruddstykker av samtalen.

            - Ja, jeg vet det. Nei, ikke nå. Hvordan kan dere gjøre slikt? Har jeg gjort dere noe galt? Moren la på. Hun kom svært skuffet tilbake.

            - Hva er det, mamma? Julius så det var noe alvorlig.

            - Jeg har fått beskjed av bestyreren at jeg er oppsagt på hjemmet?

            - Oppsagt. Det kan de da ikke gjøre. Er det på grunn av meg?

            - Nei, de hadde bare ikke bruk for meg lenger.

            - Det er ikke mulig. Det er ikke lovlig heller. Du må gå til fagforeningen din, svarte Julius opprørt.

            - Jeg er uorganisert, Julius. Jeg trodde det ikke var så farlig.

            - Dette er uhørt. Hvorfor skjedde det akkurat nå?

            - Jeg vet ikke?

            - Jo du vet det mamma. Det er på grunn av meg, men du vil bare ikke si det. Du er redd for å såre meg. Jeg vet at du har det vondt. Jeg vet at du har måtte tåle mye på grunn av meg. Jeg vet at folk har mobbet deg. Jeg vet at det er derfor du har mistet jobben. De har lest avisen i dag og så har de trukket sine slutninger. Dette går ikke an. Du har da pokker ikke gjort noe galt. Julius kjente at et enormt raseri begynte å bygge seg opp inne i ham. Telefonen ringte igjen.

            - Jeg tar den, sa han sint.

            - Julius

            - Hei, det er Ulrikke!

            - Å hei, er det deg. Det var godt du ringte. Jeg trengte noe positivt akkurat nå. Han fortalte om moren og om de vakre blomstene.

            - Jeg ringte for å være sikker på at du blir med på kurset i kveld Julius. Klarer du det?

            - Ja, jeg blir med. Ingen skal klare å stoppe meg. Nå vil jeg sloss.

            - Da kommer vi og henter deg. Er det ok om vi kommer klokken seks?

            - Ja, et er ok, men Ulrikke, kan du komme alene. Jeg har noe jeg så gjerne vil si til deg.

            - Hva? Alene, ja det er sikkert i orden, men kan du ikke si det nå?

            - Nei, jeg vil vente om det er ok. Det passer ikke nå.

            - Ok, da henter jeg deg først da.

            - Avtale. Julius hadde bestemt seg for å snakke med Ulrikke. Han visste ikke om det lå noe bak hennes engasjement, men han visste at han var fascinert av henne. Han ville bli mer kjent med henne. Ulrikke likte ikke helt situasjonen. Hun hadde en gryende mistanke om hvorfor han ville snakke med henne. Han kunne godt ha misforstått alle hennes utspill. Hun var ikke forelsket i ham. Hun likte ham faktisk, han var en sympatisk mann, men hennes hjerte banket for Haakon. Hun hadde ikke et øyeblikk tenkt på noe kjæresteri i forbindelse med Julius. Det kom heller ikke på tale. Det var kanskje greit at hun fikk sagt det med en gang også, slik at det ikke utviklet seg til noe vondt. Hun var stolt av Haakon. Hun visste at han var forelsket i henne, men de hadde ikke kommet noe lenger. Det imponerte henne at han stilte opp for Julius slik han gjorde. Han kunne jo ikke vite at hun ikke var interessert i Julius.

            Telefonen ringte igjen. Julius tok av røret. Han hørte bare en tung pust.

            - Hallo, hvem er det? Det kom ikke noe svar, bare tung pust.

            - Hallo, hvem er dette. Svarer du ikke så legger jeg på. Pusten ble sterkere, pesende. Julius skjønte at denne personen ikke kom til å fortelle hvem han var. Han var sikker på at det var en mann. Julius smalt i røret så hardt han kunne. Han håpte at personen i andre enden i det minste fikk vondt i øret.

            - Helvete.

            - Hva sa du, ropte moren.

            - Ingen ting.

            - Hvem var det?

            - Det var Ulrikke, hun henter meg når vi skal på kurs i kveld.

            - Er det lurt av deg å reise på kurs da, Julius. Er du sterk nok til dette? Moren så bekymret ut.

            - Jeg skal dit, koste hva det koste vil. Han hadde bestemt seg nå. Han kjente at han begynte å bli bitter. Jeg tror vi kan få en del telefoner som ikke er særlig hyggelige. Har du fått slike? Moren nikket og så ned.

            - Mange, sa hun.

            - Da foreslår jeg at vi får oss hemmelig nummer, sa Julius. Dette trenger vi ikke utsette oss for.

            - Går det an, da sa moren. Hun så faktisk litt glad ut.

            - Det skal jeg finne ut av med en gang, sa Julius og gikk for å finne telefonkatalogen. Der sto det som regel en oversikt over tjenester som var tilgjengelige. Han fant fort ut at han kunne få et slikt nummer. Det kostet noen kroner, men det var det verdt. Da han kom tilbake til moren hadde han bestilt tjenesten. Det ville bare ta noen dager før det var ordnet. Det kunne de leve med.

Del 34 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1244409500_beredskapsgjengen_del.html

Del 31 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1243182601_beredkspasgjengen_del.html

Berit syntes det var morsomt å reise med tog. Hun likte Julius godt. Hun var heldig som fikk slikt reisefølge. Hun passerte damen som hadde stirret slik på dem. Hun så på henne, men vek unna blikket da hun så tilbake. Berit gikk først på do og så bort for å kjøpe drikke.

            Fru Kvernbakken var sikker. Det var morderen fra Bratsberg. Skulle hun si ifra til konduktøren slik at de kunne passe på jentungen. Hun måtte i alle fall varsle jenta. Hun hadde en fin anledning nå. Hun var sikkert på vei for å kjøpe noe. Det var best å få henne i sikkerhet. Hvem vet, han satt sikkert og planla å lure henne med. Om ikke et nytt drap, så kanskje en voldtekt. Disse forbryterne skyr ikke noe. Hun visste det nok. Hun gikk bakover i vogna og stilte seg opp i gangen. Der kom hun.

            Berit var på vei tilbake. Hun holdt på å gå rett i fanget på dama som hadde stirret på dem.

            - Å, unnskyld. Jeg mente ikke å, sa hun forfjamset.

            - Stopp litt unge dame, sa fru Kvernbakken nesten strengt. Vet du hvem du sitter ved siden av?

            - Ja, Julius, svarte Berit kjapt. Da var det ham. Fru Kvernbakken husket at han het Julius.  Det sitret i kroppen hennes. Hun kastet seg verbalt over jentungen.

            - Han er en drapsmann, en morder. For noen år siden skjøt han en kamerat midt i ansiktet slik at han døde momentant. Nå kommer han sikkert rett fra fengselet. Det er livsfarlig å sitte der du gjør. Du må komme deg bort med en gang. Mannen er livsfarlig, forstår du det? Berit ble bare stående å måpe. Dama måtte være gal. Julius virket veldig hyggelig, hun kunne ikke forestille seg ham som en farlig drapsmann,

            - Det er ikke sant. Hvordan vet du det, sa hun usikkert.

            - Jeg kjente ham igjen. Jeg er sikker på at det er ham, svarte fru Kvernbakken. Du må ikke gå dit igjen. Der kommer konduktøren. Jeg skal få ham til å hente sakene dine så kan du sitte hos meg resten av turen.

            - Kan jeg hjelpe med noe? Konduktøren smilte og var klar til å assistere.

            - Ja, vi har en drapsmann i toget, og denne unge damen sitter ved siden av ham. Det er en skandale, pep fru Kvernbakken.

            - Hva er det du sier, en etterlyst drapsmann?

            - Etterlyst, ja kanskje han har rømt. Det skulle ikke forundre meg. Han kan ikke ha sittet inne så lenge, kvekket hun. Jo mer hun tenkte på det, jo mer sannsynlig var det.

            - Dette må vi undersøke, sa konduktøren. Vent her.

            - Dette er idiotisk! Jeg vil ikke være sammen med deg, sa Berit til fru Kvernbakken. Hun rev seg løs fra taket hennes. Fru Kvernbakken prøvde å fange henne igjen, men lykkes ikke. Berit småløp framover og fant plassen sin. Hun mer eller mindre slengte seg på plass. Hun kikket bak seg, men kunne heldigvis ikke se noen som fulgte etter henne.

            - Hva i all verden er på ferde, sa Julius forskrekket. Jentungen hadde skremt ham, og det så ut som om hun hadde møtt et spøkelse.

            - Damen, damen som så rart på oss. Hun stoppet meg. Hun sa du er en rømt morder. At du har skutt kameraten din midt i ansiktet. Er det sant. Si at det ikke er sant. Hun ville holde meg igjen slik at jeg ikke fikk sitte ved siden av deg. Jeg rømte fra henne. Konduktøren skulle sjekke med politiet. Julius kjente at raseriet veltet opp i ham. Den helvetes kjerringa. Han tok seg kraftig i sammen, og smilte så godt han kunne til Berit.

            - Berit, noe av det er sant. Jeg har sittet i fengsel, men jeg har ikke rømt. Jeg er ferdig med å sone. Nå skal jeg prøve å begynne på nytt. Jeg har drept et menneske og det var forferdelig galt gjort av meg. Jeg angrer fryktelig på det. Det har jeg gjort hele tiden. Jeg kommer aldri til å gjøre noe slikt igjen. Du trenger ikke være redd for noe som helst. Ser jeg veldig farlig ut kanskje?

            - Neeeei, men da snakket hun litt sant da?

            - Ja, hun gjorde det, men hun overdriver og prøver å ødelegge for meg slik at jeg ikke klarer å starte på nytt. Hun er en sladrekjerring. Det er jeg sikker på. Jeg vil ingen noe vondt, Berit. Det må du tro meg på. Jeg har gjort nok mennesker vondt. Alle de som kjente den gutten jeg tok livet av. Så mine venner og min familie, spesielt mor. Han begynte å gråte. Berit la den snart ti år gamle hånden sin på hans.

            - Jeg er ikke redd deg. Jeg tror deg. Jeg sitter her. Dama er bare dum. Ikke gråt mer.

            - Sitt her litt, Berit. Jeg skal gå å snakke med henne. Jeg må sette en stopper for dette.

            - Jeg blir med, men ikke gjør henne noe. Da får hun rett.

            - Jeg skal ikke så mye som røre et hår på dama. Jeg vil ikke bli skitten på fingrene, men jeg skal si henne noen sannhetsord. Julius reise seg. Berit fulgte etter på tre skritts avstand. Fru Kvernbakken satt ikke på plassen sin. Hun sto fremdeles og ventet på konduktøren som hadde gått for å ringe. Det kom til å bli spennende. Og hun var hovedpersonen. På neste stasjon ville det sikkert bli et stort oppbud av politi, kanskje bevæpnet for å fange den rømte morderen. Dette skulle hun få med seg i minste detalj. Hun skulle sørge for å komme i avisa som dagens helt. Det var hun som hadde kjent ham igjen. Hun stivnet brått. Døra bak henne gikk opp. Der sto han. Morderen var her, bare to meter fra henne. Bak ham sto jenta. Han hadde tatt henne som gissel. Fru Kvernbakken hylte til.

            - Hjelp, han har tatt henne. Hjelp. Konduktøren kom løpende tilbake. Han hadde hørt skriket.

            - Stopp, stopp. Ropte han. Hva skjer?

            - Denne damen er ikke helt bra i hodet sitt, sa Julius iskaldt. Hun har fortalt denne jenta at jeg er en rømt morder som nå holder på å ta jenta som gissel. Dette er fullstendig vanvidd.

            - Det er ikke vanvidd, du er morderen. Jeg kjenner deg igjen, freste fru Kvernbakken. Hun følte seg sikrere nå, når konduktøren var kommet til. To mannlige passasjerer hadde også stilt seg opp bak konduktøren. Julius følte at situasjonen ikke var særlig lystig.

            - Jeg er ikke tatt som gissel, nesten gråt Berit. Jeg har satt meg frivillig ved siden av ham og kommer til å sitte der til jeg går av. Han er snill og hyggelig. Dama prøvde å holde meg igjen, det var hun som fanget meg. Hun er gal. Konduktøren visste ikke helt hvordan han skulle takle dette. Telefonen hans ringte. Han svarte, så ut i luften, og takket.

            - Ja, det var politiet sa han. Vi måtte undersøke påstandene til denne kvinnen. Hun påsto at du var en rømt drapsmann. Politiet sier at de ikke har noen rømte drapsmenn for tiden, så hun tar i hvert fall feil på det området. Kanskje du skulle gå og sette deg med strikketøyet igjen, sa han irritert til damen.

            - Jeg sa ikke at han var rømt. Det var det du som sa, svarte hun nesten hysterisk. Han er morderen. Jeg kjenner ham igjen.

            - Nå går du på plassen din eller så ringer jeg på nytt til politiet. Vi kan ikke ha slike tilstander ombord på toget. Du forstyrrer de andre reisende. Fra nå av forlater du ikke din egen vogn. Gjør du det så er det bare fordi du skal gå av toget. Du bruker toalettet bakover i vognen. Konduktøren var sint.

            - Jeg beklager på det sterkeste dette oppstyret, sa han til Julius. NSB har bare ikke kontrollen over alle som reiser med tog. Denne noe skrullete dama, skal vi holde styr på.

            - Takk, sa Julius. Hun begynte å gå meg på nervene. Han smilte svakt. Inne i ham var det storm. Han kjente at han holdt på å gråte.

            - Kom, Julius. Vi setter oss igjen, sa Berit. Du ser lei deg ut, hvisket hun. Kom, hun tok ham i hånden. Julius ble usikker. Her tok en tiåring kontrollen. Han fulgte med, men dro seg løs fra hånden hennes. Hun så litt rart på ham, men fortsatte. Han angret.

            - Berit!

            - Ja.

            - Takk skal du ha. Du er ei snill jente.  Det var innmari flott gjort av deg. Du er modig. Han så at hun ble stolt og glad. Julius, rusket henne litt i håret.

            - Gråter du innvendig, spurte hun plutselig.

            - Gråter innvendig, hva mener du med det, svarte Julius overrasket.

            - Jeg gjør det av og til. Jeg smiler med munnen, men er lei meg. Da gråter jeg innvendig.

            - Ja, Berit. Jeg gråter innvendig. Ganske ofte også, svarte Julius alvorlig. Berit var en klok tiåring.

            - Det er ganske vondt, svarte hun.

            - Hvorfor gråter du innvendig da Berit?

            - Fordi pappa og mamma ikke bor sammen. Fordi de er skilt. Det er min skyld. Jeg har ikke alltid gjort som de sa. Jeg ville ikke vaske opp eller rydde på rommet mitt noen ganger. Jeg bor hos mamma, men jeg savner pappa sånn. Da gråter jeg innvendig. Og om kvelden når jeg har lagt meg.

            - Kjære Berit. Det er helt sikkert ikke din skyld at de ble skilt. Barn tror ofte det. De voksne har helt sikkert hatt problemer lenge før du oppdaget det. Noen mennesker klarer ikke å leve sammen. Da er det bedre at de bor hver for seg enn at de plager hverandre. Jeg skjønner at det er vondt at pappa,n din bor et annet sted, men han er helt sikkert like gald i deg for det. Du besøker ham vel.

            - Ja, men ikke så ofte. Jeg lengter sånn etter ham. Nå var det Berit som gråt. Julius la en hånd rundt henne. Hun la seg inn i armkroken hans. Han følte seg som en storebror. Det var godt å bety noe for noen. Berit hadde tillit til ham, uavhengig av hva han hadde gjort. Han så ned på henne. Kysset henne på håret. Hun merket det ikke. Hun sov. Julius, lot henne ligge i armkroken. Han så fjellet der framme. Toget slet seg opp bakkene mot fjellplatået. Snart ville de være framme. Han kjente frykten krype opp i maven. Hvordan skulle dette bli? Den gale dama ville ikke gi seg. Hun ville bruke hele sin energi på å skade ham. Hun var tydeligvis fra Bratsberg. Hun ville fortelle til alle hun kjente at han hadde vært med toget. Hans ankomst ville ikke bli anonym. Han hadde håpet at han kunne snike seg inn i byen, og hjem til moren. Han hadde til og med sagt at hun ikke skulle møte ham på stasjonen. Da ville det fort blitt avslørt. Mørket eksploderte rundt ham, da de kjørte inn i tunnelen. Er det slik det blir, tenkte Julius dystert. Han klemte Berit tettere inntil seg.

           

            Nina, Ulrikke, Haakon og Wilde sto på Bratsberg stasjon. Christa hadde sagt at hun ikke ville være der. Hun var redd det kunne bli litt vanskelig i forhold til jobb. Hun og kontoret kunne fort komme i kontakt med Julius, så hun fant det mest riktig å være nøytral i saken. Toget skulle være i rute.

Alle vendte blikket mot sør. De kunne se lokomotivet komme rundt svingen som hodet på en slange. Vognene buktet seg etter.

            - Ja, folkens. Da er han her. Vi får prøve å slappe av, sa Nina. Det var ikke så lett. De var alle spente på dette møtet. Toget feide inn på stasjonen, og bremset opp. Plutselig gikk det opp for dem at de ikke hadde noen anelse om hvordan han så ut. Det gikk av rundt femten personer. En dame som virket noe stresset. Hun skyndte seg bortover perrongen. Nina kjente henne igjen som kassadama på Rimi, i vognen foran gikk det av en unggutt, men han hadde tydeligvis med seg søsteren sin. Der helt foran i toget kom det en ung mann. Det måtte være ham. Det lille følget satte seg i bevegelse mot den unge mannen. Han så litt rart på dem.

            - Velkommen. Du må være Julius, sa Ulrikke. Hun holdt på å gi ham en velkomstklem, men det litt spørrende uttrykket til mannen stoppet henne.

            - Dette må være en misforståelse. Jeg heter ikke Julius, men Alexander Jenssen, og jeg tror ikke at så mange venter på meg, men derimot denne unge kvinnen, sa han og smilte mot en ung jente som kom løpende mot ham.

            - Så pinlig, utbrøt Ulrikke. Trønderrødt, kunne passe på beskrivelsen av ansiktet hennes. Alle lo. De holdt på å glemme hvorfor de egentlig var kommet. De snudde seg og så på de som sto igjen på perrongen. Gutten og jenta, hadde fått besøk av en annen jente og en mann, og Rimidama stod på hjørnet og kikket på dem. Maken til nysgjerrighet. Julius måtte ha snudd eller tatt et annet tog. Konduktøren vinket med det lille grønne flagget og toget satte seg i bevegelse.

            - Han kom ikke, sa Wilde vanntro. De begynte å gå nedover perrongen.

            - Nei, det ser ikke slik ut, svarte Ulrikke som begynte å få tilbake normal hudfarge. Jenta som hadde gått av toget, gav gutten en klem. Så gikk hun sammen med den andre jenta og mannen. Hun snudde seg flere ganger og vinket til den unge gutten. Han ble stående alene igjen og se etter henne. De var snart på høyde med ham. Han snudde seg og skvatt til da han så mottagelseskomiteen.

            - Er du Julius, spurte Nina, litt forsiktig og klok av skade.

            - Ja, og dere er fra Røde Kors kanskje, smilte han. De kunne se at han var trist. Det måtte ha noe med jenta å gjøre. Takk for at dere tar i mot meg. Han stivnet til. Rimidama kom nedover perrongen. Hun hadde kurs rett i mot dem. De andre rakk ikke å reagere før det var for sent. Hun slo til Julius med håndveska

            - Din morder. Dette skal du få igjen. Forulempe skikkelige folk på denne måten. Hele byen skal få vite at du er her. Barnerov driver du også med, svin. Hun trampet i bakken og forsvant, før noen fikk sukk for seg. Alle sto måpende og så etter henne. Julius, kjente at han snart ikke orket mer. Tårene trillet.

            - Kom, sa Haakon. Nå går vi. Haakon var sint. Han la armen rundt Julius. Ulrikke så på ham. Hun var stolt av ham. Det gledet henne umåtelig at det var Haakon som tok initiativet. Gruppen gikk raskt bort til de ventende bilene. Akkurat i det de skulle sette seg inn så glimtet det i en blits. Nina bråsnudde seg rundt. Flere lysglimt. En fotograf og en journalist fra Bratsberg Tidende hadde akkurat kommet inn på plassen. Nina Skjøv Julius fort inn i bilen. Hun satte seg inn og kjørte fort av gårde. Wilde og Ulrikke ble stående igjen.

            - Hva er dette for noe, sa Wilde irritert.

            - Vi har fått et tips om at Julius Dalvik, drapsmannen til Trygve Martinsen er kommet tilbake. Det var han som stakk av sammen med NRK dama vår. Har dere tenkt å la de få historien og ikke vi?

            - Dette har ikke noe med media å gjøre i det hele tatt. Nina er her som medlem av Røde Kors og ikke noe annet. Det blir ingen historie i radio eller tv, og det burde det ikke bli i avisen heller.

            - Å, hvorfor ikke? Er du i ferd med å sensurere pressen, svarte journalisten litt spydig. Vi vil gjerne ha et intervju med ham vi. Deg også forresten. Vi har også et annet tips på at det har vært ganske mye oppstyr rundt å ta gutten inn i hjelpekorpset, stemmer det?

            - Det har jeg ingen kommentarer til, svarte Wilde fort. Litt for fort.

            - Nei, det har du ikke, men det er et svært så godt svar det. Vi har grunn til å tro at det ble bare en stemmes overvekt. Var det din dobbeltstemme det da, spurte han.

            - Nei, jeg brukte ikke dobbeltstemmen, svarte hun irritert.

            - Så, det stemmer likevel da? Wilde kjente at hun var på tynn is. Hun hadde mest lyst til å stikke av, men hun visste at det ville være fryktelig dumt.

            - Jeg vil ikke kommentere avstemningen. Jeg kan bekrefte at det var en debatt, men at vi selvfølgelig ønsker ham velkommen i Røde Kors. Våre prinsipper tilsier at han er like velkommen som noen andre, og de som er i mot en slik avgjørelse bør gå litt i seg selv og tenke gjennom hvilken organisasjon de er medlem av. Gutten trenger støtte og hjelp. Det er ikke lett å komme tilbake til den byen som man har gjort en ugjerning i. Alle vil dømme ham. Jeg syntes han er tøff som velger en slik løsning. Han gjør det for å prøve å gjøre noe godt igjen. Jeg skjønner at det blir vanskelig for mange personer, men prøv å se det fra annet en vinkel. Det er alt jeg har å si. God kveld. Wilde satte seg inn i bilen. Hun og Ulrikke kjørte bort. Wilde så i speilet at de ikke fulgte etter. Hun kjørte rett hjem til Nina.

            De andre hadde bare så vidt kommet inn døra og satt seg i stua, da Wilde og Ulrikke kom.

            - Hvordan gikk det, spurte Nina spent.

            - Det var ikke så veldig oppløftende. Jeg lurer på hva som kommer til å stå i avisen i morgen. Jeg liker det ikke.

            - Hva spurte de om, sa Julius, nedbrutt?

            - Om vår holdning til at du skulle begynne i korpset, svarte Wilde ærlig. Han ville likevel lese det i avisen i morgen.

            - Hva svarte du da?

            - Som sant var, at du er velkommen og at vi ikke har noe problem med det. De andre så på henne. Det var jo en sannhet med visse modifikasjoner.

            - Jeg vet jo at alle ikke var enige i det. Var det ikke med en stemmes overvekt? Julius var skuffet. Han hadde ikke ventet at det ble så mye oppstyr allerede fra første stund. Det måtte være dama fra toget som hadde varslet avisa.

            - Jo, det var slik Julius. Du skal vite at det kan bli tøft for deg, men du skal også vite at vi som stiller opp for deg er personer som ikke svikter deg. Husk det.

            - Takk, skal dere ha. Julius prøvde å smile.

            - Jeg har laget te og kjeks. Tenkte dere ville ha litt mens vi prater litt. Jeg har lovt å kjøre Julius hjem til moren om en time. Vi hadde invitert henne hit, men hun ville ta imot Julius hjemme. Han trenger litt hvile nå. Det har vært en knallhard dag. I morgen starter førstehjelpskurset. Det kan også bli en hard dag, men jeg håper du tar den utfordringen også, Julius, sa Nina. Hun var ikke sikker lenger.

            - Jeg vet ikke. Det blir så mye støy. Jeg har ikke så mye krefter lenger. Kjenner at motgangen blir vanskeligere og vanskeligere å takle. Jeg vil tenke på det til i morgen. Det er kanskje godt for alle parter at jeg ikke kommer.

            - Tullprat, sa Haakon. Klart du skal prøve. Haakon var myndig nå. Han viste en side som de andre ikke hadde sett før. Vi skal støtte deg. Jeg kan bli med. Ulrikke vil være der. Wilde skal sikkert åpne. Vi har to jenter til som vi kjenner, Eva og Inger. Du kan gå sammen med dem. Eva har også hatt et tøft liv. Hun kan sikkert gi deg tips.

            - Jeg vil tenke på det, likevel sa Julius. De andre nikket.

            - Fortell oss hva som skjedde på toget Julius. Ja om du orker da. Julius så fra den ene til den andre. Han kremtet.

            - Det begynte med denne dama. Hun kjente meg tydeligvis igjen. Julius fortalte alt i detalj, Om kjerringa som han sa og om Berit. De andre lyttet spent.

            Litt lengre inne i byen satt fru Kvernbakken i redaksjonen til Bratsberg Tidende og ble intervjuet om det samme. Hun la ut. Hun nøt situasjonen. Endelig var det henne som ville være i fokus. Hun kom helt sikkert på førstesiden i avisen i morgen. De hadde tatt bilde av henne også. Dette var hennes lykkedag. Hun skulle til og med få tipshonorar. Det spilte nå ingen rolle, men hun kunne jo godt ta det med på kjøpet da.

            - Det skulle være alt, sa journalisten. Da kommer det i avisen i morgen. Takk for tipset.

            - Ingen årsak. Det skulle jo bare mangle. Det er ikke hver dag man reiser på toget med en morder.

            - Nei det er vel ikke det, sa journalisten og var egentlig litt oppgitt. Av og til ble han provosert av sin egen jobb, men jobb var jobb. De levde godt av slike sladrekjerringer som tipset flittig, mer av sensasjonslyst enn fordi de fikk noen kroner i kassa. Han var glad hun ikke var hans svigermor. Han satte seg til å skrive. Han slet litt med forslaget til overskrift. Nå var det andre som skulle sette den, men han hadde gjort det som vane at han kom med et forslag. Det ble så lett spisset for mye når desken fritt og uhemmet satte overskriften.

            "Strid i Røde Kors", nei det passer ikke. "En morder vender hjem", nei det var jo verre enn desken ville finne på. Kanskje han skulle, ja det var en god ide?

 

            Julius takket for mottakelsen. Han var glad at noen hadde tatt i mot ham, men nå lengtet han etter å komme hjem til moren. De gikk ut alle sammen. Nina skulle kjøre ham hjem.

            - Takk for i kveld, Julius, sa Haakon. Vi tenker på deg. De andre nikket. Julius kjente klapp på skulderen. Han så på Ulrikke. Han likte henne godt. Enda bedre nå etter å ha truffet henne. Hun var vakker syntes han. Han håpte at de fikk være litt alene en gang. Han hadde så lyst til å takke henne spesielt. Ja, Nina også, hun hadde jo vært med da de forsøkte å besøke ham i fengslet. De satte seg inn i bilen. Nina skled litt i det de satte i gang. Hun tok fort inn sladden, og kjørte videre.

            - Det er tøft for deg dette, Julius, er det ikke, sa hun?

            - Jo, mye mer enn du aner, enn noen aner. Jeg vet ikke om jeg klarer dette.

            - Hva mener du med det?

            - Det jeg sier. Jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg oppegående.

            - Vi skal i hvert fall støtte deg, men du må hjelpe oss, være åpen og alt dette.

            - Jeg skal prøve, Nina. Jeg vil også si at jeg er veldig takknemlig for at du prøvde å besøke meg. Det varmet mye. Jeg har nok helt sikkert vært for optimistisk når det gjaldt å komme ut. Sjokket over møte med friheten ble nok litt stort. Det går sikkert over, når jeg har fått litt mer fast grunn under føttene.

            - Jeg tror du skal regne med at det tar litt lengre tid enn du selv ønsker. Tror det er lurt av deg å tenke slik.

            - Nina, er ikke du journalist også?

            - Jo, i NRK.

            - Hvorfor skal ikke du lage en sensasjonell avsløring om at jeg kommer hit da?

            - Fordi det ikke er stoff hos oss. Privatlivets fred og det der. Vi kan sikkert lage en reportasje når alt har stabilisert seg, og du har blitt vant til å bo her, og folk er blitt vant til deg, men det skal selvfølgelig være på dine premisser.

            - Hva tror du kommer til å stå i avisen i morgen?

            - Jeg vet ikke, men du bør være forberedt på at det ikke er hyggelig lesning. Nina svingte inn til huset der moren bodde. De stoppet i oppkjørselen. Nina syntes hun så en skygge som løp bort, men det var kanskje innbilning. Da så hun den. Plakaten på veggen. Her bor morderen, stod det med store bokstaver. Hun så på Julius. Han hadde ikke oppdaget det enda. Hun prøvde å avlede ham, men lykkes ikke. Julius slapp veska rett ned, han knakk i knærne og ble liggende på kne og gråte. Moren kom ut på trappen. Hun hadde hørt bilen og hadde ventet på dem. Hun hadde laget kveldsmat, varm kakao og påsmurt brød. Hun gledet seg til å treffe gutten sin igjen. Nå sto hun som forstenet på trappen. Hun så sønnen ligge gråtende på grusgangen. Hun ble redd. Hadde det skjedd noe med ham? Nina gikk bort til Julius. Hun angret på at hun ikke hadde fått med seg flere. En råtten tomat traff plutselig bilen hennes, så en til, så en tredje som bommet. Det haglet med tomater, mange traff Julius. Noen traff henne, men andre traff moren. Hun skrek til og skyndte seg ned trappen for å hjelpe Nina og Julius. Hun tok ham under armen og dro ham inn. Moren fikk et glimt av plakaten og skjønte hva som skjedde. De lukket døren, mens de hørte tomatnedslagene klaske mot døren. Det var slik det skulle bli. Hun visste det. Det kom til å bli tøft.

            - Pyton Padder. Jeg ringer politiet, ropte Nina.

            - Ikke gjør det. Vær så snill å ikke gjør det, sa moren redd. Da blir det mye verre. Det er bare en guttegjeng som ikke vet hva de gjør. La dem i fred. Julius, nikket.

                     


Neste del finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1244276328_beredskapsgjengen_33.html

Her finner du del 30:
http://kjlov.blogg.no/?c=1243182630

Julius var trist. Han hadde aldri trodd at det skulle bli trist å forlate fengselet. Han sto utenfor den store muren. Døren var lukket. Han følte seg så uendelig alene. Han burde jo ha jublet. Han var fri. Han hadde sonet straffen. Hvorfor kom det så en slik reaksjon? Han visste ikke. Det hadde vært slik siden han fikk brevet fra Bratsberg. Han begynte å tvile på om det i det hele tatt var lurt å reise nordover, men i lommen kunne han kjenne tog billetten, så det var vel bare å hoppe i det. Fengselsvesenet burde ha et bedre opplegg for den som skulle ut. Det var tomt her ute. Ikke en gang en kjøttmeis på let etter mat kunne han se. Han hørte en bil, håpte det var drosjen. Han grudde litt til å treffe folk. Drosjesjåføren ble den første prøven. Det var ikke drosjen, men en politibil på vei inn til Ullersmo. I baksetet satt en ung mann med to politifolk ved siden av seg. Ja, ja det var jo en ledig celle etter ham. Det var nå tross alt bedre å være på vei ut, enn inn. Han kunne huske den dagen han kom hit. En vond dag. Murene var forskrekkelig høye. Han kunne huske at han ikke kunne holde ut tanken på at han skulle være der i flere år. Nå når han så tilbake hadde det tross alt gått ganske fort, og det hadde ikke vært så ille. Den store kjøreporten gled til side. I et lite sekund møttes blikkene mellom den som skulle inn og den som skulle ut. Julius løftet en hånd, og rettet tommelen opp. Drosjen kjørte opp på plassen. Den tok en klassisk drosjesving. Den måtte være tilnærmet malen for slike. Den røde Volvoen var ny, årets modell. Artig å tenke på slikt også, tenkte Julius. Han satte seg inn i baksetet.

            - Jernbanen, sa han kort.

            - Har'u penger, var det litt sure svaret fra sjåføren.

            - Ja, selvfølgelig har jeg det, men hvorfor spør du om det, svarte Julius noe forbauset.

            - En kan aldri vite med slike som dere, svarte sjåføren.

            - Sånne som oss, svarte Julius irritert. Mener du forbrytere eller mordere kanskje? Drosjesjåføren skvatt til, og kikket i speilet. Han var plutselig ikke så selvsikker lenger.

            - Jeg har blitt lurt før, vil bare sikre meg at jeg får penga mine, svarte han litt mer spak.

            - Så du tror jeg er en av de innsatte?

            - Ja, er du ikke?

            - Jeg studerer sosiologi, og har vært her i tre dager for å studere forholdene, bløffet Julius. Han visste ikke hvorfor han gjorde det, men effekten var bra.

            - Beklager, så mye. Da vet du hvilket pakk som holder til der inne. De burde gå til stasjonen. Vi har så mye problemer, skjønner du. Han flirte.

            - Så du påtar deg jobben med å straffe ut over soning du, svarte Julius skarpt. Hva er navnet ditt?

            - Navnet mitt? Spiller det noen rolle, og hvorfor spør du?

            - Spiller ingen rolle. Jeg ser jo løyvenummeret ditt. Jo, min kjære mann. Jeg akter å rapportere deg og din holdning til både sentralen du kjører for, forbundet ditt og til media.

            - I svarte helvete, hveste sjåføren. Han bremset opp. Ha deg ut av bilen. Han var rød av opphisselse.

            - Hiver du meg ut i tillegg? Det blir litt av en sak. Student trakassert av drosjesjåfør. Det blir en bra overskrift. Bilen satte i gang med et rykk. Turen til jernbanen gikk fort og uten flere ord. Sjåføren bråstoppet foran hovedinngangen.

            - Beklager, jeg har tråkket i salaten. Vær så snill å ikke gjøre noe med dette. Jeg kjører som vikar og vil miste jobben. Julius så frykten i mannens øyne. Du skjønner, jeg har sittet der inne selv. Det var vel derfor jeg var så kjepphøy. Beklager.

            - Ok, men  det kan kanskje for fremtiden være lurt å ikke forhåndsdømme folk. Hvor mye skal du ha?

            - Ikke noe. Jeg betaler turen din. Ha det. Takk for at du tok det slik. Julius smilte litt i det bilen forsvant. Han sparte nå pengene for turen da. Den taklet han bra, og han hadde gitt ham en lærepenge som sikkert kom til å virke.  Det var rart å stå her og vente på toget. Han følte at alle så på ham, men det var sikkert bare noe han følte. Han snudde seg, men ingen gjorde noen notis av ham. Han gikk opp foran en stor speilglassrute, så på seg selv. Han så vel ut som andre unge mennesker.

            - Tog til Trondheim kjører om kort tid inn i spor en, hørte han over høytalerne. Han skulle sitte i vogn tjueen, plass femtito. Det var vindusplass. Han gledet seg egentlig litt til tog turen. Det var en god måte å reise på. Selv om han så toget så skvatt han litt i det lokomotivføreren gav et lite støt i fløyta. Toget feide inn på stasjonen, mens den skjærende lyden av stålhjul boret seg inn i ryggmargen. Toget stoppet. Det var ikke så mange som gikk av. Han fant fort vogna. Der strevde en gammel dame med å komme av. Han tok henne i armen og hjalp henne, så løftet han ut kofferten hennes.

            - Takk, tusen takk unge mann. Det er ikke sant at alle unge menn er forbrytere og folk man ikke kan stole på. Takk skal du ha gutten min.

            - Ingen årsak. Julius så etter den gamle damen som et øyeblikk gjorde ham glad, men hun kunne jo ikke vite hvem han var, og hva han hadde gjort. Han kom seg innover i vognen. Det var god plass, og ingen på setet ved siden av ham. Det var godt. Han ville helst være alene og ikke måtte komme for nært innpå noen før han fikk akklimatisert seg. Han slengte den lille kofferten opp på hylla, og hengte av seg klærne. Han tok fram togbladet og bladde lett i det. Tre plasser foran ham satt en kvinne med to barn. Sikkert strevsomt å reise på tur med to villbasser. De for høyt og lavt. Julius trakk på smilebåndet. Det kunne sikkert vært ham da han var på deres alder.  Konduktøren jobbet seg framover mot ham. Det var rart de hadde så god oversikt over hvem som kom og hvem som gikk av og på toget. Julius holdt fram billetten.

            - Bratsberg ja. Du får trolig sittefølge fra Lillehammer, men det blir god plass, så dere kan godt sette dere på andre plasser. Det er rart at de ikke ser det når de setter opp plassene, sa konduktøren med et smil som skulle understreke de litt sløve kollegaene hans.

            - Takk, hvor er kafévognen?

            - Du finner den to vogner bak, sa han over skulderen. Julius fulgte etter. Han ville kjøpe noen aviser og blad. Litt drikke og litt å spise på skulle også bli godt. Midt i vognen bak syntes han at noen så på ham. Et øyeblikk trodde han at han kjente mennesket som satt der. En kvinne i førtiårene, men han klarte ikke å ta henne igjen. Han så på kvinnen at hun også stusset. Det var som hun spolte tilbake båndet for å finne ut hvem han var, og hvor hun hadde sett ham før. Han passerte henne. Han kjente blikket hennes, og var sikker på at hun snudde seg etter ham, men han ville for all del ikke snu seg å se. Han hadde tenkt gjennom tanken på hva som ville skje den dagen han møtte noen som visste hvem han var og hva han hadde gjort. Kjente hun ham igjen fra Bratsberg, var hun derfra? Var det derfor hun hadde dratt kjensel på ham. Han hadde forandret seg litt på den tiden han hadde innenfor murene. Han var blitt betraktelig tynnere. Det var han glad for, men det ville jo uansett ikke ta lang tid så visste alle hvem han var. Han følte seg uvel. Gikk inn på toalettet. Kjente at han ble kvalm. Han brakk seg. Svetten piplet i pannen og nedover ryggen. Helvete, hvorfor skulle dette bli så vanskelig. Han skylte ansiktet i kaldt vann, drakk litt. Det gav seg noe. Hvordan skulle han komme seg tilbake forbi damen uten å møte blikket hennes igjen. Det ville bli litt lettere siden han kom bakfra. Han måtte jo tilbake.

            Julius brukte lang tid. Han kjøpte en avis, satte seg ned og leste den i kafévognen. Han kjøpte en kopp kaffe. Overraskende god til å bli servert på toget. Landskapet for forbi. Snøkledde lier og Gudbrandalslågen som snodde seg oppover. Store isblokker i enkelte områder, åpen elv i andre. Frostrøyken sto opp av det kalde vannet. Det var fascinerende å reise på denne måten. Kanskje han skulle bruke noen av sine oppsparte midler til å reise på interrail. Ta seg en lang ferie ute i Europa. Det fristet. Han kjøpte seg også et ukeblad. Vi Menn passet bra på toget. Han tok med seg sjokoladen og halvliteren med Cola og gikk framover i toget. Han stoppet et øyeblikk før han gikk inn i vogna der kvinnen satt. En mann var på vei bakover mot ham. Han smatt inn døren i det han gikk ut. Han gikk rolig framover, han var snart på høyde med henne. Med fast blikk på døren gikk han forbi. Han kjente øyene i nakken, men han hadde greid det. Julius svettet. Det var noe med den damen, men han kunne ikke huske hvor han hadde henne fra. Han fant plassen sin og satte seg godt til rette. Det var minst fire og en halv time før han kom fram til Bratsberg. Han satte seg til å lese. Han var litt trett, men ville holde seg våken til Lillehammer.

            Litt lenger bak i vognen satt Astrid Kvernbakken og tenkte. Hun hadde sett denne gutten et sted før, men hvor. Astrid var ansatt i Rimi i Bratsberg. Hun var kassadame. Hun hadde vært på besøk hos broren sin i Oslo og skulle hjem. Det irriterte henne at hun ikke kunne huske denne gutten. Astrid var en av dem som visste mye i byen. Hun visste også å fortelle det videre enten det var sant eller ikke. En god sladder forlenger livet. Hun hadde på følelsen at det ikke var noe positivt hun husket dette mennesket for. Hadde han stjålet noe og blitt tatt i butikken. Kanskje. Eller var han journalist, slik at hun hadde sett ham i tjeneste. Nei han så ikke slik ut heller. Hun trodde at han også hadde sett henne før. Han hadde sett så rart på henne. Det var nesten så han hilste. Astrid holdt det ikke ut lenger. Hennes medfødte nysgjerrighet tok overhånd. Hun måtte gjøre seg et ærend på do. Hun valgte selvfølgelig den i vognen foran. Hun la fra seg Se og Hør og bega seg framover. Hun måtte gå sakte slik at hun så hvor han satt. Der. Det måtte være ham som satt der. Det var få i vognen. Han satt alene og leste. Det så ut som et mannfolkblad. Hun somlet litt og prøvde å lage litt støy slik at han skulle se opp, men han gjorde ikke det. Litt skuffet gikk hun forbi ham, men på returen ville hun få ham i front, så da kanskje hun ville kjenne ham igjen. Hun kom seg inn på toalettet, fiffet litt på håret. Hun ble så lenge at det skulle virke som hun virkelig hadde et ærend der.

            Julius hadde sett henne. Han orket ikke se opp. Han følte at hun prøvde å finne ut hvem han var. Han likte seg slettes ikke. Lyset med opptatt, skiftet til grønt og ledig. Døren gikk opp. Hun var på vei tilbake. Han skyndte seg å ta jakken over hodet og late som han sov. Han hørte at hun gikk forbi. Hun støyet unødig mye. Han kjente et lite drag i lufta da hun passerte. Han trodde han hørte et lite hikst, men han var ikke sikker. Han kunne høre at hun gikk ut døren bak. Hun måtte ha valgt denne doen for å se på ham. Julius kjente en frykt stige opp i brystet. Han kjente atter svettetoktene rive i ham. Dette kom sikkert til å bli hverdagen framover, sterkt de første dagene, forhåpentligvis avtagende etter en tid, hadde fengselspsykologen sagt. Julius var redd. Ville han klare dette? Han fikk et øyeblikk lyst til å gå av på neste stasjon og reise et annet sted. Vekk, bort fra alt. Skulle han orke å leve et slikt liv? De svarte tankene kom. Han klarte ikke å stoppe dem.

            - Lillehammer, neste stasjon. Det blir avstigning på høyre side, hørte han over høytalerne. Det vekket ham litt. Nå skulle det komme på et menneske som hadde plassen ved siden av ham. Han grudde seg litt. Kanskje han skulle bytte plass før det kom noen inn. Toget begynte å slakke på farten. Han hørte hylet fra hjulene i det de kjørte over sporvekselen og inn på stasjonsområdet. Han så folk fare forbi, først fort, så saktere. Så stoppet toget. Folk steg av og andre løp for å finne sine vogner. Det var korte stopp, så det gjaldt å følge med. Toget startet igjen. Ei jente på rundt ti år kom slepende inn i vogna med et bag som hun helt sikkert kunne ha krabbet ned i. Hun så på setenumrene. Han møtte blikket hennes i det hun skjønte at hun skulle sitte ved siden av han. Hun smilte sjenert.

            - Jeg tror jeg skal sitte her, sa hun forsiktig.

            - Det er nå ledig, sa Julius. Han smilte til jenta. Skal du langt?

            - Jeg skal til Bratsberg. Skal besøke en venninne som flyttet dit for noen år siden, sa hun fremdeles litt sjenert.

            - Da får vi følge helt fram. Jeg skal til Bratsberg også, sa han og prøvde å virke så hyggelig han kunne. Skal jeg hjelpe deg med veska? Hun nikket. Han løftet den opp på bagasjehyllen.

            - Den var skikkelig tung. Har du båret den alene?

            - Ja, men det går greit, sa hun. Pappa kjørte meg på toget, og jeg blir hentet i Bratsberg. Hun satte seg på setet ved siden av ham. Hun hadde funnet fram en cd-spiller- diskman eller hva det nå het.

            - Hva heter du?

            - Berit, svarte hun. Og du?

            - Julius, svarte han.

            - Julius. Det er det ikke så mange som heter, svarte hun. Hun tygde litt på navnet. Er du oppkalt etter Julius Cæsar kanskje? Hun lo så hjertelig at Julius også begynte å le. Det var en god følelse. Jenta tinte fort opp og var plutselig taletrengt. Hun var slettes ikke sjenert lenger. Konduktøren kom.

            - Reisende fra Lillehammer. Hun holdt fram billetten sin.

            - Om du har lyst er det så god plass i dag at du godt kan sitte på en annen plass, sa han vennlig.

            - Jeg kan godt sitte her, sa hun. Hun smilte til Julius. Om et er ok for deg altså.

            - Klart det er ok. Det er jo kjempehyggelig med reisefølge, sa han. Han mente det også. Da fikk han tankene bort fra fortiden og frykten for å komme fram. Hvor gammel er du Berit?

            - Jeg er ni år, ni og et halvt om en måned. Du, da, sa hun litt veslevoksent.

            - Jeg er en gammel kar jeg, vet du, smilte han.

            - Ikke tull, si det. Jeg tror du er nitten år, tippet hun ivrig.

            - Feil, men ikke langt unna.

            - Er du eldre. Det kan du vel si.

            - Ja, litt eldre.

            - Tjueto, kom det kontant.

            - Du må nok legge på to år til. Da blir det omtrent riktig. Jeg blir snart tjuefire år, sa han.

            - Du ser ikke så gammel ut.

            - Er det så gammelt det da, smilte han.

            - Å nei. Du er ikke så gammel. Jeg mente ikke at du er gammel. Unnskyld, sa hun nesten forskrekket. Se der er det en bil som har kjørt i grøfta. Toget kjørte langs med veien. Og riktig nok så lå en bil godt plassert ute på jordet.

            - Det er godt vi kjører tog, sa Julius.

            Litt lenger bak i toget satt fru Kvernbakken og verket etter noen å snakke med. Det satt en mann på andre siden, ved vinduet, men han hadde ikke ofret henne et øyekast, så der var det nok liten mulighet for en prat. Og hun hadde godbiter på lager. Hun husket gutten. Det måtte være ham. Det måtte være han som skjøt og drepte Trygve Martinsen. Hun var sikker. Hun hadde av alle ting kjent han igjen da han hadde lagt jakken over hodet for å sove. Hun husket enda godt at hun var på vei til jobb, da politibilen kom med ham og han skulle i retten. Da hadde han kommet slik, men jakka hadde falt av, og hun kunne se rett inn i en morders øyne. Nå hadde hun gjort det igjen. Dette ble noe å fortelle til de andre. Hun verket etter å komme hjem. Hun skulle gjerne hatt mobiltelefon. Det var nesten umulig å sitte stille. Hun måtte gå en tur til for å være sikker. Hun gikk ut i gangen mellom de to vognene. Han satt ikke alene lenger. Ei ung jente hadde satt seg ved siden av ham.

            - Å, Gud, tenkte hun. Hun sitter ved siden av en morder. Helt uvitende sitter hun ved siden av ham. Hun ble fra seg. Dette måtte hun fortelle konduktøren. Det var en skandale. Tenk om. ? hun torde ikke tenke tanken ut. Han kom sikkert fra fengselet nå. At de kunne slippe ut så fort. Han burde jo hatt minst tjue år. Det var ikke så lenge siden. Hun husket avisoppslagene nå. Dette var forferdelig. Hvor skulle han? Kanskje til Trondheim. Til Bratsberg var jo umulig. Grusomt. Skulle de ha en morder boende i byen. Ingen kunne vel gå trygt. Hun skalv lett. Like mye av lengsel etter å fortelle som av frykt. Hun iakttok dem i smug. Skulle hun våge å gå inn en gang til. Hun vågde. Hun kjente spenningen stige. At hun var så nært en morder og fengselsfugl ville få venninnene til å gispe av beundring. Og hun kunne fortelle at hun hadde våget å gjøre det flere ganger. Hun frøs nedover ryggen, når hun så jenta som satt der og ikke visste noe. Hun gikk fort forbi dem og inn på toalettet for andre gang på kort tid. Julius hadde sett henne. Han holdt på å bli forbannet. Kanskje var det å overreagere, men han var sikker på at kjerringa hadde kjent ham igjen og måtte passe på. Han sa ikke noe, men kjente at frykten igjen spredte seg.

            - Er du syk? Han skvatt til. Hadde hun sett det at han var ute av balanse.

            - Nei, da. Jeg bare tenkte på noe. Ser jeg syk ut?

            - Ja, du ble så blek. Jeg trodde du skulle besvime. Søsteren min blir slik av og til, hun besvimer ofte. Det er visst noe nervøst sier legene. De kan ikke finne galt med henne, sa hun åpenhjertig. Døren på do gikk opp. Fru Kvernbakken var på vei mot dem. Denne gangen gadd Julius ikke gjemme seg. Han så rett på henne. Hun trakk ikke til seg blikket slik han hadde ventet. Hun nistirret på ham. Deretter på jentungen. Da hun passerte fnyste hun.

            - Helvetes merr, tenkte Julius.

            - Så du hvor hun stirret på oss, sa Berit.

            - Ja, noen kjerringer er mer nysgjerrig enn andre. Sånn må du aldri bli.

            - Kjenner du henne?

            - Nei, men jeg kjenner typen. De sladrer og koker sammen ting. De skader andre mennesker og hygger seg over andres ulykke. Selv gjør de aldri noe galt eller noe usømmelig.

            - Hva er usømmelig?

            - Noe som de ikke skulle ha gjort. Det kan være at en gift mann roter med en annen kvinne enn sin kone.

            - Det gjorde pappa, sa Berit. Det var derfor vi flyttet fra Bratsberg med mamma. Pappa var veldig usømmelig. Han fikk barn med henne også. Det er halvsøsteren min. De bor ikke lenger i Bratsberg de heller. Pappa jobber som lege og har flyttet til en by på Sørlandet. Grimstad. Vet du hvor det er?

            - Ja, jeg satt sammen med en fra Grimstad. Han kunne ha bitt tungen av seg.

            - Satt sammen med. Satt du sammen med en fra Grimstad. Hvordan kunne du vite det? Hvor satt dere hen da?

            - Det er bare en snakkemåte, sa han. Ikke bry deg om det.

            - En måte å snakke på. Det var en rar måte å snakke på. Har du brus du? Kommer de rundt med vogn?

            - Jeg vet ikke, men jeg har kjøpt min bak i kafévognen. Den ligger to vogner bak.

            - Passer du på tingene mine. Jeg kjøper meg en jeg også og så må jeg på do. Er det do bak der?

            - Det er det sikkert, svarte han. Hun var ei munter jente og veldig tillitsfull. Det var godt å ha henne her.

Han tok opp bladet sitt og lente seg bakover. Egentlig var det litt godt å få en liten pause fra snakkemaskinen også. 

Her finner du del 32:
http://kjlov.blogg.no/1243839908_beredskapsgjengen_del.html

Her finner du del 29:
http://kjlov.blogg.no/?c=1242901094

Ulrikke så på Haakon. Det var en vakker gutt. Lurer på hva han tenker på. Hun så på ham at han var forelsket i henne. Hun var sikker nå, men hvorfor i all verden kunne han ikke bruke  de sjansene han nettopp hadde fått til å fortelle henne det? Hun hadde lyst til å gjøre det selv, men hun var så gammeldags at skulle slikt gjøres, så var det gutten som skulle  ta det første initiativ. Hun var litt irritert over at hun var så sta. Hvorfor i all verden skulle ikke hun kunne gjøre det? Det hadde lettet situasjonen betraktelig.

            - Haakon! Han så på henne med vakre øyne.

            - Ja.

            - Jeg er veldig glad? i, jeg mener for at du kom oppom. Motet sviktet i siste liten. Det er andre gangen du hjelper meg. Det er godt å prate med deg. Takk skal du ha.

            - Skulle bare mangle. Det er bare hyggelig. Haakon hadde hørt den lille preposisjonsfeilen. Var den tilfeldig eller var det noe annet hun skulle si. Han var usikker, men også sikkert ganske innbilsk. Hjertet hadde gjort et nytt hopp i en serie på mange. Han tok mot til seg.

            - Ulrikke! I det samme ringte det på døren.

            - Ja, vent, jeg skal bare åpne. Det er visst rene folkevandringen hit i kveld.

 

            Wilde og Christa stoppet opp foran huset til Jørn. Christa hadde tatt på seg politiuniformen, men hun var ikke i tjeneste. Det var det bare de to som visste.

            - Jeg håper vi ikke tar feil, Christa. Wilde var litt nervøs.

            - Vi tar ikke feil. Det kan ikke være andre. Det må være ham. Det var lys i stuen. De kunne se moren hans gå og rydde. Et blåskjær tydet på at tv,n sto på. Han satt sikkert og så på tv sammen med faren. De hadde bestemt at de ikke skulle fortelle så mye til foreldrene om det ikke ble nødvendig. Wilde ringte på?

Døren ble åpnet av moren. Hun kjente dem begge, men ble nok litt overrasket over å se Christa i uniform.

            - God kveld, er det korpsfolk på besøk. Jørn har lagt seg. Han var veldig trøtt i kveld.

            - Vi skulle gjerne snakke med ham likevel. Det er svært viktig, sa Christa.

            - Du kommer vel ikke som politi, sa moren litt bekymret.

            - Jo, men ikke i denne sammenhengen, sa Christa. Hun lot en liten hvit løgn passere.

            - Dere får komme inn da. Jeg skal vekke ham, sa hun..

            - Har du noe i mot at vi gjør det, sa Wilde fort. Vi vil svært gjerne overraske ham litt, smilte hun. Moren begynte å smile. Hun trodde tydeligvis at det var en skøyerstrek på gang.

            - Klart, du vet hvor han har rommet sitt, sa hun til Wilde og blunket. Han sover tungt så dere må nok ruske litt i ham.  Vil dere ha noe å drikke?

            - Nei, vi må gå snart, men tusen takk. De to jentene gikk bortover gangen. Moren ble stående et øyeblikk å se etter dem. Så gikk hun inn i stua. Der satt mannen og halvsov foran tv,n. Hun gikk ut på kjøkkenet. Christa og Wilde ble stående et øyeblikk foran døren hans. De så på hverandre. Så trykket Christa dørklinken forsiktig ned. Det var mørkt i rommet. De kunne høre en jevn pust. Jørn sov. Christa tente en liten lykt og lyste rundt i rommet. For et rot. Klærne hans lå slengt på gulvet. En skitten truse på toppen av haugen, og et nummer av Lek på dyna. Han hadde nok møtt drømmekvinnen før han sovnet. De så på hverandre og Wilde kvalte et knis. Christa lyste på pulten. Lykta bråstoppet. Der lå pinadø prøven til Ulrikke. Helt åpent på bordet. Han hadde ikke gjort noe som helst for å skjule det. Christa tok prøven og gav den til Wilde.

            - Skal vi vekke ham, hvisket Wilde.

            - Vi venter litt. Jeg har kanskje en bedre ide, men da må vi finne en hyssingstump. Hun lyste rundt i rommet. Der på hylla, sto en rull med julepakkebånd. Hun tok den ned. Jørn rørte på seg, og havnet på rygg. Dynen gled litt til side. En hårete legg og litt av et lår kom til syne.

            - Hva skal du med det, hvisket Wilde. Hun var fra seg av nysgjerrighet. Hun var også nokså usikker på om det var riktig å ikke vekke ham.

            - Vent å se. Ta ned den tunge boken der, sa Christa. Wilde tok ned boken. Christa bant snøret rundt den, og målte lenden sånn noenlunde på stumpen. Hun lagde en skliløkke i andre enden, og listet seg helt bort til sengen. Hun vinket på Wilde.

            - Brett dyna forsiktig til side, hvisket hun. Wilde så forskrekket på henne.

            - Han kan jo være naken, hvisket hun.

            - Ja, da blir det mye lettere, gliste Christa. Wilde begynte å skjønne hvorfor. Ta dyna forsiktig opp. Wilde løftet den forsiktig slik at Jørn ikke skulle våkne. Hun håpte inderlig at pornobladet ikke var brukt som opphisselse for en kveldskos. Sakte ble manndommen hans blottlagt. Begge ble litt overrasket over at gutten var godt utstyrt. Det var ikke bare skryt han for med på hytteturene og på festene. Christa hadde fått på seg en gummihanske som hun hadde tryllet fram fra uniformen. Hun tok forsiktig tak i den slappe manndommen og løftet den forsiktig opp. Så trædde hun løkka over og dro den varsomt til innerst inne.

            - Legg dyna forsiktig ned, hvisket hun. Wilde fulgte ordre. Jørn hadde ikke gjort antydning til å merke noe eller å våkne. Christa tok den tunge boken og la den forsiktig på maven hans.

            - Nå går vi, hvisket hun. De to jentene gikk raskt mot døren. Wilde stakk hodet inn gjennom stuedøra.

            - Ha det bra, fru Falkfjell. Han var så trøtt at vi snakker mer med ham i morgen. Hils ham fra oss er du snill.

            - Greit, smilte moren. Jeg vet hvor trøtt han kan være. Wilde og Christa forlot huset. Vel ute på gata.

            - Du er gal, kniste Wilde. Tenk om han river av seg hele stasen.

            - Til pass for ham, svarte Christa. Han kommer i hvert fall til å få seg en lærepenge. Jeg lurer på hva han kommer til å si. Det blir ganske spennende å møte ham igjen. De kjørte av gårde. Wilde så på klokka.

            - Vi svinger innom Ulrikke og forteller at vi fant prøven, kan vi ikke.

            - Jeg vet ikke om det så er lurt. Hun har besøk. Jeg sendte en hjelper til henne, sa hun og smilte, men ok, vi stikker innom i full fart før vi kryper til køys.

 

            - Hei, er det dere. Kvelden er full av overraskelser, kom inn. Christa så at Haakon ble litt flau, men hun lot som hun ikke merket det.

            - Kjempefint at du stakk innom Haakon. Takk skal du ha.

            - Skulle bare mangle om en ikke skulle hjelpe en på laget. Vi er da venner. Nå må jeg nok hjem. Senga venter. Haakon følte seg litt til overs. Han hadde turt å si at han var glad i henne, men besøket hadde ødelagt muligheten. Den kom sikkert igjen.

            - Ser deg i morgen Ulrikke.

            - Går du så brått?

            - Ja, må lese litt lekser før jeg legger meg. Takk for teen.

            - Takk for at du kom innom, Haakon. Hun gav ham et lite kyss på kinnet. Haakon trodde han skulle gå i gulvet. Han kjente de myke leppene hennes mot kinnet. Han kjente varmen fra kroppen hennes, og den gode lukten. Han jublet innvendig. Kjære Gud, la meg få være sammen med denne jenta. Hadde det vært ulovlig å kjøre i kjærlighetsrus, så hadde hele rekka lyst rødt om han hadde måtte blåse. Neste gang skulle han si det.

            Ulrikke satt rødmende og hørte på historien til Christa og Wilde. De var gale. Hun var kjempeglad for at de hadde funnet prøven. Hun var sint på Jørn. At han kunne være så sjofel. Fy filler, n. Hun skulle ikke ha noe mer med den gutten å gjøre.

            Jørn vred seg litt i søvne, han snudde seg over på siden. Den tunge boken begynte å skli, først litt, så fortere. Den skled utfor sengekanten. Jørn brølte. Han danset naken rundt på gulvet og holdt seg til skrittet.

            - Hva i helsike var dette? Han fomlet rundt etter lysbryteren, men han slapp å lete. Moren kom løpende inn i rommet og slo på lyset. Forskrekket så hun sønnen splitter naken på gulvet.

            - Hva er det, Jørn. Er det noe galt?

            - Nei. Det er ikke noe. Gå ut. Jeg hadde bare et mareritt. Slå av lyset. Han håpte at moren ikke hadde sett tauet.

            - Du skremte meg slik. Du skrek så stygt. Jeg går og legger meg igjen. Forresten, skulle hilse fra Wilde og hun der politidama. De var inne på rommet ditt og skulle snakke med deg, men de klarte visst ikke å få deg helt våken. God natt da, gutten min. Han svarte ikke. Han var stiv av skrekk. Hadde de to vært inne på rommet hans. Han fikk av seg torturredskapen. Den hadde satt seg godt fast. Han slo på lyset. Den var ikke der. Besvarelsen til Ulrikke var borte. Dette var hevnen. De pokkers jentene. Alt var ødelagt. Hva skulle han gjøre. I korpset var han ferdig. Han satte seg ned. Pokker ta, dette skulle han hevne.

Han rev av et ark på blokken, og skrev brevet til styret i korpset. Det var en kort tekst;

            - Jeg trekker meg med øyeblikkelig virkning fra alle verv og som medlem av Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. Årsaken er personlig, og avgjørelsen er endelig.

Del 31 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1243182601_beredkspasgjengen_del.html

Her finner du del 28:
http://kjlov.blogg.no/?c=1242545736

- Hei, Ulrikke, hvordan gikk det, spurte Nina.

            - Bra tror jeg. Følte at det gikk sånn noenlunde. Den var ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet.

            - Samme her. Jeg tror at jeg har greid meg ganske bra. Begge to holdt på å bli nedrent av operativlederen da han gikk ut døren. Han hadde det travelt. Sa ikke ha det en gang.

            - Han er sur, altså, sa Nina. Kanskje han ikke klarte oppgaven.

            - Det vil tiden vise, sa Christa som hadde kommet til. Dere ser fornøyde ut. Kan jeg regne med at dere har klart dere bra?

            - Ja, jeg tror det svarte Ulrikke. Jeg har nå svart på samtlige spørsmål, så får vi se da om de er rett.

            - Jeg strevde en del. Det var Bjørn som kom bort. Dere jenter har så lett for det, men noen av oss gutta må da være med i gruppen. Det går ikke å ha bare jenter. Han smilte, men det lå et lite drag av bekymring over ansiktet hans. Tor Amund hadde det ikke greit, sa han.

            - Hvordan vet du det, sa Christa.

            - Jeg så at han ikke var som han pleide. Da vi sto sammen på do, virket han nervøs og han vasket ansiktet i kaldt vann. Det var så ulikt ham og ikke være så kjepphøy. Jeg tror han har gått hjem allerede.

            - Ja, det samme gjorde vår store nestleder, sa Nina. Han føk på dør her nettopp. Han hadde sikkert ikke gjort det bra. Jeg får gå. Skal tidlig på jobb i morgen. Dessuten skal vi vel på stasjonen og ta imot.

            - Ta imot? Bjørn så spørrende på henne.

            - Ja, vår venn fra Ullersmo kommer. Vi har bestemt at vi skal ta godt i mot ham. Blir du med?

            - Jeg, nei jeg har vakt.  Han unngikk å møte øynene deres. Jeg må gå jeg også skyndte han å legge til.

            - Christa og de andre to jentene så på hverandre. Christa holdt på å fortelle om de to testene, men lot det være.

            - Da er det vel bare å komme seg i loppekassa da. Ha det bra jenter.

            - Ha det, kom det mer eller mindre unisont. Ute hadde det kommet minst tjue centimeter med snø og det lavet ned. Folk var i full gang med å måke snøen av bilene. Som små snø skulpturer stod de der. Ganske fint i lyset fra gatelampene. Det var stille ute. Litt unna kunne de høre en lastebil med kjetting. Christa feide fort av bilen, men hun var nøye med at hun hadde god sikt. Hun visste farene ved å slurve med det. Hun kjørte hjem. Brøytebilen hadde nettopp kjørt i gaten der hun bodde så hun slapp å måke plass. Flaks, tenkte hun.

Hun kom seg i hus. Det var godt å komme inn. Hun hadde en koselig leilighet. Hun så bort på bildet av Trygve. Hun savnet ham i kveld. Han smilte mot henne på plassen fra stuebordet. Christa stoppet opp, løftet opp bildet og kysset det varsomt.

            - Takk for den tiden vi fikk ha sammen, gutten min, sa hun. En liten tåre rant nedover kinnet. Det var urettferdig at hun skulle bli enke i så ung alder. Det hadde vært så godt å komme hjem til ham i kveld. Sette seg godt inn i armkroken og kjenne ham ta rundt henne. Kjente hun  godt etter så kunne hun minnes de sterke armene hans som bar henne bort i sofaen. Kontrasten mellom denne styrken og de kjærlige lange fingrene som kunne stryke henne varsomt som en fjær i ansiktet og over kroppen var stor. Trygve var en flott mann, uredd, rettferdig og rolig. Christa satte bildet fra seg. Hun tente et lys ved siden av bildet og lot stillheten råde i noen minutter. Hun blåste ut lyset, gikk på badet og tok på seg morgenkåpen. Hun var på vei til soverommet, men snudde og tok med seg bunken med prøver. Hun kunne jo kikke litt på dem før hun sovnet. Christa satte seg godt til rette i sengen, og bladde opp. Hun hoppet over prøven til operativlederen. Hun bladde seg videre. Så bråstoppet hun og bladde tilbake. Hadde ikke Ulrikke levert rett før ham? Hun så en gang til. Så begynte hun å lete i hele bunken. Ulrikkes prøve var ikke der. Hva i heiteste var dette? Hun telte prøvene og trakk fra de to guttene. Det manglet en prøve. Christa sto opp og undersøkte vesken, men hun fant ikke prøven. Dettet var en katastrofe. Hvordan kunne den bli borte? Det var ikke mulig. Hun så selv at Ulrikke leverte. Hun gikk til telefonen og slo Ulrikkes nummer. Det tok noen sekunder før hun svarte.

            - Hei det er Ulrikke.

            - Ulrikke, leverte du prøven? Christa var så hissig at hun gikk rett på sak. Ulrikke skjønte at noe var galt.

            - Ja selvfølgelig leverte jeg den. Det så du jo selv.

            - Den er ikke her nå og jeg har hatt prøvene i vesken hele tiden. La dem rett i vesken da jeg gikk ut. Den kan ikke ha vært tilgjengelig for noen.

            - Hva, er ikke prøven der? Den må jo være der. Jeg la den jo der som nest sistemann. Christa holdt på å begynne å gråte. Noen hadde fjernet den. Det måtte være med vilje og for å ødelegge for henne. Var dette hevnen for at hun hadde jobbet for at Julius skulle komme? Men hvem. De sa det omtrent samtidig.

            - Jørn Falkfjell, operativ lederen.

 

            Jørn Falkfjell satt og bladde i oppgaven til Ulrikke. Den så veldig bra ut og hun hadde en vakker skrift. Det var genialt av ham å løfte den opp og få den under jakken da han gikk ut. Det var en liten hevn for alt styret hun hadde laget for å få Julius med i korpset. Pokker ta henne. Hadde han flaks så ble det bare slik at hun ikke ble tatt ut til å være med i den neste prøven. Det var bare femten som fikk være med der. Da ville ingen legge merke til at hun ikke var god nok. Hun selv ville også bare tro at hun ikke var blant de femten beste. Dessuten så var det en mindre å konkurrere mot. I morgen skulle han brenne opp hele testen hennes, men han orket ikke gjøre det nå. Han ville gjøre det sammen med resten av aksjonsgruppen. Det kunne være et symbol på starten av det som skulle skje videre. Han dro av seg klærne og lot de falle i en bylt ved siden av sengen. Han gadd ikke pusse tennene, dro fram siste nummer av Lek og bladde opp på noen heftige damer på midtsidene. Han sovnet med bladet på dynen.

 

            Ulrikke var fortvilt. Hele prøven var borte. Jørn måtte ha tatt den da han la sin på plassen. Hva om hun ikke fikk den tilbake. Da gikk alt i vasken. Hun fikk sikkert ta den om igjen, men det var nesten et ork å tenke på nå. Telefonen ringte igjen.

            - Ulrikke, svarte hun nesten litt trist.

            - Det er Wilde. Jeg har fått en telefon fra Christa. Dette er en stygg sak. Vi vurderer å politianmelde den, men vi ville spørre deg først.

            - Nei, det er for dramatisk. Nei, jeg kan ikke være med på det.

            - Det er en alvorlig sak, Ulrikke. Vi har også mistanken om at det ligger mer bak. Dette med at Julius kommer.

            - Det kan da ikke ha noe med dette å gjøre, protesterte Ulrikke. Hun var på ingen måte sikker, men hun orket ikke å gjøre dette til en mer komplisert sak enn den allerede var. Hun skulle ønske hun hadde Haakon her nå, men hun torde ikke ringe etter ham.

            - Det er greit Ulrikke, men jeg og Christa tar en tur på besøk til Jørn nå i kveld. Vil du være med?

            - Nei, nei jeg vil ikke. Jeg er luta lei hele greia, og orker ikke gå ut nå. Kan vi ikke vente til i morgen? Ulrikke var lei seg. Hun hadde ikke overskudd til å ta en kamp nå i kveld. Tenk om det ikke var ham. Da ville det sett temmelig dumt ut. Den kunne jo ha glidd ned på gulvet.

            - Ok, Ulrikke. Jeg tar en telefon til Christa, så snakkes vi i morgen. God natt.

            - God natt. Ulrikke la det røde røret på plass. Hun ble stående å se på de tre rådyrene i keramikk. De lå i en liten gruppe ved telefonen. De var svært naturtro, og lå der i fred og ro, uten bekymringer. Den som hadde vært et keramikkrådyr, tenkte hun.

            - Christa!

            - Det er Wilde igjen. Jeg snakket nettopp med Ulrikke. Hun var lei seg og ville ikke gjøre noe i kveld, kanskje i morgen. Kanskje det er det lureste. Hva syntes du?

            - Jeg vil handle nå i kveld. Overraskelsesmomentet gjør at vi kan ta ham på fersken om han ikke allerede har kvittet seg med papirene. Jeg skal snakke med noen som kan ta seg en tur til Ulrikke, deretter kommer jeg bortom deg, så kjører vi en tur på besøk.

           

            Det ringte på døren til Ulrikke. Hvem i all verden kunne det være så sent? Hun var i ferd med å legge seg. Det måtte være noen som ringte på feil dør. Det ringte igjen. Hun slengte morgenkåpen rundt seg, og smatt bena i de gamle tøflene sine. Yndlingstøflene. Hun åpnet døren bare på gløtt. Hun holdt på å ramle baklengs da hun så hvem det var.

            - Du! Sa hun forskrekket. Du, her nå.

            - Ja, jeg, her nå, svarte Haakon med et stort smil. Får jeg komme inn?

            - Jeg vet ikke, jeg holdt på å legge meg. Har bare nattkåpen på meg.

            - Ok, kle på deg litt da vel, så venter jeg her, svarte Haakon. Han var fast bestemt på å komme innenfor døren. Han hadde fått hele historien fra Christa og hadde brukt omtrent ti sekunder på å finne klær og komme seg av gårde.

            - Nei, kom inn du. Jeg er ikke helt meg selv. Selvfølgelig kan du komme inn. Ulrikke åpnet opp døren helt og slapp ham inn. Hvorfor kommer du nå, så sent?

            - Jeg fikk en telefon fra Christa, som spurte om jeg kunne ta en tur hit. Jeg forstår at noen vil deg vondt, Ulrikke. Jeg kommer bare for å se til at du har det bra. Ikke for noe annet. Ulrikke ble varm om hjertet. Hun hadde mest lyst til å springe bort og omfavne ham. Christa hadde vært lur. Typisk henne.

            - Er det ok at jeg blir her litt, sa Haakon.

            - Ja, skal jeg sette på noe te?

            - Ja, takk, har du mer av kaktus teen. Den er rett og slett nydelig. Ulrikke fant fram posen og satte på vann. De satte seg i sofaen. En i hver ende. De minnet litt om to som hadde vært med på Reisesjekken og kommet tilbake der turen hadde vært helt mislykket. De satt også alltid langt fra hverandre.

            - Tror du at det er Jørn som har gjort dette, spurte hun Haakon?

            - Jeg vet ikke, men det er jo ganske sannsynlig det da. Er det ham så står vi uten operativ leder. Da blir han bedt om å slutte. Det er jeg sikker på. Jeg blir så sint. Hvorfor i all verden skulle han gjøre dette da?

            - Jeg har ingen anelse. Jeg har aldri helt likt typen, men jeg har heller ikke vært i klammeri med ham på noen måte, bortsett fra striden med Julius. Det kan jo være en hevn fra den runden. Wilde antydet det.

            - Så, sjofelt. Haakon strakk seg etter noen potetløv. To falt på gulvet. Han bøyde seg ned, samtidig som Ulrikke gjorde det samme. Hendene deres møttes på gulvet. Begge to trakk dem lynfort til seg som om de hadde brent seg. Begge to så forvirret på hverandre, og så begynte de å le.

            - Huff, jeg er visst litt nervøs, sa Ulrikke. Trodde ikke at saken gikk så innpå meg. Det er jo bare noen papirer, og prøven kan jeg jo ta om igjen.

            - Er du sikker på at det bare er det, prøvde Haakon seg forsiktig. Han hadde mest lyst til å rope ?Jeg elsker deg?, men han torde ikke. Den lille berøringen på gulvet hadde fart som varme piler gjennom kroppen. Han elsket virkelig denne jenta.

            - Hva annet skulle det være?  Jeg har det bra, i morgen kommer vel Julius også, så da får det bære eller briste. Han skal få den støtten han trenger. Det er jeg i hvert fall sikker på. Ingen skal klare å presse meg til å endre meninger der. Jeg er sta.

            - Er det i morgen ham kommer, ja, sa Haakon noe spakere. Han kjente at han var bitte litt sjalu. Han visste at han ikke hadde noen grunn til det, men han klarte ikke helt å styre den delen av seg selv. Lysten til å rope ut en kjærlighetserklæring stagnerte noe. Han fikk vente.

            - Ja, vi skal møte ham på toget, så tar vi ham med til Nina. Der blir det velkomst. Vi har invitert moren dit også. Så får vi se hva vi gjør ut over kvelden. Han må jo få komme seg i hus hjemme også. Og så får han være alene med moren sin litt. Han vil sikkert sette pris på at det ikke blir for mye støy ut av det den første kvelden. Blir du med forresten?

            - Jeg, vil du ha med meg? Haakon ble noe overrasket. Han hadde ingen ting i mot å være med, men han holdt på å si nei i forfjamselsen.

            - Neeei, jo. Jeg vet ikke. Kan jeg bidra med noe.? Ulrikke så rart på ham

            - Klart du kan. Støtte ham. Ta vennlig i mot ham. Det er faktisk litt viktig at noen gutter også støtter opp om ham. Ulrikke kjente at hun holdt på å bli litt sint. Haakon skjønte at han hadde tråkket litt utenfor sporet.

            - Ikke misforstå, sa han. Jeg kan godt være med, men jeg var ikke helt forberedt på spørsmålet. Beklager, Ulrikke.

            - Greit, jeg er nok litt hårsår når det gjelder Julius. Jeg har på en måte adoptert hele gutten og historien hans. Jeg syntes han er tøff som tør å komme hit, da fortjener han at noen tar seg av ham. Han vet at halve korpset ikke ville ha ham hit. Likevel kommer han. Jeg liker mennesker med mot. Haakon tenkte på sitt eget mot. Han hadde ikke en gang turt å si noe til Ulrikke om at han var forelsket i henne. Det var ikke særlig modig. Han drakk av teen. Et lite øyeblikk før munnen nådde koppen møtte han sitt eget blikk i teens speilbilde. Hvorfor skulle hun like denne mannen? Han fikk vente til en annen anledning.

Del 30 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1242900930_beredskapsgjengen_del.html

Her finner du del 27:

http://kjlov.blogg.no/?c=1241852987

Ulrikke tenkte på gaven fra Julius. En fin liten krystallfugl. Hun hadde hatt tårer i øynene da hun pakket den opp og leste brevet fra ham. Det var trist, og hun ble  sint da hun  oppdaget hvor skitne noen i korpset hadde vært. Hun hadde allerede ringt og fortalt Nina og Wilde hva som hadde stått i brevet. Christa hadde ringt tilbake og spurt om hun kunne få brevet for å vurdere hvor alvorlig det var. Ulrikke hadde vært hjemme hos foreldrene sine i Risør i julen, men var tilbake i Bratsberg. I kveld skulle hun til opptaksprøve for å bli medlem i spesialgruppen. Hun kjente at hun var litt nervøs. Det var  teoriprøve og intervju i kveld. Ulrikke hadde også fått en liten gave til denne julen som gledet henne ekstra mye, gaven fra Haakon. Hun hadde ikke turt å pakke den opp så foreldrene hennes så den. Hun sparte den til hun la seg. Det var en liten hund i keramikk. Den var vakker. Haakon hadde skrevet et fint lite julekort til henne. Hun hadde ikke gitt ham noe, og grudde litt til å treffe ham i kveld. Han skulle jo på prøven han også. Hva skulle hun si? Det tutet utenfor. Det var sikkert Nina. De hadde avtalt å kjøre sammen. Dette kom til å bli en travel uke. Først prøven i kveld, så skulle hun være med å ta i mot Julius når han kom og så hadde hun lovt Christa og være med på første kvelden på grunnkurset som startet i slutten av uken, og helga, ja da ble det avgjort om hun var med i gruppen eller ikke. Hun skulle jo helst hatt litt skolegang også. Hun var midt inne i en bolk med anatomi på sykepleieskolen. Det var greit. Det gjaldt å pugge litt, men noe stort problem var det ikke. Ulrikke hadde alltid hatt lett for å lære.

            - Hei, og godt nyttår, Ulrikke. Nina stakk hodet ut av bilvinduet. Eksosen veltet opp bak bilen. Det var en kald januardag, sikkert rundt tjue minus, men det måtte ei hjelpekorpsjente holde ut med.

            - Godt nyttår, Nina. Har du ventet lenge?

            - Fra jeg tutet. Fort deg inn. Det blir tilnærmet en isboks her inne. Godt å se deg igjen. Har du hatt det fint i jula?

            - Ja, det var deilig å være hjemme hos foreldrene mine en tur. Traff noen gamle venner også, men Risør er ikke hva det en gang var. Venner og bekjente har flyttet ut og livet er helt annerledes enn om sommeren. Ingen ting slår Sørlandet om sommeren. Hvordan gikk det med deg og ditt besøk da?

            - Kjempebra. Vi hadde det aldeles utmerket. Eva har blomstret opp og hun er nesten ikke til å kjenne igjen. Fra å være en deprimert og nedbrutt jente er hun i ferd med å bli en selvstendig, glad og utadvendt ung kvinne. Hun er kjempemotivert for å begynne på kurset og å begynne i korpset. Hun er utskrevet fra sykehuset og bor nå hjemme hos Inger. Hun skal bo der til Inger skal på sykehuset. Da skal hun bo litt hos meg. Så skal de flytte opp til Nordåsen senere. De gleder seg begge to. Du vil ikke kjenne Eva igjen. Det er jeg sikker på. Nina skled litt i svingen. Hun hadde pratet seg bort og glemt farten. De var så vidt ute i grøftekanten.

            - Se opp, ropte Ulrikke. Fy filleren. Det var nære på.

            - Ja, pyton padder. Jeg pratet meg bort. Er nok litt nervøs for prøvene. Er du?

            - Litt, men jeg tar det som det kommer.

            - De er sendt ut fra sentralt hold. Justisdepartementet, Røde Kors, Utenriksdepartementet og Hovedredningssentralen har utarbeidet prøvene. Så skal det i tillegg være en lokal prøve. Christa har vært på møte i Oslo hvor hun gikk gjennom prøvene og ble testet ut. Og du kan gratulere henne. Hun ble best i test som det heter. Hun er innstilt som leder av alle gruppene. Flott ikke sant.

            - Kjempebra. Har hun sagt noe om prøvene ellers?

            - Hennes munn er lukket med syv segl. Hun skal jo lede det hele her. Til helga kommer det også folk opp fra Norges Røde Kors. Det blinket med lysene bak dem. Ulrikke snudde seg. Hun trodde hun kunne skimte Bjørn i bilen bak, men var ikke sikker.

            - Hva syntes du om brevet til Julius da?

            - Jeg ble rasende. Vi har en liten mistanke om hvem som skrev det, men det er vanskelig å bevise. Wilde mente vi skulle politianmelde det, men Christa trodde det var fånyttes. Det vil bli tatt opp senere. Det er grusomt at noen får seg til å gjøre slikt. Wilde hadde ringt ned til fengselet og snakket med ledelsen. De hadde fortalt at Julius hadde fått seg en knekk og at de var bekymret for hele opplegget. Det er folk som har meldt seg ut av korpset, men noen masseflukt er det ikke. De som har meldt seg ut, hadde nok sluttet likevel. Vi får ta i mot ham så godt vi kan.

            - Jeg fikk julegave fra ham. En fin liten krystallfugl. Den var nydelig.

            - Se det ja. Kanskje gutten er forelsket i deg, flirte Nina.

            - Mener du det?

            - Hvem vet, etter å ha sittet inne så lenge så lengter ham nok etter det annet kjønn. Ulrikke kjente hun ble kald nedover ryggen. Hun kunne ikke la det skje. Hun kjente ham jo ikke. Hadde hun vært så naiv å la ham tro at det lå annet bak dette enn at hun ville hjelpe. Hva ville i så fall Haakon si? Ville han se hennes vei om hun begynte å vanke sammen med Julius den første tiden. Det hadde hun ikke tenkt på. Hun kjente at hun fikk et snev av panikk.

            - Jeg kan ikke ha noe annet enn vennskapsforhold til ham, Nina. Jeg kan ikke det.

            - Slapp nå av. Det kan jo hende det er en rasende kjekk gutt. Det er vel ikke det at han er en fengselsfugl du stusser over?

            - Nei, det er bare det at jeg er glad i en annen gutt. Nina holdt på å kjøre i grøfta for andre gang.

            - Hva. Det har du ikke sagt noe om.  Når skjedde det? Hvem er det?            

- Kan vi ta det en annen gang, Nina. Vi er framme. Ulrikke spratt ut av bilen og løp inn på korpshuset før Nina rakk og reagere. Nina så etter henne. Hun nesten måpte. Hadde virkelig Ulrikke rotet seg borti en gutt? Den sjenerte jenta. Hvem kunne det være? Noen i korpset? Det begynte å demre for Nina. Det måtte være gutten som ble over hos henne den kvelden hun ble overfalt på korpshuset. Det måtte være Haakon. Nina slentret inn etter henne. Det var Bjørn som kom etter dem i bil. Han tok igjen Nina på trappa.

            - Hei. I kveld gjelder det. Har du lest eller pugget mye?

            - Litt, men jeg lar det stå til. Om det er så vanskelig at jeg ikke greier det ut fra den erfaringen jeg har så får det bare være, sa Nina. Hun orket ikke å diskutere dette med Bjørn.

            - Jeg har ikke lest i det hele tatt. Det går sikkert. Han smatt forbi henne opp trappen til samlingssalen. Det var kommet en del folk, flere enn Nina hadde tenkt ville prøve seg. Det måtte være rundt tretti stykker som hadde mål om å bli med i spesialgruppen. Hun angret et øyeblikk på at hun hadde tatt så lettvint på teorien. Hun nikket til Christa som var i full gang med å forberede starten av prøven. Salen var satt opp med bord over alt. Det ville være mulig å jukse om det var ønskelig. Det var nesten flere folk enn bordplasser. Nina satte seg ved et bord. Stolene var av rørtypen med en finerplate og gullakket. De hadde fått dem på en skole da den ble nedlagt. Bordet var litt høyt kjente hun, men hadde hun først klart å kapre seg et bord så skulle hun tviholde på det.

            - Hei, Nina! Hun snudde seg. Det var Haakon. Rett bak ham satt Ulrikke. Nina var sikker i sin sak. Det var Haakon Ulrikke hadde siktet til. Hun holdt på å si noe, men bet det i seg.

            - Hei, Haakon, hvordan står det til? Gutten bare strålte av glede.

            - Bra, og med deg?

            - Bra. Nina hadde ikke hatt det så bra etter at Jon hadde sveket henne så forferdelig. Det var et av hennes verste opplevelser og nederlag. Ikke tapet av Jon, men det å bli bedratt så grundig. Hun ble kvalm, aldri mer skulle hun ... Hun orket ikke tenke tanken helt ut.

            - Du ser litt sliten ut. Har det vært mye å gjøre på jobben kanskje?

            - Ser jeg så dårlig ut da? Hun ble litt forskrekket over at Haakon så at hun var sliten og lei. Hun var ikke så inspirert til å ta denne prøven i dag, men hun hadde jo tatt mål av seg til å klare opptaksprøven.

            - Nei, jeg mente det ikke slik. Jeg ville bare si at det er fint å se deg igjen etter juleferien. Det var vel bare et forsøk på å komme i dialog. Glem det, Nina. Jeg mente ikke å såre deg, om jeg gjorde det.

            - Nei, det går fint, men jeg er litt trett og jeg ble bare så overrasket over at du la merke til det. Christa og Wilde hadde tatt plass oppe ved bordet. Wilde banket med klubba.

            - God kveld alle sammen. Det er imponerende mange som har kommet for å forsøke seg på prøven. Det vil si at det blir mange som ikke får komme gjennom nåløyet. Skulle dere ramle av lasset så vit at det går flere tog, og at dere ikke kommer med er ikke det samme som om at dere ikke er gode nok. Jeg håper at dere tar det beste ut av dere selv og ønsker alle lykke til. Christa vil orientere om prøven.

            - Hei!  Dere er sikkert spente. Jeg har som dere kanskje vet gått gjennom prøven, og jeg vet hvordan dere har det nå. Jeg er sikker på at med den kunnskapen som ligger i dette korpset så har de fleste av dere en mulighet til å bli med på laget. Jeg skulle gjerne tatt alle, men i denne omgangen skal gruppene bare bestå av ti. Prøven dere får nå er på ti sider. Det er bolker om førstehjelp, redningstjeneste, humanitet, internasjonale spørsmål og konflikter, og en del diverse spørsmål. Noen er på engelsk, andre på tysk og fransk. Dere kan svare på norsk. Snu heftet nå. Dere har to timer på dere fra nå. Er det noen spørsmål?

            - Hvor mange spørsmål må vi klare for å stå?

            - Vi skal ha med ti på laget, så du må i hvert fall være blant de femten tjue beste for å gå videre til de praktiske testene, sa Christa og så ut over salen. Andre spørsmål. Det kom ingen flere. Alle var svært opptatt med å komme i gang. Nina bladde om og begynte å lese gjennom oppgavene. Hun hadde en god vane slik. Det gav ofte mer ro når hun gjorde det på den måten. Hun kjente at hun var litt nervøs, men ikke verre enn at det sikkert var sundt. Hun stoppet opp ved språkspørsmålene. Der måtte det ligge problemer for noen.

            - Hva ville du gjøre om du hadde en tilskadekommet franskmann som sa følgende; Est-ce que je pourrais avoir des apaisants? Nina tenkte seg om. Det måtte være om han kunne få noe smertestillende. Som førstehjelper kunne hun ikke gjøre det. Så svaret måtte bli negativt. Hun skulle heldigvis svare på norsk. Det neste var tysk og det var noe lettere; Rufen Sie bitte einen Krankenwagen? Det var rett og slett å tilkalle en ambulanse. Det var heldigvis flest spørsmål på engelsk. Hun gjorde seg ferdig med disse først. Hun skottet bort på Bjørn, han satt og mer eller mindre spiste opp pennen. Det så ut som om han hadde problemer.

            Bjørn satt og slet med utregningen av surstofforbruket til en pasient som skulle fraktes over en viss avstand og over et gitt tidsrom. Spørsmålet var hvor mye han måtte ha med seg for å være på den sikre siden. Han kunne dette godt. Hadde gjort det mange ganger før i tjenesten, men nå hadde han mer eller mindre jernteppe. Han la det til side et øyeblikk. Han hadde kommet godt i gang. Førstehjelpsspørsmålene gikk unna i en fart. De kunne han på fingrene, dessuten var de ikke så vanskelige. Han syntes godt de kunne laget en vanskeligere førstehjelpsoppgave når de først skulle plukke ut de beste. Bjørn bladde litt i heftet. Han grudde seg til språkdelen. Det var nok det vanskeligste punktet for ham. Fransk kunne han ikke et ord av, så der var det bare å melde pass. Det var idiotisk å tippe. Han så ut av vinduet. I skinnet fra utelampa kunne han se at det hadde begynt å snø. Lette fnugg dalte ned. De var som en stille julekveld. Han tenkte et øyeblikk på piken med fyrstikkene. Kanskje hun satt der ute i kveld, mens de satt trygt og godt her inne i varmen. Søren nå måtte han ikke drømme seg bort. Det var for dumt nå.

            Haakon hadde også bladd gjennom hele heftet med en gang og la opp til en annen taktikk i tilfelle det var dårlig tid. Han svarte på fem spørsmål i hvert fagfelt, så hadde han i hvert fall svart litt på alle områdene. Det viste jo at han hadde bredde. Han satt bak Ulrikke og kjente en herlig glede når han så på henne. Han så det vakre hodet bakfra, men visste at hun var vakker. Han lurte på hva hun tenkte på. Han håpte at han hadde en liten plass der inne. Hun hadde i alle fall en stor plass i hans liv. Det hadde vært topp og kommet med på samme lag som henne, spesialgruppen altså. Han måtte få til dette. Teorien trodde han skulle gå sånn noenlunde. Det var ingen spesielt vanskelige, men det var fort gjort å feile når det lå et visst press på det hele. Språkdelen feide han unna. For første gang fikk han brukt for sine franskkunnskaper. Han likte språket, og hadde tenkt seg sørover på ferie for å holde det ved like til sommeren. Han skulle først gjøre unna alle eksamener og ta med seg russetiden. Han gledet seg til den, selv om han ikke hadde så veldig mye til overs for alt de skulle gjennom. Å springe naken rundt kirka to ganger kom han ikke til å gjøre. Heller ikke perverse seksuelt tilnærmende saker. Noe nattevåking og pussing av skinneganger med tannkost kunne han jo alltids prøve. Han lurte på om Ulrikke hadde vært ei vill russejente. Han kunne ikke forestille seg henne som en vulgær russ. Hadde hun hatt fast følge før? Hadde hun ligget med noen? Han kjente et lite stikk i brystet. Han håpte at hun ikke hadde gjort det. Det betydde mye for ham. Hun snudde seg halvt bakover, kastet litt på hodet. Han prøvde å få øyekontakt, men hun snudde seg ikke nok. Bare et lite øyeblikk hadde vært nok. Nei, nå fikk han ta seg sammen - skulle han ha noen sjanse til å klare dette så måtte han konsentrere seg om det han skulle gjøre.

            Ulrikke på sin side hadde tankene konsentrert om oppgaven. Hun slet litt på enkelte felt. De tekniske spørsmålene var vanskelig syntes hun. Klatreteori og dykkerspørsmål gikk ikke så bra som de kanskje burde, selv om de var generelle. Hun trodde hun hadde fått bra til prøven der hun skulle lage en risikoanalyse over Bratsberg i stikkordsform. Det var en artig oppgave. Hun ofret ikke gutten bak seg en eneste tanke. Ulrikke var flink til å konsentrere seg om det hun skulle gjøre. Hun stengte resten av verden ute og var fullt og helt konsentrert om oppgavene. Tiden gikk fortere enn hun trodde.

            - En time. De to ordene gjorde at flere rørte nervøst på seg. Noen så ut vinduet. Det snødde tettere nå. Tor Amund kunne høre en bil ute på gaten. Han hadde byttet vakten med en annen i kveld slik at han kunne få være med på testen. Han syntes dette var vanskelig. Førstehjelpen gikk greit. Språktestene gikk rett til helvete. Han hadde et øyeblikk lyst til å reise seg opp og gå, men overvant den lysten. Han prøvde seg fram. To gutter hadde allerede gått og det kunne ikke være fordi de var ferdige. Prøven var så omfattende at det skulle holde hardt å bli ferdig med alle spørsmål ble det sagt. Han hadde regnet ut at han hadde rundt ett minutt på hvert spørsmål i snitt. Det var greit på en del, men de litt større oppgavene som ofte var sammensatt så krevde det tid. Utenlandsarbeidet var også litt vrient. Nå angret han på at han ikke hadde lest artiklene om katastrofearbeid i utlandet bedre. Han hadde ofte kastet skitt på Røde Kors bladet «Tankekors» for at det bare hadde stoff fra utlandet. Hadde han giddet og lest det så hadde han kanskje vært bedre rustet til denne oppgaven. Det samme med Genève konvensjonene. De betydde plutselig så mye mer akkurat nå. Han innså at han hadde tatt for lett på den delen av Røde Kors. Tor Amund hadde en svak følelse av at han ikke kom til å bli medlem av spesialgruppen. Han måtte ikke gi opp. Han dro pusten godt inn, og slapp den rolig ut. Det hjalp svært lite å bli stresset nå. Det virket.

            Christa satt og så ut over forsamlingen. Hun misunte dem ikke, men hun syntes at oppgavene hadde vært for enkle. De ville sitte igjen med mange å velge i. Det ville bli en tøff oppgave. Hun prøvde å tolke signalene fra den enkelte. Det var klart folk hun håpte kom med i gruppen, Nina, Ulrikke og Haakon var noen av dem. Ja, Bjørn også og noen fra de andre lagene. De måtte jo også legge opp dette slik at de hadde en mest mulig variert og kunnskapsbasert gruppe. Samband var viktig, administrasjon og ledelse, tekniske fag som klatring, dykking, og snøkunnskap var nesten allmennfag for denne gruppen. Hun så på Ulrikke som skrev iherdig. Det så ut som hun skrev lett. Det var nok verre med Tor Amund, han så direkte tafatt ut. Han hadde nok problemer. Christa noterte litt på blokken. Slike ting telte også. Det sto ikke i oppgaven, men hun skulle vurdere atferd under press. Det var få som direkte så stresset ut, ja bortsett fra Tor Amund da. De to guttene som hadde gått hadde vel mest meldt seg opp for å se hva det var. De oppdaget fort at dette ville de ikke greie. De hadde ikke en gang levert testen. Christa så papirene lå igjen på pulten. Hun gikk og hentet dem. For moro skyld åpnet hun den ene og holdt på å ramle av stolen.

            - Vi er ikke her for prøvens skyld. Vi er her bare for å passe på at morderen ikke var her i kveld. Han skulle visst komme i disse dager. Vi skal gjøre vårt for å holde ham borte. Vi er mange.

            Christa kjente sinnet vokse. Hun åpnet den andre prøven også. Mordertøs, stod det over hele siden. Det var tegnet inn en kar som voldtok ei jente. Ulrikke får seg endelig en mann, stod det. Christa brettet sammen testene. Hun visste hvem guttene var. Hun kunne ikke skjønne hvorfor de gjorde dette. Testene var jo bare bestemt for juryens øyne. Ikke noen av de andre. Hun var usikker på hva hun skulle gjøre med denne saken. Kanskje hun skulle diskutere den med politimesteren. Hun fryktet for at noe galt ville skje. Det var en merkelig hat stemning blant noen av medlemmene. På vakta hadde de fått melding om at Julius kom. Han skulle komme denne uka. Han skulle bo hos moren den første tiden. Christa grudde seg til første kursdag da han hadde meldt sin ankomst. Det ville være vanskelig å være naturlig i forhold til ham. Hvilket forhold ville han få til Ulrikke. Det var hun som hadde hatt mest kontakt med ham, men det var jo bare via brev det også. Hun likte ikke helt at han hadde sendt julegave. Det kunne bety at han gjorde kur til henne. Hun håpte at det ikke ville ødelegge noe mellom Haakon og Ulrikke. Sånn sett så hadde det ikke skjedd noe der heller, men det ville det før eller siden. Det var hun sikker på. Hun hadde flere ganger sett at Haakon festet blikket på Ulrikke og begynte å drømme seg bort. Han måtte skjerpe seg om han skulle rekke oppgavene. Hun møtte et øyeblikk Ninas blikk. De smilte til hverandre. Nina blunket. Det måtte bety at hun fikk det til. Christa var glad for det. Det ville bety mye for gruppen at hun ble med. En av jentene bak i salen reiste seg og kom fram. Hun hadde med seg testen.

            - Jeg er ferdig, hvor skal jeg legge den?

            - Jeg tar den her, svarte Christa litt forbauset over at hun var ferdig nesten en halv time før fristen gikk ut. Enten var hun lynende glup eller så hadde hun gitt opp. Hun hadde veldig lyst til å kikke på prøven, men lot det være.

            - Jeg går ned og setter over litt kaffe, hvisket jenta.

            - Fint, svarte Christa. Hun visste hva hun het, men hadde ikke vært så mye borti henne før. Hun trodde at faren var lege og arbeidet på sykehuset. Hun var vel rundt tjue år. Hun hadde begynt i korpset i fjor. Hun kom fra et annet korps i Nord-Norge, men hun snakket Østlending. Hun hadde sikkert flyttet en del. Det tok nesten femten minutter til før den neste reiste seg opp og kom fram med prøven.

            - Der, hvisker Christa. Hun pekte oppå den første prøven. Gutten la den fint på plass, nesten slik at det så ut som bare en prøve. Nå kom flere etter. Det var et bra tegn. Christa så at det var flere som nok var ferdige, men som valgte å sitte tiden ut for å lese gjennom. Tor Amund skrev enda. Det samme gjorde Haakon og Nina. Det bekymret henne litt. Det var bare fem minutter til hun skulle avblåse det hele.

            - Fem minutter, messet hun. Bare en bøyde seg ned og krummet nakken. Det var Tor Amund. Han hadde det pokker så travelt og hadde vel innsett at han ikke ville klare å bli ferdig med alle spørsmålene. Han hadde rotet mye. Stress og frykt for ikke å komme med hadde gjort at han jobbet ustrukturert og fikk jernteppe stadig vekk. Bjørn hadde klart surstoffoppgaven. Det hadde hjulpet å legge den til side et øyeblikk. Haakon tok seg i siste øyeblikk å tegne et hjerte på en av sidene i testen. Han satt og leste gjennom, da Christa reiste seg.

            - Tiden er ute. Alle sammen legger ned pennen og legger prøvene på pulten der framme. De reiste seg, og gruppen på åtte stykker som satt igjen gikk framover med oppgavene. Hun la merke til at den operative lederen gikk til slutt, rett etter Ulrikke. Hun var spent på om han ville gjøre det skarpt. Han hadde jo på en måte vært i mot dette opplegget, men valgte å ta prøven likevel. Det undret henne litt. Christa tok hele bunken og la den i mappen. Hun ville ikke gå i gjennom svarene før litt senere. Mange var samlet nede i gangen. Diskusjonene gikk hett om hvordan de hadde løst oppgavene. Hun hørte at noen bannet fordi de oppdaget at de hadde bommet, mens andre smilte fordi de fikk bekreftet at de hadde svart rett. Det skulle bli spennende å se.

           
Her finner du del 29:
http://kjlov.blogg.no/1242545791_beredskapsgjengen_del.html

Del 26 finner du her:
http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=8732214

Ulrikke gikk en kveldstur. Hun måtte klarne tankene litt. En ny og rar følelse hadde slått seg ned i hjertet hennes. Hvorfor i all verden hadde hun ikke lagt merke til Haakon før? De hadde jo vanket sammen i korpset en god stund. Hun hadde først fått opp øynene etter at han hadde blitt med henne hjem etter hendelsen på korpshuset. Det var sjelden vare å ha en gutt som overnattingsgjest, i hvert fall å sovne i fanget hans. Det gjorde henne litt flau, men samtidig ganske glad. Han hadde ikke et eneste sekund utnyttet situasjonen. Han hadde bare vært en venn, som tok seg av henne i en vanskelig situasjon. Hun hadde sett navnet sitt i hjertet han hadde tegnet. Hun hadde hørt sangen hans. Den behøvde ikke være til henne, men han hadde reagert så rart at hun var sikker på at han var forelsket i henne. Det var også en uvanlig følelse å vite at et annet menneske kanskje var dønn forelsket i seg. Hun var ikke sikker på om hun var klar for dette, men hun likte ham svært godt. Det ville være dumt å si noe annet. Hva skulle hun svare om han kom med et utspill. Hun håpte at han gjorde det, men samtidig grudde hun seg for det. Hun var ikke noe flink med slike mannfolkgreier. Han var den første gutten hun hadde følt slikt for. Han var jo også et år yngre enn henne, men det gjorde ikke så mye. Skulle hun våge å gi ham signaler på at hun likte ham ut over det å være venn? Hun var usikker. Kanskje hun skulle ringe til Nina når hun kom hjem. Hun var mer erfaren enn henne i slikt. Kanskje kunne hun ringe Christa også. En jenteprat hadde vært tingen nå. Det var godt å gå og tenke på Haakon. Det sjarmerte henne at hun hadde sett tegningen hans, og at han hadde gjort det. Hele gutten lyste av forelskelse. Gutter var gjennomskubare slik. Hun skyndte seg hjem. Slo nummeret til Nina. Det svarte ikke. Hun var ikke hjemme.

            - Fillern også. Hun slo nummeret til Christa. Det ringte tre ganger før hun tok telefonen.

            - Hei det er Christa!

            - Hei, Christa, har du tid til en prat, med en forvirret jente, sa Ulrikke.

            - Klart jeg har, unge dame.

            - Unge dame. Du får det til å låte som om du er moren min, lo Ulrikke.

            - Ja, hva så. Jeg har mistanker om at det er derfor du ringer. For å få råd, for å diskutere datter til mor saker.

            - Du har rett. Er jeg så lett å gjennomskue? Ulrikke var noe overrasket over at Christa hadde skjønt så mye allerede. Jeg tror jeg holder på å bli forelsket Christa. Og jeg tror at vedkommende liker meg, og rett og slett er dønn forelsket i meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal takle denne situasjonen. Skal jeg ta noe initiativ?

            - Jeg syntes du skal si til Haakon at du liker ham jeg, sa Christa med alvorlig stemme.

            - Syntes du. Det er ganske tøft. Hva sa du forresten? Hvordan vet du at det er Haakon? Christa satte i å le.

            - Du snakker med en etterforsker ved Bratsberg Politikammer, Christa Christiansen. Jeg tør minne om at vi har observert at du hadde guttebesøk til langt på natt her forleden. Vi har også vitner på at den samme personen forlot din bopel først tidlig morgen etter. Det er også ting som tyder på at mistenkte har et godt øye til deg.

            - Gi deg. Fy filler´n. Det er til å bli flau av. Jeg kan ikke være så lett å gjennomskue. Er det sant alt dette?

            - Nei, ikke helt, men når du sier at du er forelsket så var det ikke så vanskelig å legge sammen to og to, lo Christa.

            - Jeg vet ikke om jeg er forelsket, men jeg tror at jeg er i ferd med å bli det, sa Ulrikke. Det var et slags forsøk på å få bekreftet det eller ikke. Hun måtte ha støtte på dette før hun gikk videre.

            - Da er du forelsket. Hva ville du sagt om han ringt nå etterpå og spurte om du ville være med på kino?

            - Jeg ville ha spurt hvilken kino som han hadde tenkt å se?

            - En dønn forelsket ville ha svart ja, og så spurt hvilken film de skulle se. Jo, du er nok litt i tvil, Ulrikke. Bruk litt mer tid og tenk deg om. Uansett, dere kan jo begynne det hele som et godt vennskap. Dere møtes jo ofte uansett. Det er det som er litt vanskelig tror jeg. Jeg tenker på ham hele tiden. Han gir tydelige signaler på at han er forelsket i meg. Ulrikke ville ikke fortelle om tegningen, heller ikke om sangen. Det ville være å utlevere ham. Det kunne bli mellom dem. Tegningen ville hun ikke nevne noen gang trodde hun

            - Å, at det skal være så vanskelig å bli glad i noen. Det er mye lettere å bli sint på noen, tror jeg. Hva syntes du om Haakon?

            - Ulrikke da. Hva jeg syntes om han har ikke noe med saken å gjøre. Det er du som teller. Jeg kjenner ham ikke. Han er stille, og ok. Jeg har aldri tenkt på ham som en mann. «Prinsen» er jo litt ung for meg da. Han virker hyggelig, men jeg kjenner han ikke ut over det at han er med på laget vårt.

            - Det er det som er så rart. Jeg heller la ikke merke til ham på denne måten før nå. Plutselig er han en del av tankene mine nesten hele tiden. Det er både plagsomt og godt. Det ene øyeblikket har jeg lyst til å ringe ham. Det neste så har jeg lyst til å glemme hele greia, men det klarer jeg ikke.

            - Du får gi dere tid. Prøv å slapp av. Uansett. Det går over. Du får et mer avslappet forhold til det når du lar tiden jobbe litt. Skriv i dagboken din eller på et papir det du føler. Det hjelper å skrive litt. Jeg har brukt den metoden både i glede og sorg. Ulrikke kjente et lite stikk i brystet. Christa hadde opplevd langt sterkere følelser enn dette. Sorgen da hun mistet sin kjære i ulykken for en tid tilbake.

            - Ja, jeg skal prøve å følge det rådet. Takk for praten, Christa. Du er god å ha som venn og rådgiver. Håper jeg ikke plaget deg. God natt.

            - Plaget meg. Det skulle nå bare mangle om jeg ikke skulle stille opp, Christa. En gang meg, neste gang deg. Det er slik venner kan hjelpe hverandre. Jeg gleder meg til utviklingen og jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å erte litt. Det er så artig å se deg rødme. Godnatt. Ulrikke hørte den glade latteren hennes etter at hun la på. Hun smilte mens hun dro av seg genseren. Under hadde hun en mindre jumper. Hun ble stående å se i speilet. Hun hadde ikke mye å stille opp med, flat som en pannekake. Så en godt etter så kunne en skimte to små prikker der brystvortene trykket mot tøyet. Hun hadde en flat fin mave, men kvinne baken begynte å vises. Var dette viktig for ham? Hun så ham for seg. Et lite grønnskjær i øynene, høy, blond, kort hår, fin og smidig kropp. Tett og fin rumpe. Hun kjente at hun rødmet når hun tenkte på at hun hadde iakttatt rumpa hans. Det skjedde bare. Hun var fasinert over den vakre kroppen. Kunne han virkelig være interessert i henne. Hun følte seg flottest i hvitt sykehustøy. Hun tok av seg resten av klærne. Kjente at hun hadde lyst til å kjenne på brystene, men lot det være. Det var liksom ikke rett. Det var vanskelig for henne å leke med egen kropp. Hun tappet opp vann i badekaret. Det skulle bli godt med et varmt bad. I morgen skulle hun arbeide dobbelt vakt, så hun fikk se og komme seg i seng i rimelig tid. Hun lot det varme vannet omsluke kroppen, et lite sekund tillot hun seg å drømme om at Haakon badet sammen med henne, så dukket hun under med hele kroppen og holdt pusten så lenge hun kunne. Det var en slags dykkertrening i det også. Hun glemte klokka og kvelden ble ikke så ung som hun hadde tenkt.

del 28 finner du her
http://kjlov.blogg.no/1241852957_beredskapsgjengen_del.html

Del 25 finner du her:

http://kjlov.blogg.no/1241013884_beredskapsgjengen_del.html

Julius hadde funnet fram papir og skrivesaker. Han ville skrive brevet for hand. Han hadde også kjøpt en  julegave til Ulrikke. En liten blå fugl i krystall. Han satt og tenkte på hvordan han skulle begynne. Han visste ikke helt om han skulle fortelle om trusselbrevet han hadde fått. Kanskje var det dumt. Han kjente jo overhode ikke Ulrikke, han hadde bare en følelse av at han kunne stole hundre prosent på henne. Han visste jo at hun var på hans side, men det ville jo ikke si at hun ville stå ved hans side i tykt og tynt. Han satte pennen på blokka. At det skulle være så vanskelig å skrive et brev.

 

            Kjære Ulrikke!

 

Dette er et vanskelig brev å skrive. Jeg har fått to brev fra Bratsberg i dag. Et fra korpset der jeg har fått beskjed om at jeg kan bli medlem dersom jeg tar de prøvene som er nødvendig. Jeg har også fått vite at det er stor motstand mot at jeg begynner. Hva mener du? Er det for dumt av meg å være så sta at jeg begynner?

            Jeg har også fått et annet brev som såret meg voldsomt. Det er et trusselbrev fra noen i korpset som sier blant annet at det var bare en stemmes overvekt for at jeg skulle få komme. Det står også noe om at om jeg kommer så skal de lage et helvete for meg. I min naivitet så trodde jeg ikke at Røde Kors folk tenkte slik. Jeg vet jeg er en taper, men det var nettopp derfor jeg ønsket støtte. Det gjør vondt å møte så mye motstand allerede før jeg er kommet. Jeg har vært veldig deprimert i dag. Gnisten føk litt ut av meg da jeg leste brevene. Dere må ha hatt et vanskelig møte.

Det er ikke så mange dagene igjen innenfor murene nå. Tar toget oppover den femte januar. Alt jeg eier og har ligger i kofferten. Jeg har ikke funnet noe sted å bo, så jeg må ta inn hos mor likevel. Det er greit for henne, hun ble faktisk glad, men jeg vet at det ikke kommer til å bli greit. Hun kommer til å bli mobbet. Jeg har ikke noe annet sted å dra, Ulrikke. Dette er som et barn som blir slått av foreldrene sine. Det klamrer seg likevel til dem, og sier;

- Ikke slå!

Jeg skulle så gjerne ha sagt det samme, men jeg er redd ingen vil høre på meg. Jeg vet du er et fint menneske. Jeg vil ikke legge tunge byrder på deg og de som stemte for, men jeg vil likevel be på mine knær om at dere hjelper meg litt på gli den første tiden. Jeg tror jeg vil like deg godt Ulrikke. Sender en liten julegave. Den betyr ikke annet enn et lite takk. Da får du ha en fin jul. Her blir det god mat og fest, men ellers så merker vi ikke så mye til julefeiringen. Jeg håper at jeg neste år kan nyte julen i et hjem. God Jul, Ulrikke.

 

            Julius.

 

Han brettet sammen arket og la det i den lille pakken. Han hadde lyst å legge i et bilde også, men ombestemte seg. Det ville se ut som et frieri, og det var ikke det han var ute etter nå. Han tenkte på Ulrikke. Hvordan så hun ut? Var det en vakker kvinne som han kunne falle for? Han trodde det. Han følte det, men hun kunne jo ha følge for alt han visste. Han slikket på konvolutten, lot tungen gli sakte over limet. Det var hans kyss til henne. Utrolig dumt og idiotisk. Han holdt på å bli forelsket i noen han aldri hadde sett. Tøv.

            Julius var tungsinnet. For første gang på lenge så kom tankene igjen. De han hadde hatt så ofte den første tiden etter drapet. Tankene om å gjøre det slutt. De kom enten han ville tenke på det eller ikke. De lå der og ulmet. Han prøvde å feie dem til side, men de kom som svarte skyer over ham og la seg tykt rundt tankene hans. Gjør det, gjør det, var det små stemmer som sa. Han kikket ned på pulsårene sine. Han kunne skimte blodårer under huden. Var det vondt tro? Han orket ikke å ligge slik. Han ringte på vakta.

            - Hva er det?

            - Kan jeg få noe å sove på. Jeg tenker så vondt i kveld?

            - Vent et øyeblikk. Det tok mer enn et øyeblikk. Betjenten fra tidligere på dagen hadde sagt ifra til fengselslegen og han hadde bedt dem ringe på om det utviklet seg. Det tok nesten tretti minutter før han kom. Han låste seg inn på cella til Julius.

            - God kveld, sa han og prøvde å virke hyggelig. Julius hadde møtt ham før og visste at han ikke var det.

            - God kveld, sa svarte han litt kort. Det var ikke nødvendig å tilkalle deg. Jeg bad bare om noe å sove på i kveld.

            - Jeg kom likevel. Jeg vet at du har hatt det tøft den siste tiden. Jeg vet også at du skal ut om få dager. Jeg tenkte å gi deg disse tablettene når du kommer ut, i kveld får du to å sove på. Jeg garanterer at de vil virke. Julius så på de små blå pillene. Skulle de små knappenålshodene der slå ham ut. Det var nesten ufattelig.

            - Jeg trenger ikke gå på medisin. Jeg trenger bare en sovetablett for natten. Kan jeg ikke bare få det da?

            - Jeg tror du trenger noe mer når du kommer til Bratsberg, Julius. Du kommer til å møte en tøff verden som du håper ikke skal være så tøff. Det er å lure seg selv. Prøv disse i natt så får vi se om de virker. Han la igjen to på nattbordet og låste seg ut.

            - God natt! Julius svarte ikke. Han så på pillene. Det skadet jo ikke å forsøke. Han svelget dem ned med litt Cola. Etter tjue minutter begynte de å virke. Han kjente at han ble trøtt, men han merket ikke at han slapp bladet ned på gulvet. Julius sov.

 

            Eva hadde også vanskeligheter med å sovne i kveld. Hun hadde opplevd så mye flott i dag at hun klarte ikke å få alle tingene ut av hodet. Hun skulle få feire jul sammen med nye venner og hun skulle slippe å feire den på avdelingen. Topp. Hun måtte skynde seg å tenke ut julegaver til Nina og Inger. De fortjente noe stort og fint, men hun hadde ikke så mye penger. Hun fikk finne på noe i morgen eller i over i morgen. Det hastet ikke så mye. Tenk feire jul. Hun kjente nesten lukten av lutefisken. Det var hennes juletradisjon. Den hun husket best, men her på avdelingen skulle de ha pinnekjøtt. Det var visst første gang, så mange var spente. Så var det huset og flyttingen. Hun og Inger skulle bo i et hus helt for seg selv. Det kom til å bli topp. Huset var så stort at hun fikk en egen liten stue og soverom. Det var bra. Da kunne hun være litt for seg selv når hun ønsket det, mens hun bare kunne gå rett inn på kjøkkenet for å være sammen med Inger og den nye verdensborgeren. Hun gledet seg også til å bo sammen med Nina. Hun var blitt veldig glad i de nye vennene sine. Hun kunne ikke forstå at de brydde seg så mye om henne. Hvorfor skulle de det? Det hele hadde ingen som helst logikk, men det var nå slik da.

- Menneskene er ikke bare vonde, tenkte hun. Hun vred seg i senga og det var varmt på rommet. Radiatoren hadde stått på for fullt i noen timer for at hun skulle få det varmt og koselig. Det angret hun på nå. Hun vred seg i sengen, dro dyna til sides og lot lufta kjøle henne ned så mye som mulig. Hun kjente at en svak hodepine var i anmarsj. Eva stod opp og åpnet vinduet. Hun så ambulansen som svingte inn foran ambulanseinngangen. Hun ventet litt og kjente en liten skuffelse da hun så at det ikke var Bjørn som kjørte. Hun la seg under dyna igjen. Hun tenkte på Bjørn. Hun hadde en liten anelse om at han ikke var interessert i henne. Det gjorde litt vondt å tenke den tanken, men han hadde jo ikke fått sjansen til å bli kjent med henne heller. Kanskje var det Inger han hadde kastet sitt blikk på. Inger var en vakker kvinne, men hun hadde ikke sagt et ord om at hun følte det slik. Hun var mest opptatt med den ventende fødsel. Det hadde nok vært et sjokk for henne at faren til barnet var omkommet i en bilulykke. Var det sant tro? Kunne det bare være en måte å slippe unna ansvaret på. Det hadde vært interessant å sjekke ut. Eva hadde en underlig følelse, men det var for grotesk å tenke seg at noen ville lyve om et dødsfall. Nei, det var nok ikke slik. Eva slukket lyset og lot tankene sveve rundt Bjørn, hun kjente at hun ble glad innvendig når hun tenkte på ham.

            - Halleluja. Haakon kunne ikke dy seg. Hans yndlingsuttrykk for tiden. Ulrikke hadde vært her. Helt inne i hans hule. Han lurte på om hun hadde sett lappen. Det hadde i så fall vært pinlig, men han hadde nok klart å skjule det. Hun hadde kommet som en fe inn i rommet. Lydløst kom hans hemmelige kjærlighet inn i rommet. Hun var vakker.  Det bruste i kroppen. Haakon var dønn forelsket.

            - Haakon!

            - Ja!

            - Vil du ha kakao til kveldsmaten, ropte moren fra kjøkkenet.

            - Ja, gjerne. Jeg kommer om ti minutter. Må bare gjøre ferdig en søknad først. Han var egentlig ferdig, men han måtte lese gjennom den først. Han hadde funnet et bilde av Ulrikke fra en av korpsturene. Det hadde han lagt i lommeboka. Han ville ha henne med der han vanket. Han håpte at hun også likte ham. Skulle han ta et initiativ? Kanskje best å sondere terrenget først. Han kjente et øyeblikk den grusomme følelsen dersom hun skulle si nei. Det ville være et hardt slag. Huff. Han orket ikke tenke på det, men hvorfor skulle hun like ham bedre enn andre? Han gikk inn til et dekket kveldsbord, med lys.

            - Så koselig du har gjort det mor, smilte han. Han var glad i foreldrene sine.

            - Ville bare lage dagen litt minnerik, svarte hun med et lite smil.

            - Minnerik?

            - Ja, jeg tror du er forelsket unge mann, du svever rundt, og du er stort sett fraværende, smilte moren.

            - Jeg liker henne ja, men?

            - Ikke kast deg ut i forklaringer, avbrøt moren. Jeg skal ikke rote i det, men mødre ser ting og skjønner mer enn dere ungdommer tror. Dessuten så tror jeg at det kan være gjensidig.

            - Tror du det?

            - Ja, hun virket glad da hun gikk. Jeg så det i øynene hennes. Det var en hyggelig jente, Haakon.

            - Ja, hun er veldig hyggelig. Hun har mange kvaliteter som jeg setter stor pris på. Han likte å småprate slik med moren. Det hadde han alltid gjort. Det var fint å gjøre det en slik kveld etter at han hadde hatt besøk av Ulrikke og når søsteren og faren ikke var der. Faren kjørte den to år yngre søsteren på handballkamp i Trondheim. Søsteren var en dyktig spiller. Han var stolt av henne. Håndballen hadde hun arvet av faren som i sin ungdom spilte på landslaget. Han var også trener for laget i Bratsberg.  Haakon var også med på håndball, men hadde nok sakket litt akterut i det siste. Skolen krevde mye, og han hadde vel konsentrert seg mer om alpint enn håndball. Han lengtet etter det første snøfallet slik at han fikk skiene på bena igjen. Han var spesielt flink i Telmarkstil, men kjørte også andre alpine renn. I år ville han konsentrere seg om å bli god i telemark. Han drømte om en skitur med Ulrikke, kanskje med en slik kopp varm kakao, og brødskiver med brunost. Det var godt. Dyppe skiven litt i kakao og nyte smaken. Kanskje de kunne ha et lite bål, sitte tett sammen og nyte vinterdagen. Så spenne på seg skiene og suse ned lien.

            - Nå drømmer du deg bort igjen, Haakon. Gidder du å ta av bordet?

            - Klart. Skal jeg sette noe av kakaoen i varmeovnen, slik at Unni og far får også?

            - Kan du ikke bare fylle resten på en termos da, sa moren over skulderen. Hun var på vei ut i stua for å se sitt yndlingsprogram på TV. Moren var egentlig en TV-slave, men hun var ofte med på håndballkamper også. Han ryddet av bordet og skylte av skittent dekketøy. Alt havnet i oppvaskmaskinen.

            - Jeg går og legger meg, ropte han inn til moren. Si god natt til far.

            - Hva med Unni, da?

            - Jeg skriver en lapp til henne, God natt og takk for en fin prat og kveldsmaten, mor.

            - God natt, Haakon. Drøm om henne.

            - Om Unni? Moren lo.

            - Nei, gutten min, du kan jo lure på hvem jeg mente. Haakon skrev en lapp til søsteren. Kan du stikke innom rommet mitt før du legger deg. Vekk meg om jeg har sovnet. Vil så gjerne snakke litt med deg. De to søsknene hadde alltid hatt god kontakt, og brukte ofte å snakke fortrolig sammen. Haakon la seg på senga med headsettet godt plassert over ørene og lot musikken bade hjernen.

            Han våknet av at søsteren rusket i ham.

            - Skal du sove med klærne på, flirte hun? Dessuten så vant vi tjue - seksten, skal du ikke gratulere meg. Jeg skåret fem mål. Bra ikke sant?

            - Jaaa, han svelget et gjesp. Hvor mye er klokken?

            - Bare litt over elleve. Du har skrevet en lapp. Hva er det du vil snakke om storebror? Hun slengte seg opp i senga hans, satte seg inn mot veggen og trakk bena opp under seg. Haakon var veldig glad i søsteren. Han ble nesten sjalu når han tenkte på at en mann en dag skulle stikke av med henne. Hun var en vakker, litt vill jente. Born to be wild passet godt på henne. Han var roligere enn henne. Det var nok derfor hun var en meget god håndballspiller som også kunne komme til å gjøre det like skarpt som faren.

            - Har du tid til å sitte her litt. Jeg er så rar. Jeg sprudler innvendig.

            - Hva heter hun, smilte søsteren litt ertende.

            - Hva?

            - Hva heter hun. Du er forelsket. Hvem er det?

            - Ser du det. Kan jeg leses så enkelt?

            - Klart. Du kan leses som en åpen bok, men det er bare det at jeg leser ikke slike bøker, flirte søsteren. Skal du fortelle meg navnet eller ikke?

            - Hun heter Ulrikke. Hun er på laget mitt i korpset. Hun er veldig søt, og jeg er dønn forelsket i henne. Jeg vet bare ikke om hun er det i meg. Jeg tror hun liker meg, men jeg skulle så gjerne ha visst mer.

            - Du har vel ikke tenkt å be meg om å spørre, sa Unni, litt usikker.

            - Nei, er du gal? Jeg ville bare ha noen å snakke med. Jeg er så uvant med slikt. Har vært forelsket før, men da har det vært sånn småkjæresteri. Denne gangen er det alvor. Hadde hun kommet og spurt om vi skulle gifte oss hadde jeg svart ja på flekken.

            - Det hadde vel vært noe drastisk vel, bror. Du bør jo bli godt kjent med henne først.

            - Hun var her i ettermiddag, og vi hadde det veldig koselig. Hun var her i forbindelse med søknaden på spesialgruppene. Det var henne jeg var hos da hun ble angrepet på korpset.

            - Du har ikke gjort noe dumt, Haakon? Gått til sengs med henne. Lov meg at du ikke går fort fram sånn. Søsteren så litt bekymret ut. Som datter av en prest så var hun opplært til å fare sømmelig fram. Det var Haakon også.

            - Er du gal, jente?

            - Det er den andre gang du har spurt meg om nå. Til din orientering så sies det at jeg er stort sett normal. Jeg bare spurte. Jeg tror ikke du har gjort det nei.

            - Jeg tror hun er kristen. Vet ikke, men det er noe som sier at hun er det. Det spiller egentlig ikke noen rolle. Jeg har blitt glad i henne og da er det ikke noe man sjekker opp først. Hva ville du gjort Unni?

            - Jeg ville ha fortalt henne det. Fortell henne at du liker henne godt, og så kan du kanskje begynne med å invitere henne ut på middag eller på kino. Det ville være dumt å invitere henne på søndagsmesse om du forstår.

Det lo begge to.

            - Ja det skulle tatt seg ut. Under en kjedelig preken kunne jeg jo hviske henne at jeg elsket henne. Kjemperomantisk.

            - La henne også få en sjanse til å forstå at du liker henne. Det gir også deg tid til å se etter signaler. Så hun forresten dette arket kan hun jo ikke være i tvil. Hun løftet opp arket med hjertet og navnet på. Jeg kan jo sende henne det, sa Unni og spratt opp og mot døren. Haakon sendte en pute etter henne. Han visste at søsteren ikke ville gjøre det.

            - Hold opp, få det tilbake, ropte han likevel. Hun kom tilbake med et stort smil.

            - Jeg er glad du fortalte meg det, Haakon, men jeg er litt sjalu. Kanskje jeg må dele broren min med en fremmed jente. Hun kysset ham på kinnet. Jeg er veldig glad i deg Haakon. Godt å ha deg som storebror.

            - Jeg er glad i deg også Unni. Du er en super søster. Vit at du alltid kan komme til meg om det er noe. God natt, og takk for at du kom innom.

            - God natt, Haakon. I pray for you.

            - Halleluja. Haakon var glad søsteren hadde kommet innom. Det var godt å snakke med noen. Søsteren hadde nok ikke mer erfaring med kjærlighet enn ham, men det var godt å ha ei søster og venninne som man kunne snakke med. Hun var så gammel at hun kunne begynne i korpset snart, men hun ville nok ofre tiden på håndballen. Det var sikkert også riktig prioritering. Han kledde av seg, og krøp langt under dyna. Det skulle bli godt å sove.

 

Det 27 finner du her
http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=8818704

Del 24 finner du her:
http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&item=8615559#item8615559

Julius satt vanntro på køya. Tårene rant nedover kinnene. Dette var hans julegave. Brevet fra Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps der han fikk opplyst at han var velkommen, så trusselbrevet som skremte ham. Han hadde ikke ventet at det skulle bli slik. Han trodde at organisasjonen med verdens største plusstegn også tok vare på samfunnets tapere. Han kjente at depresjonen kom som et slag i ansiktet. Den viktigste plattformen i tilbakeføringen var revet unna ham. Han fikk være med, men halvparten ville ikke ha ham. Det kunne ikke være mulig. Han leste brevet en gang til, tårene rant og det var vanskelig å lese.

 

            Julius Dalvik

 

Angående din søknad om å bli medlem i Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps.

 

Vi ønsker deg velkommen som medlem av Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps, men du må avlegge prøve eller å gå grunnkurset. Vi stiller strenge krav til utdanning og kunnskaper. Normalt så vil ikke det være et godt argument at noen ødelegger miljøet, men denne saken har splittet korpset, og vi har opplevd svært opprivende scener. Vi ber om at du har forståelse for dette. Flere av vennene til Trygve er i korpset, og det er ikke så urimelig å forstå at blant annet disse reagerer sterkt på søknaden din.

Du må derfor være forberedt på at det kan bli vanskelig for deg.

 

Med hilsen Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps.

 

            Navnet til Wilde forsvant i tårer. De mente det. Han kunne få begynne i korpset, men han var ingen ønskemedlem. Julius var både deprimert og sint.  Så var det brevet som såret ham mest. Brevet måtte komme fra noen i korpset, men de var for feige til å skrive under. Det var kort, men talte tydelig sitt språk. Begge brevene kom samme dag.

           

            Til Julius Dalvik

           

Mordere passer ikke inn hos oss. Vi vil ikke ha deg her. Du skal vite at du bare kom hit med en stemmes overvekt. Halvparten vil ikke ha deg. Kommer du skal vi lage et helvete for deg.

 

For oss motstandere.

  

Det banket på døren og den ble låst opp. En av betjentene kom inn.

            - Er det noe galt. Du ser så lei deg ut?

            - Ja, sa Julius. Han begynte å gråte igjen. Han rakte bare fram brevene slik at betjenten fikk lese dem. Det var bare de små hikstene til Julius som var hørbare mens betjenten leste.

            - Ja, dette var leit Julius. Jeg hadde ikke trodd at det skulle ende slik jeg heller. Er du sikker på at du vil reise til Bratsberg da?

            - Ja, og jeg er sta nok til å ta opp kampen, men om jeg er sterk nok er jeg ikke sikker på. Jeg vet at noen av dem ville at jeg skulle begynne. De to jentene som var her talte min sak. Det er i hvert fall godt å tenke på. De kan kanskje hjelpe meg når jeg kommer dit.

            - Jeg tror du burde tenke svært nøye over dette, Julius. Betjenten tok ham på skulderen. Det gjorde at Julius brøt sammen. Han hulket. Han var veldig, veldig trist. Har du lyst til å komme deg litt vekk fra cella, Julius?

            - Kanskje, hva tenker du på, svarte han gråtkvalt.

            - Jeg tenker på at jeg skal en tur til byen og trenger en til å hjelpe meg litt. Kunne du tenke deg å bli med?

            - Jeg. Ja selvfølgelig kunne jeg tenke meg det. Når blir det?

            - Nå med en gang.

            - Hva med maten da. Det er jo rett før mat?

            - Det ordner vi. Hva om vi stikker en tur på kafé? I ti sekunder glemte Julius brevet, men ikke mer. Det lå der om et smertens belte rundt brystet. Han tørket tårene. De andre måtte ikke se at han hadde grått. Det var det samme som å be om å bli mobbet, selv om alle gjorde det da de var alene på rommet i sene nattetimer og de følte på livet.

            - Tror du vi kan kjøre innom og kjøpe en liten julepresang også? Ja egentlig to, spurte Julius.

            - Klart vi kan, svarte betjenten. Han syntes synd på Julius og var også noe overrasket over svaret fra Røde Kors, men kunne godt forstå det. Det bunnet nok mye ut i hat og fordømming fordi mange hadde vært så nært hendelsen. Han hadde nok ikke hatt noen problemer med denne saken om han hadde valgt å søke seg til et annet korps. Stakkars Julius. Han var ikke så sikker på at han ville klare seg så godt om han dro til hjembyen. De kjørte innover mot Oslo. Han var ikke et øyeblikk redd for at Julius skulle stikke av. Han hadde jo bare tjue dager til han kunne spasere ut som en fri mann.  Ingen rømte på det tidspunktet. Derfor var han overhode ikke sikret. Han lot Julius sitte i egne tanker en god stund, før han brøt inn i hans verden.

            - Tenker du mye på dette nå Julius?

            - Ja, jeg fatter det bare ikke.

            - Gjør du ikke? Er det så rart at vennene hans reagerer slik Julius? Prøv å sette deg inn i deres situasjon. Han gjorde det. Det var også en del av nederlaget. Det kunne sikkert vært ham som reagerte akkurat likt dersom han sto i den samme situasjonen. Det var bare det at nå gjaldt det ham.

            - Jo, jeg forstår at det er vanskelig, men det er jo Røde Kors.

            - Ja, men dette er unge mennesker som overhode ikke er vant til å ferdes sammen med en som har sittet inne. Mange av dem var kameraten til han du skjøt. Det er ikke så vanskelig å forstå det. Hvordan hadde du reagert selv tror du?

            - Jeg vet ikke. Jeg er redd for å reise tilbake uten denne støtten.

            - Du sier jo selv at mange støttet deg. Jeg tror at disse stiller opp. Disse to jentene kan sikkert gi deg støtte og hjelp. Jeg syntes du skal skrive et brev til dem når du kommer tilbake på cella.

            - Rommet, rettet Julius. De lo litt begge to. Julius var i litt bedre humør, men kjente angsten gnage i kroppen. De parkerte foran en butikk.

            - Jeg skal bare inn her og hente en pakke. Bare sitt i bilen du, sa betjenten i det han sprang ut av bilen. Julius kjente trangen til å stikke av dukket opp, men selvfølgelig ville det være kjempedumt av ham. Han ble sittende. De kjørte videre og fikk unnagjort oppdragene. Julius hadde kjøpt de to gavene. Den ene var til Ulrikke, den andre til moren sin.

            - Der har vi en koselig kafé, sa betjenten og styrte mot fortauet. Flaks at det var ledig parkering. De gikk inn. Det var godt å gå ut og føle at de var to arbeidskollegaer som gikk ut på lunsj. Det gikk i hvert fall an å late som om det var det de gjorde. Julius valgte seg kjøttkaker og ertestuing, med mandelpudding til dessert. Dette var herlig. Han spiste som om det var det sitt siste måltidet.  To menn kom bortover mot nabobordet. Julius la merke til at den ene plutselig ble stiv og dunket svakt i armen til den andre, som rettet blikket mot dem. Ikke mot ham, men mot betjenten. De fikk det plutselig travelt med å komme seg ut. Han trodde at betjenten ikke hadde sett dem, men det hadde han. Han tok opp mobiltelefonen og slo raskt et nummer. Bare to minutter etterpå kjørte en politibil raskt forbi kafeen.

            - Da får vi håpe at de ble tatt, sa han tørt. Det var to stykker som rømte fra en permisjon. I tillegg er det mistanke om at de har ranet to stykker i den senere tid.

            - Jeg er imponert, sa Julius. Du så ut som du ikke la merke til dem i det hele tatt.

            - Jeg måtte det. Hadde jeg reagert annerledes hadde de stukket av i full fart. Nå hadde jeg et håp om at de trodde at jeg ikke hadde sett dem. Litt taktiske må vi jo være vi også. Politibilen kom tilbake. De kunne skimte de to i baksetet. De hadde nå uflaks også da, akkurat her, og så skulle du sitte her og gjenkjenne dem. Ja, sånn er livet.

            - Takk for opplysningen. Godt å kunne, smilte Julius. Han var i litt bedre humør.

            - Vet du hva, Julius. Jeg tror ikke jeg kommer til og seg deg innenfor murene igjen. Jeg tror du er ferdig med oss. Du er ikke forbrytertypen.

            - Men jeg er mordertypen?

            - Nei. Du er ikke det Julius. Du har drept ja, men du kommer aldri til å gjøre det igjen. Det er jeg sikker på. Tro meg.

            - Jeg vil jo ikke gjøre det, men hvem har noen garanti. Jeg trodde jo ikke at jeg kunne gjøre det før det skjedde heller.

            - Nei, det er så. Jeg tror likevel det går bra Julius. Nå må vi sette snuten hjemover. De pakket sammen sakene og gikk til bilen.

 

            Omtrent samtidig som Julius satte seg inn i bilen, satt Eva og la kabal i dagligstua. Hun hadde fått det fritt og fint. Hun hadde til og med fri utgang uten følge. Det gjorde henne glad og hun lengtet etter dagen da hun skulle komme ut. De lette etter et sted å bo til henne, men hadde ikke funnet noe som passet enda. Hun skulle få være med og se på hybelen eller hybelleiligheten. De var også på utkikk etter noe hun kunne gjøre, enten skole eller en jobb. Det var få skoler som begynte etter jul, men hun kunne melde seg opp til kurs som kunne gi henne kompetanse. Det fikk hun ta som det kom. Hun skjønte at utdannelse hadde vært det beste, men hun hadde mest lyst til å arbeide.  Inger hadde fått et visst ansvar for å hjelpe henne når hun kom ut. Sykehuset ville ha et oppfølgingsansvar en stund, hvor lenge var hun ikke sikker på. Hun syntes det var godt å ha en slik ordning.

            - Eva. Hun snudde seg. Inger kom ut av kontoret til avdelingslederen. Kan du komme hit et øyeblikk. Det er noe vi vil snakke med deg om og så har du fått besøk.

            - Besøk, men hvorfor har de ikke kommet inn på avdelingen da?

            - Det får du svar på snart, blunket Inger lurt.

            - Hei!

            - Hei, er det deg? Er det du som er besøket mitt? Du kunne jo ha kommet rett bort til rommet mitt. Eva så spørrende ut.

            - Ja, jeg kunne det, men du skjønner at det var noe jeg måtte klargjøre først, og det har jeg gjort her inne, svarte Nina. Hun smilte varmt til Eva.

            - Jeg skjønner ingen ting, sa hun fremdeles med munnen halvåpen.

            - Sett deg ned litt Eva, sa avdelingslederen. Nina ringte i dag tidlig og ba om å få snakke med meg angående deg og fremtiden. Hun nikket til Nina.

            - Ja, du skjønner, jeg og Inger har snakket litt i tillegg. Både du og Inger har lyst til å begynne i korpset. Det har vi ordnet. Jeg vet at du gruer litt til julen, så jeg har tenkt å invitere deg hjem til meg i julen. Jeg skal være hjemme alene likevel og hadde blitt veldig glad om du ville det. Nina så at Eva ble glad. Og jeg vet også at du har behov for et sted å bo. Vi disponerer et hus, eller rettere sagt et lite småbruk i utkanten av byen. Det står tomt nå. Inger kunne tenke seg å flytte dit, men ikke før hun har fått barnet hun venter. Det er god plass til to der, så om dere vil så kan dere flytte dit da. Jeg tenkte at det ville sikkert bli kjedelig for deg å bo alene der mens Inger venter på å flytte inn, så om du vil komme og bo hos meg i den tiden er du hjertelig velkommen, Eva.

            - Jeg... Er det sant. Mener dere at dere vil ha meg så nært? Eva kastet seg rundt halsen på Nina. Hun gråt og lo om hverandre. Så var det Ingers tur. Dere er verdens beste venner, smilte hun gjennom gledestårer. Takk, takk, tusen takk. Dette skal jeg greie. Jeg lover å ikke skuffe dere. Jeg lover å trille ungen, passe den og leke sammen med den, Inger. Jeg skal vaske gulv og holde huset ryddig, hos deg Nina og hos oss når vi kommer dit Inger. Jeg gleder meg. Jeg vil svært gjerne komme på besøk julaften, men Inger har byttet vakt slik at hun skal jobbe her julaften fordi jeg skulle ha noen jeg kjente godt. Da blir jo hun alene da.

            - Det gjør ikke så mye, sa Inger. Alle tre så at det ikke var helt sant.

            - Klart det gjør noe, sa Eva. Da blir jeg her, men kanskje du kan komme hit Nina, om du er alene.

            - Vi kan kanskje ordne det, sa avdelingslederen. Jeg tror sannelig at vi må ta inn en ekstravakt i julen. Det er av største viktighet at en av våre pasienter øver seg på å komme ut i samfunnet igjen. Jeg trenger en til å følge henne. Kan du ta den jobben julaften, Inger. Jeg vet det er en spesiell dag og spørre om sånt, men det betyr mye for oss, smilte hun.

            - Jeg tar oppdraget, sa Inger. De lo alle sammen. Eva kjente gleden strømme inn i brystet. Det var som om en isklump slapp taket i henne. Hun kunne kjenne den smelte og kroppen fyltes med en god og var følelse av varme og kjærlighet. Hun var lykkelig. Den følelsen hadde hun ikke kjent siden hele familien var på ferietur til en onkel på Sørlandet for mange år siden. Det var ikke tid til å drømme seg tilbake til barndommen nå. Den var for det meste vond, og mye hadde hun fortrengt. I dag var lykkedagen hennes.

            - Takk, skal dere ha alle sammen, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg gråter jo bare, men det er fordi jeg er glad, sa Eva.

            - Om du syntes det er ok, så tror jeg sannelig jeg gråter litt jeg også, sa avdelingslederen. De hikstet litt alle og lo sammen. Nina kjente også en glede innvendig som det var en stund siden hun hadde kjent. Bruddet med Jon hadde vært hardt. Han hadde ikke en gang forsøkt å ringe for å be om unnskyldning. Det sa litt det også. Samme kunne det være. Det fantes menn som holdt seg for god til å drive dobbeltspill. Jon var hun ferdig med. Hun hadde pakket sakene hans og sendt dem til Bergen, med mottaker som skulle betale frakt. Det hadde blitt et ganske stort lass, og han hadde helt sikkert ikke plass til alt, men det fikk bli hans problem, og hun håpte at frakten ble på mange tusen. Det hadde han fortjent.

 

            Ulrikke ringte på døren. En vakker kvinne åpnet. Hun kjente igjen øynene til Haakon. Det måtte være moren hans.

            - God dag, sa hun. Er Haakon inne, jeg skulle ha levert ham noen papirer.

            - Ja, kom inn, smilte moren. Han holder på med den søknaden om å få være med i spesialgruppen tror jeg. Hva med deg, søker du?

            - Ja, jeg har lyst. Har lovet å se på den sammen med ham.

            - Var det ikke du som fikk deg en skikkelig omgang på korpshuset?

            - Jo, men det var nå ikke så ille da, sa Ulrikke. Hun rødmet.

            - Det var snilt av Haakon og følge meg hjem. Han satt hos meg hele natten.

            - Haakon er en snill og omtenksom gutt, svarte moren. Slik har han alltid vært. Jeg er veldig glad i ham. Ulrikke holdt på å svare at det var hun også blitt, men det hadde blitt for flaut.

            - Ja, han er en god venn. Jeg har forresten med blomster til ham som en takk.

            - Der er rommet hans. Du kan bare gå inn. Ulrikke banket på. Ingen svarte, men hun hørte lyder. Det var bruddstykker av en sang. Hun åpnet døren forsiktig og tittet inn. Der satt Haakon med headsett og hørte på musikk, han nynnet av og til, han satt tydelig vis og skrev

            - "I love you" sang han, mens han løftet pennen opp og brukte den som mikrofon. Ulrikke gikk inn i rommet. Hun var litt usikker på hvordan hun skulle takle situasjonen. Hun kremtet, men han hørte ikke noe. Han satt slik til at hun måtte gå opp bak ham. Hun var redd han ville bli skremt om hun tok på ham. Kanskje hun kunne skru av lyden forsiktig om hun nådde anlegget. Hun holdt blomstene på ryggen. De skulle være en overraskelse. Igjen hørte hun at han nynnet med. I et lite sekund, før han snudde seg så hun hjertet på blokken med navnet hennes i. Ulrikke, med store bokstaver. Haakon reiste seg opp, og sang i.

            - "I love you?, I love you, mens han snudde seg, og oppdaget henne. Han ble sprut rød. Så rød at Ulrikke bare måtte le. Hun rødmet hun også, men det var bare smått i forhold til Haakon. Han rev av seg øreklokkene og snudde fort arket på pulten.

            - Eh, hei er det deg, stammet han. Jeg hørte deg ikke? har du vært her lenge?  Så flaut? Ulrikke lo enda. Hun var glad, mest på grunn av teksten på bordet. Hun likte Haakon svært godt, kunne kanskje tenke seg å ha følge med ham også om han spurte.

            - Hei, hikstet hun. Du synger jo som en Gud. Hvilken melodi var det? Jeg ble jo rent innbilsk når du synger slike refreng, smilte hun. Hun la merke til at han ble brydd og at han rødmet igjen. Dette hadde hun aldri sett før. Hun hadde jo kjent ham fra korpset, men så vidt hun kunne huske så hadde han ikke lett for å rødme.         

- Melodi. Nei ikke noe spesiell. Haakon kjente han holdt på å svime av. Her hadde han sittet og drømt om Ulrikke. Han var rett og slett på tuppene av forelskelse. Den herlige jenta. Han hadde brukt mye tid den natta han var hos henne. Han hadde blitt klar over mye den natta. Litt rart. Han hadde kjent henne en god stund. Visste ikke helt nøyaktig hvor lenge, men han hadde liksom ikke lagt merke til henne på den måten før. Utrolig rart. Hun var vakker, kanskje ikke noe ut over normalen, men hun var hyggelig. Hun var veldig real og hun virket tøff og rettferdig. Haakon hadde tenkt på henne nesten hvert minutt etter denne hendelsen. Han visste ikke om hun følte det slik, men hun hadde vært skikkelig hyggelig om morgenen, selv om hun var litt forfjamset da han satt i sofaen fremdeles, og hun våknet i fanget hans. Hun hadde ikke flyktet, bare takket. De hadde spist frokost sammen før han gikk. Ulrikke stakk fram hånden med blomstene i.

            - Denne er til deg. Det er som en takk for at du ble med meg hjem den kvelden jeg fikk juling på korpshuset. Takk for hjelpen, Haakon. Det var snilt av deg. Du er et godt menneske. Hun så at han ble glad, men også sjenert. Dette var han ikke vant til. Hun var trolig den første jenta som hadde gitt ham en blomst.

            - Takk, tusen takk sa han. Han gav henne en klem. Takk skal du ha. Jeg skal hente en blomstervase. Sett deg ned. Ulrikke så på arket som lå snudd. Hun hadde veldig lyst til å snu det, men gjorde det ikke. Det ville være å kikke i hans private saker. Hun var likevel sikker. Det hadde stått Ulrikke inne i hjertet. Hennes hjerte begynte også å banke raskere. Hun var i ferd med å bli forelsket hun også. Det var godt å være her inne i hans hule. Et gutterom, men det var ryddig og pent. Han hadde god orden og god smak. Det var ikke det vanlige fotball eller bilrommet. Plakatene var vakre, noen abstrakte og noen med Røde Kors motiv fra tjenesten i utland og innland. Hun ble veldig glad da hun så at et lite kort med et sitat fra Bibelen var klistret over sengen hans.

            - For så elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne. Hun rakk ikke mer, for Haakon kom tilbake, men hun visste at det var Johannes 3.16. Et av de mest kjente Bibelversene. Det gledet henne. Hun hadde aldri møtt ham i slike sammenhenger, men det var kanskje ikke så rart det heller.

            - Jeg tok den fineste vasen jeg fant. Så flotte blomster, Ulrikke. De ble jeg skikkelig glad for. Du trengte nå ikke gjøre dette.

            - Klart. Jeg hadde lyst, og det var artig at du ble glad. Jeg kom også for å se på søknaden din, slik vi avtalte. Er du ferdig med den?

            - Ja, og du?

            - Har skrevet den, men jeg vet ikke om den er god nok. Det hadde vært kjempeartig å blitt med i den gruppen. Det blir vist opptaksprøve både teoretisk og praktisk. Vi har et godt lag, skulle nesten ønske alle ble med fra laget, sa Ulrikke.

            - Alle, jeg vet ikke, men jo vi har et godt lag. Jeg tror ikke alle kommer med. Det ville for det første skade laget betraktelig og for det andre ville det vel bli litt urettferdig i forhold til de andre. Det er gode folk der også.

            - Du har sikkert rett. Det kunne jo være en mulighet at vi fortsatte i de vanlige lagene våre og rykket ut på vanlig måte når de ikke trengte spesialassistanse. Det gjelder jo vakter også. Vi slipper sikkert ikke unna kjedelige idrettsvakter og inntektsgivende arbeid.

            - Nei vi gjør nok ikke det. Det er i grunn greit også. Det ville vel bli en kilde til irritasjon, og vi har nok av det for tiden etter avstemmingen rundt Julius. Jeg lurer på om han vet hvor delt vi var. Det burde han ikke få greie på. Jeg har vondt av ham.

            - Jeg har skrevet med ham, og ønsket ham velkommen. Jeg også tenker på ham. Han har det tøft, og jeg syntes at han er modig som kommer tilbake, men om det er så lurt vet jeg sannelig ikke. Jeg skal hjelpe ham så mye jeg kan, om han velger å komme.

            - Det vil jeg gjøre også. Han skal få en ny sjanse, men jeg tror jeg kommer til å være ganske nervøs, sa Haakon. Ordet morder, henger på netthinnen min også. Det skremmer litt.

            - Det er ikke så rart, svarte Ulrikke. Hun hadde det nok litt slik hun også.

            - Skal vi se litt på søknadene? Haakon hentet sin. Den lå under arket han tegnet på. Da han tok den opp, gled arket på gulvet. Det landet slik at hun nå var sikker på hva som stod der. Hun latet som hun ikke så det. Haakon fikk det plutselig travelt med å rydde.

            - Her er min, se litt på den, sa han brydd. Hun tok søknaden. Hun kunne tydelig se avtrykket etter navnet sitt på forsiden. Hun smilte og hjertet hennes slo atter litt fortere. Gutter var dårlige til å fremføre slike budskap, men hun var så gammeldags at hun ville at han skulle ta et initiativ. Uansett ville hun vente litt med å gi signaler til hun var sikker på at hun ville ha mer kontakt med ham, enn et vennskap. Vennskapet som holdt på å bygge seg opp kunne fort bli ødelagt om de gikk for fort fram. Et kjæresteri som mislykkes ville helt sikkert også slå ut i at vennskapet sviktet. Det ville hun ikke.

            - Dette ser bra ut det, Haakon. Bedre enn min. Vil du se på den? Hun rakte ham den før han svarte. Kan jeg se på bøkene dine i mens?

            - Ja, selvfølgelig.

            - Takk. Jeg elsker bøker. Drømmer om et eget leserom fullt av bøker. Det skulle hatt en peis, og en dyp stol av engelsk type. Romantisk ikke sant?

            - Romantisk. Eh, jo sikkert. Han latet som han studerte søknaden, men tankene var et annet sted. Han skulle også ønske at han var i det samme rommet sammen med henne. At det var fyr på peisen og at de satt sammen og leste høyt for hverandre, tett inntil hverandre og  visste at dette var starten på et langt liv sammen.

Del 26 finner du her: http://kjlov.blogg.no/1241252537_beredskapsgjengen_del.html

Del 23 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1240496144_beredskapsgjengen_del.html

Jon tenkte på gårsdagen. Han hadde lagt mye vekt på å skjule alle spor. Han visste at Nina hadde skarpe øyne og ville ikke bli avslørt akkurat nå. Han var fremdeles glad i henne, men han hadde altså møtt Julie. Han hadde lovet henne å si ifra til Nina denne helgen, men han var sikker på at det ville bli vanskelig å holde, med denne starten ville han knapt nok få tid til annet enn å spise, drikke og å elske. Han følte en vond smerte. Han var glad i to jenter. Nina hadde han bodd sammen med og opplevd både mot og medgang. Det hadde vært godt å flytte til Bergen. Han var lei, Nina var lei. Da trodde han at det var siste gang de bodde under samme tak. Han hadde vært skikkelig forbannet da hun valgte en fange på Ullersmo framfor ham. Det var den helgen han hadde truffet Julie. Ei flott kvinne. De hadde havnet i køya første kveld, og hun hadde blitt der hele helgen. Siden hadde de vanket sammen hver helg og litt andre dager også. Hun ville gjerne flytte sammen med ham. Han hadde blitt skikkelig glad i Julie, men han var også blitt sterkere knyttet til Nina. I kveld var det bare topp. Han var forvirret, men det var bare hans skyld. Han kunne ikke si noe til Nina i kveld. Det kunne ikke komme på tale. Han måtte si det på søndag, før hun skulle dra. Kanskje et brev kunne være løsningen. Det var en feig måte å gjøre det på, men han hadde kniven på strupen fra Julie. Hun ville aldri finne seg i at han ikke torde å si ifra. Da ville hun forsvinne, og Jon ville ha henne. Han skulle kanskje være her i halvannet år til. Nina ville helt sikkert ikke flytte. Han så på Nina, samvittigheten gnog i brystet. Stakkers Nina. Her satt han og nøt henne, på en måte brukte henne. Han kunne ikke gå fra denne kvinnen.

            - Du ser så tankefull ut Jon, er det noe galt, spurte hun mens hun løftet glasset til en skål. Jon løftet også glasset.

            - Skål, jenta mi. Jeg ble bare litt utkjørt av rundene og maten, svarte han.

            - Gi deg da. Det er nå ikke likt deg. Du kan bare prøve å sovne av. Jeg vet du har dessert, men jeg har med min dessert jeg også, bare så du vet det. Jon reiste seg og ryddet av bordet.

            - Kanskje vi tar desserten i stua, sa han.

            - Ikke i stua, men på soverommet, kurret hun ømt. Nina kom seg opp av stolen. Kjærlighetsfrukt, du har fantasi Jon. Jeg gleder meg. Har du noe i mot at jeg tar med meg litt tilbehør til min dessert?

            - Selvfølgelig ikke, smilte Jon. Han var litt overrasket over Nina, slik hadde hun aldri vært da de bodde sammen. Kvinnen var jo en tikkende sexbombe, og han hadde ikke oppdaget alle hennes hemmeligheter enda. Ikke hun hans heller, tenkte han sarkastisk. Han holdt på å miste humøret, men tok seg i det. Stikk inn du, sa han, så kommer jeg etter. Nina nappet med seg en boks med Tinekrem og noen druer. Hun blunket til ham da hun forsvant inn på soverommet. Hun kastet klærne på gulvet, men beholdt minitrusen på. Hun la seg på ryggen i senga, sprayet krem på brystene, men unngikk det blodfylte brystvortene. De stakk opp som to røde og fullmodne bringebær. Det var hennes dessert til Jon. Han skulle få frukter også, hennes frukter, dandert med druer. Hun la en liten klase i navlegropen, og ventet. Døren gikk sakte opp. Jon kom inn, han hadde dandert frukten fint på et fat. Et stearinlys dekorerte fatet. Han hevet øyenbrynene en tanke da han så den deilige kroppen foran seg. Han hadde bare en hvit t-skjorte på seg og trange ettersittende jeans. Jon gikk bort til senga, satte frukten fra seg på nattbordet. Han tok en bit av frukten, men lot den sitte mellom tenne. Han ville dele med Nina. Han bøyde seg ned, lot litt krem fra brystene hennes ligge innbydende på kjærlighetsfrukten, så la han seg på maven ved siden av henne og lot henne bite av frukten. Leppene deres møttes, Kremen og smaken fra frukten blandet seg i et herlig kyss. Han flyttet hånden ubevisst og kjente at den ble fylt av krem. Han kysset henne nedover halsen, han bet henne lett i øreflippene. Han kjente henne godt og visste at nå var hun i full tenning. Han kjente kroppen hennes vri seg lett. Hun skulle få vente. Hun skulle få trygle og be om det. Han slikket i seg krem, han bet i de blodrøde bringebærene, hun ynket seg, men var med. Hun slet av han t-skjorta. Tungen hans beveget seg rytmisk over brystene hennes, han strøk dem kjærlig mens han kjente at blodet forflyttet seg raskt i nedre deler. Han var dyrisk kåt, men han skulle vente. Vente til det ytterste bristepunkt. Han plukket noen av druene og gav henne, munnene møttes igjen. Nina fomlet med beltet. Fikk det til slutt opp, hun strevde også med glidelåsen. Han kjente spenningen da hun rev av ham buksa. Han hadde en liten tangatruse på seg. Med et rykk var den av, så roet hun seg. Hun la hånden over pungene hans. Beveget fingeren bare litt grann. Det var som hun spilte flygel, et vart stykke. Dette kunne hun. Det rev i kroppen hans. Jon holdt på å gå av hengslene. I et brøl eksploderte han. Han skrek. Nytelsen var enorm. Hun gav seg ikke, men dro ut de siste dråpene av ham. Ømheten var nesten uutholdelig. Hun løftet hodet og kysset ham. Denne kvinnen ville han ikke forlate. Det var nesten som han her og nå ville bli med henne hjem, men det kunne han ikke.

            - Nina, flytt hit til meg. Jeg vil ha det slik hver dag, sa han mykt. Vil du?

            - Hm, Nina klarte ikke helt å følge med. Hun var utkjørt og trett både etter reisen, maten og det noe overopphetende sexleken. Flytte hit?

            - Ja. Du kan ta permisjon og flytte hit. Kanskje du kan ta frilansoppdrag eller begynne å jobbe her i Bergen. De trenger sikkert erfarne NRK folk her. Kan du ikke?

            Hun løftet seg opp fra ham og så ham inn i øynene. Han mente det, men hun kunne ikke bare flytte fra Bratsberg. Ikke nå. Det skulle jo skje så mye. Hun ville ikke, selv om slike kvelder kunne være fristende.

            - Jeg kan ikke bare flytte, Jon.

            - Det kan du vel bare gjøre, sa Jon og bet henne lett i brystet.

            - Jeg har jo nettopp flyttet inn i ny leilighet, dessuten så trives jeg godt der. Jeg har hele vennekretsen min der. Her er det jo bare deg.

            - Bare meg! Mener du at jeg er bare?

            - Nei, ikke ta det slik. Jeg mente det ikke slik. Du vet hva jeg mener...

            - Jeg er ikke så sikker på det alltid Nina, sa Jon lettere irritert.

            - Nå slutter vi, ellers ender en fantastisk kveld med en krangel. Det vil jeg ikke Jon.

            - Krangel. Jeg har ikke tenkt å krangle. Det er vel ikke krangling å si at jeg har lyst at du flytter til meg. Vi var jo tross alt samboere selv om jeg for øyeblikket studerer i en annen by.

            - Du har rett. Det trenger ikke bli en krangel selv om du spør om jeg vil flytte. Men min gode mann. Det akter jeg i å sove på.

            - Sove, du kan jo tro det, han la seg over henne og slo av lyset. Natten var enda ung.

   

            Inger gikk og tenkte på Eva da hun gikk hjem fra kveldsvakta denne kvelden. Hun så opp på månen. Den skinte vakkert over Bratsberg i kveld. Det var fullmåne. I morgen ville Eva få vite at hun ville bli utskrevet fra sykehuset den femte januar om alt gikk etter planen. Hvordan ville det gå med henne? Inger trodde det kunne bli tøft for henne den første tiden. Det var rart hun hadde blitt så knyttet til akkurat denne pasienten. Det hadde aldri skjedd før. Hun hadde en slags mor-datter følelse for henne. Eva var ung og hadde hele livet foran seg om hun ikke fant på noe tull. Det kunne rette seg, og hun ble tatt vare på. Moren hennes levde kanskje - kanskje ikke. Eva hadde fortalt at hun ikke visste. Hun hadde blitt borte for mange år siden. Faren drakk og brydde seg ikke om henne. Hun kunne ikke flytte hjem til ham. Da ville det gå galt. Kunne hun tilby henne et rom hos seg? Det ville være å binde seg mye til et menneske. På en annen side så kunne det vært veldig greit med et menneske i huset når den lille kom. Hun skulle tenke på det i noen dager. Hun kunne ikke si noe til henne før hun var sikker på en slik løsning. Nina hadde også stort hus. Kanskje hun kunne ta inn en hybelboer, men da ville ikke hun ha noe glede av henne som barnepasser. Huff, hun mente ikke å ha slike baktanker med det. Hun hadde blitt glad i Eva og var parat til å hjelpe henne. Hun skulle til og med prøve å begynne i hjelpekorpset. Kurset skulle gjennomføres selv om magen ble aldri så stor. Den hadde begynt å bli slik at noen snakket bak ryggen hennes. De kunne bare prate. Inger tenkte på Bjørn og Eva. Hun var helt sikkert for ung til ham. Det var henne han hadde sett på og lagt seg etter. Hun var sikker på at det ikke hadde vært Eva. Det skremte henne litt. Hun likte Bjørn og kunne godt tenkt seg å bli mer kjent med ham, men det ville helt sikkert såre Eva mye. Sånn sett hadde det vært mye bedre om hun bodde hos Nina. Hun tok seg i det. Hun kunne jo slettes ikke være sikker på at Nina ville ha Eva i huset. Det var tull å gå slik å planlegge. Hun sto plutselig i oppgangen. Turen i egne tanker hadde gått fort. Hun kikket i postkassen. Et enslig brev. I halvmørket var det vanskelig å se hvem det var i fra, men da hun kom inn i lyset så hun at det var fra syden. Hjertet hennes banket raskere. Hun rev opp brevet. På dårlig engelsk kunne hun lese:

 

Hallo Inger!

 I am sorry to tell you that Juan is dead. He died in a carcrash last month. I am sorry. I hope you and your baby is well. 

            Juans friend. Carlos.

 

Inger satt som lamslått. Hun kunne ikke gråte. Hun kjente jo ikke Juan fra mer en den natten. Sjokket var mer måten beskjeden kom på. Død - død i en trafikkulykke. Hvordan kunne noen skrive et dødsbudskap så enkelt. Inger satte seg ned i stolen og leste brevet en gang til. Hun visste ikke om hun skulle le eller gråte. Hun følte en lettelse over å være fri til å gjøre hva hun ville med barnet. Ingen ville forlange å få barnet, eller å ta det med til et annet land. På den andre siden følte hun noe sorg over å bære et barn som kom til verden men uten å ha en far. Slik var vel livet, og slik var kanskje døden også. Den kom brått og uventet. Inger gikk inn på badet og tappet opp et badekar med masse varmt vann og nesten en hel flaske med badeskum. Dette måtte hun bade av seg. Det var hennes måte å avreagere på. Uttrykket å bade av seg hadde hun funnet på selv. Hun satte på høy klassisk musikk og krabbet opp i karet. Det brant på bena da hun steg oppi, og hun viste at hun måtte gjennom noen lidelsens sekunder når hun slapp resten av kroppen opp i karet. Bare hodet stakk opp av skumbadet, hun la det bakover og nøt musikken. Hun ville ligge slik til vannet ble kaldt.

            Nina våknet tidlig neste morgen. Hun var øm i kroppen etter nattens trimøvelser. Det var hun alltid etter aktene sammen med Jon. Det gjorde ikke noe. Hun så på ham. Han ville at hun skulle flytte hit til Bergen. Hun smilte litt. Han sov godt og ville sikkert sove i flere timer. Hun ville lage frokost til ham etter at hun hadde dusjet. Hun satte seg naken opp på sengekanten. Klærne var slengt på gulvet. Hvor var trusa. Hun skulle ha på en ny, men det var nå greit å samle sammen eiendelene da. Hun famlet under senga. Der var den. Hun dro den fram . Blodet i årene frøs til is. Det var en kvinnetruse, men det var ikke hennes. Hun holdt for munnen. Hun holdt på å skrike høyt. Her lå den helvetes gubben og elsket med henne og sa han elsket henne, mens trusa til en annen kvinne lå under senga. For alt hun visste, var det en annen kvinne som lå i senga natta før. Den helvetes bedrageren. Hvordan kunne han. Hun slengte trusa på hodeputen, dro med seg klærne ut. Hun holdt på å kaste opp. Hun følte seg skitten, nesten voldtatt. Hun brakk seg når hun tenkte på hvor Jon hadde hatt pikken før. Hun raste inn på badet og tømte en halv tannkremtube inn i munnen. Hun pusset og pusset. Nina kjente at panikken kom. Hun måtte inn i dusjen. Fort, vaske det vekk. Få vekk alt. Jon hadde helt sikkert ikke brukt kondom. Det var få som passet. Nina ville hjem. Hun ville gjøre det slutt. Ikke en time til ville hun være her. Den falske bedrageren. Mens hun dusjet tenkte hun ut en plan. Hun skulle skrive et kort brev og legge sammen med trusen. Hun hadde et annen sak hun også skulle sjekke. Noen triks kunne hun som journalist. Hun gikk bort til telefonen, noterte ned de siste numrene som sto på notisblokken. Hun gamblet på et av de siste og ringte nummeret. Hun blåste i om det var tidlig. Det tok litt tid før noen svarte.

            - Julie, svarte en trøtt stemme. Nina svarte ikke, hun bare pustet tungt inn i røret. Jon er det deg? Nina la på, hun hadde fått svaret hun trengte. Hun kunne et triks til. Hun spolte telefonsvareren tilbake og begynte å spille av samtalene.

            - Hei det er Knut, ring meg på jobben. En pipelyd til.

            - Hei, det er Julie. Gleder meg til i kveld. Ligger over om det er ok. Vi må elske lenge nå når jeg må vente til over helgen. Ikke slit deg ut på henne da. Du lover å fortelle at det er slutt, gjør du ikke? Ser deg i kveld. Ny pipetone.

            - Hei det er Nina, jeg ville bare si at jeg kommer som avtalt. Nina kjente gråten presse på. Den samtalen hadde de hørt begge to. Hun hadde ringt mens Jon og hun der Julie hadde ligget i senga og knullet. Nina brakk seg. Hun rev av en lapp.

            - Fy faen for et svin du er Jon. Du skulle vel bare ha et siste knull før du fortalte meg om Julie. Rotet ditt avslører deg. Trusa hennes ble liggende under senga, fin ikke sant. Glem ikke å slette beskjedene på svareren neste gang. Du trenger ikke å ringe meg. Jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre. Svin. Jeg pakker sakene dine og sender de på linjegods. Helvetes horebukk. Jeg hater deg.

            Nina pakket sammen sakene sine og helte resten av vinen ut i senga hans. Rødvinen satte gode spor. Hun ringte etter taxi på veien ut. Den kom med en gang.

            - Til Flesland. Hun satte seg bak sjåføren så han ikke skulle se henne i speilet. Hun lot tårene trille.  Snart skulle hun vekk fra denne ufyselige byen. Hun hadde heldigvis billett som gikk an å bytte. Det hadde ikke spilt noen rolle heller. Hun hadde glatt kjøpt en ny. Nina var ferdig med Jon. Det eneste hun skulle ha likt å sett. Det var trynet hans når han våknet. Det fikk bare være.

Del 25 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1241013884_beredskapsgjengen_del.html

Her finner du del 22:
http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&item=8535122#item8535122

Eva gjemte hodet i puta. Tårene rant. Hun hadde en av sine nedturer. Hun kjente at depresjonen slet i henne og ville ha henne med utfor stupet. Hun visste ikke om hun ville klare å holde igjen. Den vonde smerten i brystet og magen jog gjennom henne som rier. Hun kjente hun holdt på å gi seg over. Hun ville ikke gi seg. Hun måtte ikke gi tapt. Det hadde gått så fint lenge nå. Kanskje var det julen som nærmet seg som hadde skylden. Hun visste at den kom til å bli vanskelig. Det var kanskje det som hadde fått henne utfor bakken igjen. Hun som var forespeilet en utskrivning rett over nyåret. Hun kunne ikke gi opp nå.  Fikk hun de store anfallene ville det helt sikkert bety ukevis her på Bratsberg sykehus. Hun skulle ønske hun bare kunne reise seg opp, riste det vonde av seg, men hun torde ikke. Hun var redd hun ville begynne å ødelegge rommet, kanskje skade seg selv. Hun klamret seg fast til puten. Rev i den, grov hendene dypt inn i den. Hun kunne kjenne arrene fra håndleddene mot kinnet. De minnet henne på at det ikke var lenge siden siste forsøk. Hun visste at hun ikke ville forsøke noe dumt. Det hadde hun også lovet Inger. Hadde bare hun vært her nå?

            - Kjære Inger kom inn nå. Hun trodde hun ropte det høyt, men det var bare puta som hørte det. Eva tenkte på Nina som hadde vært ofte på besøk den siste tiden. Hjelpekorpset hadde sagt ja til at hun kunne få begynne der etter jul. Nina hadde begynt å bli en god venn. Skulle hun prøve å få tak i henne. Det var ikke så lett. Hun var sikkert på vei til Bergen akkurat nå. Hun skulle ned å besøke samboeren sin, Jon. Han var student ved Handelshøgskolen. Hun trodde ikke de kunne ha noe veldig godt forhold. Hun hadde ikke snakket så mye om ham, annet enn at hun skulle besøke ham i helga. Det tydet jo på at de ikke akkurat brukte mye tid sammen. Eva kjente at gråten slapp litt taket. Hun lyttet. Det var skritt på gangen. Kom de hit. Hun håpte det var Inger som hadde kommet på vakt. Skrittene gikk videre forbi døren hennes. Det var slepende føtter. Føtter som var neddopet og som gjorde at pasienten fikk en slepende og rar gange. Hun var livredd hun skulle bli slik, 17 år gammel, slepende rundt. Panikken holdt på å ta tak i henne. Hun hogg tak i sengekanten og klemte til det hun kunne. Det gjorde vondt. Hun gråt og kjente et skrik holdt på å forme seg i halsen. Da gikk døra opp. Inger kom inn med to kopper og en kanne te.

            - Jøss, hva skjer?

            - Jeg, jeg er så redd? gråten tok overhånd. Eva lot tårene renne. Hun var reddet, men hun måtte la følelsene få utløp. Inger satte kopper og kanne fort fra seg og satte seg ned ved siden av henne.

            - Det går bra nå Eva. Prøv å slappe av litt. Bare gråt. Bare la følelsene få fritt spillerom. Ikke vær redd. Du er mye bedre enn du føler deg. Det er mange som får slike reaksjoner når det har gått bra en stund. Da føles de som kjempenederlag, men ikke vær redd. Du er kjapt på humør igjen. Eva så på henne gjennom tårefylte øyne.

            - Har du med te?

            - Ja, svarte Inger og gikk bort til bordet og fylte opp koppene med rykende varm peppermyntete.

            - Jeg var så redd, Inger. Jeg var redd jeg skulle havne rett i gulvet igjen og ikke komme ut herfra. Jeg prøvde å stoppe det, men greide det ikke.

            - Du skal ikke være redd, Eva. Du er mye bedre. Det er lett å se for oss som står litt utenfor og beskuer deg.

            - Beskuer meg. Beskuer du meg? Jeg trodde vi var blitt venner, sa Eva oppfarende.

            - Slapp av. Det var ikke vondt ment. Det er bare ord jeg bruker. Du trenger ikke tolke dem i verste mening. Inger ble litt irritert på Eva, men hun skulle passe seg vel for å provosere henne nå.

            - Bare ord du liksom. Nå er du sannelig min hatt mer pleier enn venn, gråt Eva. Inger visste at det var et bra tegn.

            - Eva, jeg må være pleier når jeg er på jobb. Det vet du. Drikk litt te nå. Eva visste det. Hun visste også at hun var urettferdig mot Inger. Hun skjerpet seg.

            - Unnskyld Inger. Ja takk, jeg vil ha te. Hun tok i mot koppen og satte den varme utsiden mot pannen. Den var nesten så varm at hun brant seg, men hun slapp ikke taket, bare presset den inn mot pannen. Smerten gjorde at hun våknet litt.

            - Det er greit Eva. Dette er bare en del av det du må gjennom for å bli frisk. Du må regne med at det skjer igjen. Det er ikke slik at du bare kan knipse med fingrene så er du frisk som en fisk. Dette tar tid, og det er viktig at du gir deg selv den tiden du trenger. Jeg vet at du gjerne vil ut og finne ditt eget.  Du må bare si til deg selv at dit kommer jeg om ikke så lenge.

            - Det er julen Inger. Jeg gruer slik til jul. Det blir ganske tøft å være her julaften, mens alle andre får være sammen med sine.

            - Du blir ikke helt alene Eva. Jeg skal jobbe i julen?

            - Du, skulle ikke du til foreldrene dine da?

            - Jeg trodde det, men de hadde bestilt seg en sydentur i jula. Avreisen var bare to dager før julaften. Jeg kunne sikkert reist til søsteren min, men jeg blir her. Har byttet vakt slik at en annen kan få fri og slik at vi to kan få være sammen. Eva kjente at en varm takknemlighetsbølge bredte seg oppover i brystet. Hun kjente gleden som boblet opp. Tårene som på nytt rant nedover kinnene. Hun satte fra seg koppen og la armene rundt Inger. Det var godt å gi henne denne klemmen. Hun kjente at Inger også var glad for denne reaksjonen.

            - Jeg er kjempeglad i deg Inger. Hvorfor gjør du egentlig alt dette for meg?

            - Fordi jeg liker deg Eva. Jeg ville så gjerne at du skal få det godt. Dessuten ser jeg på deg som en god venninne. Det spiller ingen rolle om jeg er noe eldre enn deg. Kanskje ser jeg mye av meg selv i deg. Det har vi snakket om før. Husker du høstturen vår da vi ble godt kjent?

            - Ja. Den husker jeg godt, svarte Eva. Gråten hadde gitt seg. Kroppen holdt på å stabilisere seg litt.

            - Jeg husker den også godt, smilte Inger varmt. Jeg fikk en god venn den dagen. Inger nippet til teen hun også. Det var godt å sitte slik å drikke te og snakke. Eva trakk bena opp under seg. Hun satt på hælene. Det klarte ikke Inger. Hun var heller litt stiv i kroppen.

            - Kan vi dra på byen og kjøpe julegaver en dag, spurte Eva ivrig?

            - Klart. Vi kan gå i morgen om du vil. 

            - Ja, flott. Jeg må i banken også. Tror jeg skal kjøpe noe til Nina også. Syntes du det er dumt?

            - Nei, hvorfor skulle det være dumt. Jeg er sikker på at hun blir veldig glad for det.

            - Jeg kjøper noe til deg også.

            - Du skal ikke kjøpe noe til meg. Bruk pengene på deg selv Eva.

            - Tull. Klart jeg skal kjøpe noe til deg også.

            - Klart du skal. Jeg finner på noe til deg også, men vi blir enige om at vi ikke kjøper noe dyrt.

            - Over hundre kroner er ulovlig. Det er avtale, sa Eva. Hun hadde allerede begynt å spekulere på hva hun skulle kjøpe?

            - Skal du ikke spørre hva jeg ønsker meg da, Eva?

            - Jo, hva ønsker du deg?

            - En velskapt baby, kom det stille fra Inger. Det var lettere å se at hun var gravid nå, men det kunne godt bare være at hun hadde lagt på seg. Hun gikk i romslige klær som skjulte det meste. Hun hadde måtte si det til ledelsen slik at de kunne finne en erstatter for henne. Hun var ikke redd for arbeidskameratene og hva de ville si. De var så vant til slikt at det spilte ingen stor rolle at du ikke var gift.

            - Jeg tror du får en velskapt baby, Inger. Du er ei god jente og gode jenter får helt sikkert en god baby. Du rekker bare så vidt å bli ferdig med innføringskurset i Røde Kors før du skal på sykehuset.

            - Ja, jeg vet ikke helt om det er så lurt at jeg begynner, svarte Inger usikkert. Hun hadde lyst. Det var en fin måte å bli kjent med nye mennesker på, spesielt guttene og mennene. Hun likte Bjørn godt hun også. Det var rart de ikke hadde truffet ham etter de hadde vært på kino. Hun hadde så vidt sett ham i en ambulanse, men han hadde helt sikkert ikke sett henne.

            - Klart du må begynne. De tar helt sikkert hensyn til tilstanden, tror du ikke?

            - Vi får se, sa Inger og strøk en hånd over maven. Hun tenkte på det lille livet der inne. På faren som sikkert hadde fått brevet nå. Hun hadde ikke hørt et ord fra ham. Litt trist og litt greit. Hun skulle gjøre det hun kunne for at den lille skulle få det godt. Det kunne hun love ham eller henne.

           

            - Til Hordvikgaten seks, sa Nina i det hun satte seg inn i drosjen. Hun hadde tatt flybussen til byen, og valgte å ta en drosje derfra. Hun gadd ikke sitte på bussen og lete etter en adresse som ikke sa henne så mye.

            - Hordvikgaten seks ja. Drosjen var nesten i gang før hun hadde satt seg inn. Hun brukte av en eller annen grunn ikke sikkerhetsbelte når hun satt i en drosje. Det var egentlig litt vanvittig. I alle andre biler tok hun på seg beltet. I drosjen gjorde hun det aldri. Når hun tenkte seg om så var det ytterst sjelden hun hadde sett andre gjøre det også. Sjåføren kjørte også uten sikkerhetsbelte, men de hadde visst lov. Rart. Kanskje en spire til en reportasje en eller annen gang. Føler vi oss tryggere i en drosje? Det var vel bare en vane som var vond å vende.

Det ristet fælt over Torgallmenningen, brosteinen gav bilen skikkelig juling. Lyden var artig, men ikke om hun skulle ha kjørt langt under slike forhold. De passerte Haakonshallen og kjørte ut av selve bykjernen. Åsane sto det på et skilt. Det var nå langt ute, såpass visste hun. En venninne hadde gått på folkehøgskole der ute. Det var visst en avholdsskole eid av IOGT. Skolen var bra, men for den som nøt et glass rødvin eller fem, slik hun gjorde var det nok ikke et værende sted. Hun klappet lett på veska der hun hadde rødvinflasken. Den skulle være kveldens lille overraskelse når hun møtte Jon. Drosjen svingte inn foran nummer seks. Hun betalte og steg ut. Det var kjølig og surt, slik det kunne være rett før jul i Bergen, men snøen var ikke kommet. Den var nok ikke langt unna, og det kunne virkelig snø i Bergen. Det ble lett kaos av det, men regnet var aldri langt unna. Nina kjente et lite stikk av angst. Hun hadde ikke sett Jon på flere måneder. Kanskje de ikke passet sammen lenger. Kanskje han hadde forandret seg. De hadde kranglet ofte på telefonen i det siste, og han hadde vært sint da hun valgte Ullersmo framfor Bergen. Det var jo litt derfor hun reiste ned nå. De skulle jo feire julen sammen, så det var godt å møtes noen helger før den store høytiden. Jon Blystad stod det på døren. Hun løftet hånden for å ringe på, da døren gikk opp. Der sto Jon. Han skvatt litt, men tok seg fort inn.

            - Hei! Du holdt på å skremme livet av meg. Han gav henne en klem.

            - Hei, Jon, godt å se deg.

            - Kom inn, kom inn. Her er altså mitt nye hjem, en studenthule, men den fungerer. Jeg skal ta kofferten din. Du kan henge fra deg bak døra. Nina hengte opp jakken. Det var vanskelig å få plass på kroken som allerede var overfylt. Hun så inn i et aldri så lite kaos. Hun kjente igjen rotet fra før. Dette var Jon. Han brukte ikke mange timer på huslige sysler. Det hadde jo vært litt hyggelig om han hadde ryddet opp til hun kom da, men det var vel å ta i for mye.

            - Du kunne jo ha flyttet rotet bort i en krok til jeg kom da, Jon.

            - Gi deg da. Du kunne jo tro at jeg hadde forandret meg, flirte han. Det ville jo være mistenkelig om samboeren din plutselig hadde en perfekt og ryddig hjem. Hadde det ikke? De lo litt begge to. Hun kunne lukte mat. 

            - Har du laget mat, Jon? Det lukter så godt her.

            - Ja, jeg har kokt sammen noe rask, sa han litt sjenert. Hun kjente ham ikke som noen fremragende kokk, men dette luktet godt. Hva lukter du da, spurte han litt gutteaktig?

            - Kjøtt som stekes og hvitløk, sa Nina snusende ut i luften.

            - Kom her Nina. Jon stilte seg bak henne og holdt for øynene hennes. Gå framover. Han geleidet henne bortover gulvet. Han gikk tett inntil henne. Hun trodde hun kunne kjenne noe hardt mot baken. Det hisset henne opp. Alt lå til rette for en kjempekveld. Igjen kjente hun det erigerte lemmet hans mot baken. Hun presset lett bakover og kjente at han trykket ekstra på. Han måtte være fylt til randen, så orgasmene skulle få stå i kø ut over natten. Hun kunne allerede kjenne det svulmende lemmet hans trenge seg inn i henne. Jon var godt utstyrt. Det er bare tull når de sier at det ikke er størrelsen det kommer an på. Størrelsen telte. Hun elsket de store og lange. Matlukten ble sterkere, så tok han bort hendene. Der i det lille kjøkkenavlukket stod et pent pyntet bord, dekket for to. På bordet var det en liten meny. Hun kunne skimte ordet, hvitløkslam. Det var en liten forrett, og kinesisk elskovsfrukt til dessert. Kjøkken var strøkent. Han hadde ventet henne. Han ble slettes ikke skremt. Han visste at hun var i ferd med å ringe på døren. Alt var planlagt, rotet og middagen. Hun snudde seg rundt, og så ham inn i øynene.

            - Å, Jon, jeg elsker deg. De møttes i et langt og heftig kyss. Fristelsen til å hive klærne var stor. Gi blanke i maten, men matlukten var like sterk som sexdriften, og den vant. De satte seg til bordet. Jon hadde kjøpt en flaske vin. Hun dro også opp sin. Han skjenket i glasset hennes. Nina nøt dette øyeblikket. De løftet glassene.

            - Skål jenta mi. Jeg har savnet deg, sa Jon.

            - Skål, Jon. Det er godt å være her hos deg. Det er litt tungt å bo alene i en annen by mange mil fra deg.

            - Det går fort, Nina. Jeg har jo vært her i et halvt år allerede. Dette greier vi. Hun kjente benet hans mot leggen. Det beveget seg oppover, oppover, oppover. Dette kunne Jon. Han var en ekspert på å forføre kvinner. Nina kunne ikke unngå et lite hikst i det tåa lett berørte en oppsvulmet klitoris. Hun var kåt, sprengkåt. Hvordan i all verden skulle hun kunne vente til de hadde spist.

            - Jon, jeg klarer ikke vente. Jeg må ha deg.

            - Må du ha meg, ertet Jon. Jeg har så vondt i hodet. Jeg orker ikke.

            - Gi deg, Jon. Du gjør meg vill. Jeg må, jeg... Hun kjente igjen stortåen kile mot kjønnet. Det hisset henne enormt at han bare kunne sitte der og spise forrett mens han jevnt og trutt masserte hennes edlere kroppsdeler. Hun lot det stå til. Orgasmen kom brått og kraftig. Hun skrek til. Et langt og herlig stønn. Hun lot orgasmen sakte gå ut av kroppen mens hun slapp luften ut mellom sammenklemte lepper.

            - Du er ikke sann. Han lo.

            - Er ikke du kåt?

            - Jeg, nei bare sulten, ertet han. Han reiste seg for å ta av forretten og hente lammesteken. Hun kunne seg på buksa at han løy.

            - Er det banan til dessert. Jeg ser du har gjemt den i buksa, lo hun.

            - Ja, svarte Jon og dro fram en banan. Nina trodde ikke sine egne øyne. Den slasken hadde hatt den i buksa hele tiden. Jon lo så han holdt på å ramle av stolen. Det hadde du ikke ventet det, hikstet han.

 Nina begynte også å le. Den banditten hadde kaldt og beregnende lagt bananen i buksa og bare ventet på at hun skulle si de ordene. Hun reiste seg, gikk bort og skrellet den sakte, hun lekte med tungespissen på toppen av banankjøttet før hun med blodfylte lepper bet av et lite stykke. Venstrehånden førte hun mot Jon og kjente det vokste innenfor tøyet. Denne gangen var det ikke en banan. At hun kunne la seg lure av en liten banan. Dette var ekte saker. Hun hørte Jons lille utbrudd nå. Han skulle få igjen. Hun masserte ham heftig.

            - Stopp, Nina, Stopp. Det går for meg. Han kastet seg bakover på kjøkkenbenken. Det rykket i kroppen hans og han utstøtte et langt og herlig brøl. Det var kraftig. Den lyse buksa fikk en flekk, som bredte seg utover. Nina gav seg ikke. Han skulle sannelig få kjenne at å lure samboeren skulle straffes. Hun kneppet opp buksa. Fant en fallende manndom, som hun raskt begynte å bearbeide med øvde hender. Dette hadde hun gjort før. Hun skulle ha ham nå. Han stønnet lett. Hun kjente Jon godt og visste at han tålte mange på rappen. Hun heiste seg oppover. Tok tak rundt nakken hans og la bena rundt ham. Her kom friklatringsteknikkene godt med. Hun senket seg over ham. Hun visste at han nøt dette. Det virket som hun kunne holde på evig. Så tok han henne. Hardt og heftig. De red rundt. Tross en vanskelig stilling klarte de å holde balansen på gulvet og mot kjøkkenbenken. Begge stoppet et øyeblikk opp da orgasmen jog gjennom underliv og kropp. De ble bare stående. Hun kysset ham hardt og inderlig.

            - Det er den staseligste mottakelsen jeg kunne fått, Jon. Jeg elsker deg.

            - Jeg elsker deg også, sa han med blasse øyne. Nå måtte de spise mat.

            - Det er din skyld at maten ikke er helt varm, sa han.

            - Ok, jeg tar det på min kappe, men den er likevel nydelig og jeg skal spise opp alt.

            - Flott, sa Jon. Han var litt sliten etter to raske runder. Nina var ustoppelig når hun var i dette humøret. Litt rart at denne kvinnen var slik i senga. Ingen ville kunne drømme om det når hun var i en intervjusituasjon.

Her er neste innlegg:
http://kjlov.blogg.no/1240646918_beredskapsgjengen_del.html

Du finner del  21 her:
http://kjlov.blogg.no/1240136632_beredskapsgjengen_del.html

Det ble uro i salen. En av guttene i gjengen til den drepte spratt opp.

            - Hvem i helvete har besøkt den morderen. Hvilken Judas har vi her i salen, ropte han. Wilde smalt klubben i bordet så den holdt på å brekke.

            - Slike utbrudd vil jeg ikke ha noe av. Skal du ta ordet får du vær så god å tegne deg på talelisten og den er foreløpig ikke lagt ut, sa hun og fortsatte lesningen. Ulrikke følte blikkene mot seg. Det var ikke meningen å holde noe skjult, men det hadde bare blitt til at de ikke snakket om det. Hun skottet bort på Nina, som nikket til henne og smilte.

 

Jeg håper de kan snakke min sak. Jeg tror de ville gi meg en mulighet slik jeg tolker brevet fra den ene av dem. Jeg er ikke farlig. Jeg vil aldri gjøre en slik ting igjen. Det blir svært vanskelig å komme tilbake. Jeg trenger støtte fra noen som kan støtte slike som meg. Jeg vet jeg er en drapsmann, men jeg håper at dere følger de prinsipper og de verdier Røde Kors står for og lar meg være med i flokken. Jeg har snakket med  advokaten min som sier at jeg egentlig ikke kan nektes å være med, men jeg skal ikke kjøre noen rettssak mot dere. Det har ingen hensikt. Jeg vil bare så gjerne gjøre noe godt for de rundt meg, i stedet for å skade.

 

Julius.

 

Stillheten var til å ta og føle på. Ordene sank ned i den enkelte. Nina likte seg ikke. Det var utrolig dumt av dem å ikke fortelle alle at de hadde reist til Ullersmo for å treffe Julius. Motstanderne ville helt sikkert bruke dette mot dem som ville gi Julius en ny mulighet.

            - Da er ordet fritt, sa Wilde høyt, så høyt at mange skvatt litt til. Mange hender kom i været. Den som var raskest var operativ leder som hadde vært rasende på dette fra første stund.

            - Dette er hårreisende. Hvem har reist til Østlandet for å besøke dette svinet som tok livet av Trygve? Hvem, sier jeg? Er dere modige nok til å reise dere opp og si hvem dere er? Skjønt jeg har vel en mistanke. Det er vel en av englene på førstelaget og som nå kanskje drømmer om å komme med på spesialgruppen. Helvetes kvinnfolk. Han var sint. Wilde brukte klubba en gang til.        

            - Møteskikk gjelder også for deg, sa hun sint.

            - Glem det. Jeg er også leder i dette korpset. i hvert fall foreløpig. Det kommer bare til å gjelde ut kvelden dersom det blir flertall for å ta inn denne morderen. I motsatt fall forventer jeg at du trekker deg.

            - Nå får du være litt saklig. Har jeg på noe tidspunkt gitt uttrykk for mine meninger? Jeg behandler selvfølgelig denne saken som alle andre saker. Jeg ber om at du oppfører deg som en som skal lede dette korpset. Hun så at han var blodrød av sinne, men han klarte å beherske seg.

            - Jeg vil også gjerne vite hvem som har vært på Ullersmo, sa en stemme bak i salen.

            - Det har ikke noe med saken å gjøre, svarte Wilde. Nina avbrøt henne.

            - Det var meg! Og jeg har ingen som helst motforestilling mot det. Jeg ville bare møte det mennesket som var modig nok til å tre rett inn i løvens hule. Det hadde han fortjent. Jeg hadde ikke tatt noe standpunkt for eller mot.

            - Jeg var den andre sa Ulrikke. Han fortjener denne sjansen. Jeg mener han skal få lov å begynne i korpset. Han er dømt av samfunnet. Han angrer og ønsker å gjøre opp for seg ut over det samfunnet kan forvente. Jeg ønsker denne gutten velkommen.

            - Hore!

            - Hvem sa det, freste Wilde? Ingen ville bekjenne sine utbrudd. Ulrikke så ned. Hun var redd. Dette var ikke noe morsomt.

            - Ja, jeg vil ha ham hit, og han skal få min fulle støtte og tillit. Jeg tror på ham, sa hun og satte seg. Hun hørte en hviskende stemme bak seg.

            - Du er tøff Ulrikke. Det var Haakon. Ulrikke ble glad, men hun turte ikke se over gulvet til motstanderne.

            - Nina. Har du mer du skulle si, spurte Wilde.

            - Ikke i denne omgangen, sa hun og satte seg ned. Hun så litt trist bort på Ulrikke. Hun visste at horeordet hadde såret henne kraftig, selv om hun ikke viste det. Var det en ting Ulrikke ikke var, så var det en hore.

            - Da er det du Alfred.

            - Jeg syntes ikke vi skal skyte på hverandre på denne måten. Da blir debatten ikke noe særlig konstruktiv. Når det gjelder selve spørsmålet så syntes jeg det er kjempevanskelig. Det er klinkende klart at gutten etter boken har rett til å få være med i organisasjonen vår. Jeg ser samtidig store problemer ved å ha ham her. Det vil helt sikkert ødelegge både miljø og korps slik jeg tolker stemningen her. Hvorfor  kan han ikke bare melde seg inn hovedorganisasjonen da? Hvorfor skal han på dø og liv inn i korpset? Er det bare for å provosere oss? Jeg vet jo selvfølgelig ikke det, men jeg skjønner ikke hvor han vil. Jeg har kommet til at jeg vil stemme mot at han blir medlem, så får vi heller ta den støyten når pressen skriver om vår diskriminering av folk. De vil sikkert forstå oss. Takk.

            - Wilde, nå vil jeg ha ordet. En hånd bak i salen på motstandersiden ble brått slengt i været.

            - Det er mange før deg på talerlisten, sa Wilde. Vi følger talelisten.

            - Så pokker om vi gjør. Gutten reiste seg. Wilde og de andre så at det var en av kameratene til Trygve som ble drept. Han hadde nesten ikke vært på noen møter, men hadde betalt medlemskontingenten som han skulle, og hadde selvfølgelig rett til å komme på korpsmøtene. På vaktene ble han aldri brukt.

            - Du kan si hva du vil, skal du stoppe meg må du hive meg ut med makt og det tror jeg ikke du klarer. Jeg vil sette det på spissen. Jeg oppfordrer alle som ønsker at Julius ikke skal komme tilbake å slutte i korpset på dagen dersom det blir vedtatt at han får komme inn i korpset. Er dere med? Klappsalvene ble overveldende. Noen få på Ninas side klappet også. Nina ble rasende. Dette var avtalt spill. De feige rottene. Hun spratt opp.

            - Jeg ser vi er ute av kontroll her. Det er skammelig...

            - Ja, så sett deg og vent på tur du også da? var det noen som ropte.

            - Ja, jeg skulle kanskje gjort det, men dette er rett og slett en mobb, ikke et hjelpekorps som skal bry seg om andre mennesker. Dere skulle skamme dere alle og en som klapper for slike forslag.

            - Skal du lage sak om oss, var det en ny feig stemme som pep.

            - Ja, det hadde vært fristende, men aldri i verden om jeg skal ødelegge min journalistiske karriere med å skitne til fingrene mine på folk som dere. Dere må gjerne slutte. Jeg skammer meg over å være sammen med rasister og menneskehatere som dere. Nina kjente at sinnet holdt på å ta overhånd. Hun kjente en hånd ved siden av seg. Hun merket at Ulrikke stod der og støttet henne. Haakon hadde også reist seg opp.

            - Ja, vi støtter deg Nina, sa han. Jeg vil at Julius skal komme tilbake. Han er hjertelig velkommen og  jeg skal personlig hente ham på stasjonen og gi ham en velkomst som viser at han er velkommen her. Døra gikk opp. Brått og uventet ble den rykket opp. En mann kom farende inn i rommet. Det var faren til Trygve. Det ble dørgende stille. Bare Nina, Ulrikke og Trygve sto oppreist. De møtte blikket til den rasende mannen som allerede var langt inne på gulvet. Før noen rakk å reagere så hadde han hogd tak i brystet på Haakon og heist ham opp etter veggen.

            - Din helvetes forræder. Vet du at den mannen har drept sønnen min. Vet du hvilke smerter det gir en far. Kommer han hit skal jeg personlig slite ham i filler og det skal jeg gjøre med alle andre som støtter hans sak også. Jeg skal personlig ødelegge dette korpset, bit for bit om det er nødvendig. Og du, tar du ikke tilbake ordene du nettopp slengte ut av den råtne kjeften din så skal jeg slå livskiten ut av deg. Wilde banket vilt med klubba. Stopp. Kom deg ut. Dette er et møte som du ikke har noen adgang til. Ut. Mannen lo en hysterisk latter. Haakon begynte å bli blå i ansiktet.

            - Slipp ham. Ordene kom skarpt og myndig fra Christa. Det var nok til at han slappet av litt på taket, men han slapp ikke. Ulrikke gikk et skritt fram for å ta tak i armen til Haakon. Faren bråslapp Haakon så han datt rett i gulvet og grep tak i Ulrikke. Han vrengte armen bak på ryggen hennes og klemte til. Den andre tok hardt tak i håret. Ulrikke skrek til. Smerten jog gjennom hodet og ut i armen. Hun var sikker på at armen snart ville brekke. Langt vekke hørte hun en klubbe slå hardt mot bordet. Hun kjente at hun holdt på å svime av. Hun følte at gulvet var i ferd med å komme mot henne. Hun kjente at tårene ikke var langt unna. Hun syntes at hun hørte sirener.

            - Slipp henne øyeblikkelig, hørte hun Christa rope.

            - Tror du at det nytter å være purk, freste mannen. Fråden sto rundt munnen hans. Hold kjeft din jævla tøyte. Du kunne brukt kreftene dine på forbrytere og ikke på skikkelig folk.

            - Jeg sa, slipp. Christa hadde gått mot mannen mens hun snakket. De nærmeste hadde trukket seg forskrekket vekk.

            - Kommer du nærmere, så knekker jeg armen hennes. Ulrikke satte i et skrik da han presset ekstra på armen. Alt ble svart. Hun hang slapt i armene hans. Han mistet et øyeblikk fotfeste. Det var nok. Christa føk fram. Fortere en noen skjønte det lå mannen i gulvet med Christa opp på seg med armene låst bak på ryggen. Han hadde ikke en mulighet til å komme løs. Han raste.

            - Er det dette som samfunnet viser en som har mistet sønnen sin i et drap. Du har ingen rett til å anholde meg. Du har fri.

            - Ti stille. Jeg har full rett til å anholde deg. Dessuten har jeg ikke anholdt deg. Jeg bare holder deg. Jeg tror disse folkene skal ta seg av resten. De har nemlig ikke fri. To politifolk kom løpende over gulvet. Noen hadde heldigvis hatt mot til å ringe etter hjelp. I løpet av sekunder smalt håndjernene rundt armene hans og han kunne ikke gjøre stor motstand lenger. Han bare bablet, skummet rant rundt munnen hans. Han hadde tørnet.

            - Takk for hjelpen, sa Christa. Nå greier vi oss selv. Vil noen av dere anmelde dette?

            - Ikke jeg, sa Haakon.

            - Ikke jeg heller, sa Ulrikke som hadde kommet til seg selv. Hun satt og masserte hånden sin, mens tårene rant nedover kinnene. Haakon hadde lagt en arm rundt henne. Jeg kjører deg på legevakta for en sjekk sa han. Etterpå følger jeg deg hjem.

            - Jeg trenger ingen legesjekk. Det er ok. Jeg har bare litt vondt i armen.           - Kom nå Ulrikke!

            - Gjør som han sier sa Christa. Vi skal greie dette her.

            - Jeg vil være med å stemme, sa Ulrikke.

            - Selvfølgelig skal du få det, svarte Wilde. Dere kan forhåndsstemme.

            - Vi stemmer for, svarte begge to i kor. De gikk ut av lokalet og hørte igjen hissige stemmer.

            - Hvordan tror du dette går, Haakon?

            - Jeg vet ikke, men ikke bry deg med det nå. Vi drar ned på legevakta.

Salen kokte. Wilde følte at hun mistet kontrollen. Hun hadde gitt opp og slå med klubben. Det var ingen som hørte likevel. Christa reiste seg nok en gang.

            - Stille! Det virket. Jeg skal på ingen måte legge meg opp i denne saken. Jeg  føler at jeg er inhabil som ansatt i politiet. Det jeg ber om er at dere oppfører dere som folk. Dette er ikke Røde Kors verdig. Jeg foreslår at vi stemmer over forslaget. Det har ingen hensikt å slenge dritt til hverandre på denne måten her. Jeg foreslår også at det blir hemmelig valg slik at ingen blir mobbet for sine meninger i etterkant.

            - Enig, sa Wilde. Vi tar ti minutters pause for å gjøre klart til avstemming. Hun gikk bort til Christa.

            - Takk Christa. Du er en engel. Jeg visste jeg gjorde rett da du ble valgt til leder for spesialgruppen. Du har jo allerede hatt ditt første oppdrag, smilte hun litt oppgitt.

            - Takk for tilliten, Wilde, svarte Christa. Hun snudde seg mot Nina. Er du ok?

            - Ja, bare veldig trist, svarte Nina. Blir du med hjem til Ulrikke etterpå?

            - Klart.

 

Ulrikke og Haakon kom inn på legevakten med en gang. Politiet hadde kalt dem opp over radio og fortalt hva det gjaldt.

            - Så du har blitt utsatt for vold du?

            - Ja på en måte. Han var noe ute av balanse. Jeg tror nok han har det verre enn meg akkurat nå.

            - Det ser ikke ut som noe er galt. Du har sterke armer ser jeg. Det jeg er mer bekymret for er opplevelsen. Har du noen som kan være sammen med deg i kveld og natt?

            - Nei,,, jo jeg kan vel ringe til Nina, svarte Ulrikke usikkert.

            - Jeg kan bli hos deg i natt, Ulrikke. Jeg ligger på sofaen.

            - Du... Ulrikke ble sprutrød.

            - Ja, jeg? Du trenger ikke være så forskrekket av den grunn.

            - Ta imot det tilbudet, sa legen smilende. Jeg er sikker på at denne unge mannen vil ta vare på deg.

            - Ok, da, svarte Ulrikke litt forfjamset. De forlot legevakten og kjørte til Ulrikke. Det ble ikke sagt så mye under veis.

            - Er du redd for å ha meg hos deg i natt Ulrikke, så kan vi godt spørre Nina i stedet? Ulrikke holdt på å si ja, men tok seg i det. Haakon hadde gode hensikter, og hun ville ikke såre ham.

            - Nei Haakon. Jeg syntes det er fint at du hjelper meg. Kom nå. De gikk sammen inn og Ulrikke satte seg rett ned i sofaen.

            - Jeg lager litt te om det er ok, sa Haakon.

            - Fint, sa Ulrikke. Hun kjente gråten komme. Hun var redd, og først nå kunne hun slappe av. Hun kjente en hånd som tok hennes, og et pledd som ble lagt rundt henne. Haakon satte seg ned ved siden av henne. Hun lot det skje. Hun la hodet i fanget hans og kjente at hånden hans strøk henne over håret. Hun hikstegråt. Så sovnet hun.

 

            Alle var samlet i salen igjen. Alle hadde funnet sin stemmeseddel. Alle hadde skrevet hva de mente.

            - Da samler vi inn lappene, sa Wilde. Det var lett å høre at hun var trett og lei. Noen hadde fått den tvilsomme æren av å telle opp. På tavla stod det med store bokstaver. For. Mot.  Opptellingen begynte.

            - For, for, for. Mot, mot, mot, mot, for, mot. Spenningen steg. Nina kjente at hun fikk vondt i maven. Det så ut til å bli veldig jevnt. Blank, mot, mot, for. Motstanderne begynte å få overtaket. Dette gikk ikke den riktige veien. Hvor mange var det igjen i bøtta? Nina orket snart ikke se.

            - Det var alle, sa opptelleren. Klappsalvene og jubelen brøt løs. Motstanderne hadde vunnet med en stemme. Nina kjente at en tåre rant nedover kinnet hennes. Julius fikk ikke komme med i korpset. Urettferdig og ikke Røde Kors verdig. Smellet fra klubben vekket henne.

            - Et øyeblikk. Vi har to stemmer til. De skal også være med. Ulrikke og Haakons stemmer. De stemte ja, sa Wilde. Nå var det den andre delen av salen som klappet. Motstanderne ble et øyeblikk helt stille, så braket det løs. Stoler og bord veltet. De mer eller mindre brøt seg ut av lokalet. De andre satt lamslåtte igjen og stirret etter dem. Nina var tom, hun greide ikke å glede seg over vedtaket. Hun gikk ut, orket ikke å være der lenger. Christa tok henne igjen. De kjørte i taushet ned til Ulrikke. Der stod bilen til Haakon. De så at lyset var slukket. De to jentene så på hverandre. Et lite smil var alt de klarte å presse fram.

 

            - Jeg tror vi tar tekoppen hjemme hos meg, sa Christa.

 

            På Bratsberg sykehus lå Eva på rommet og hørte at de kom inn med en ny pasient. Han var tydeligvis dårlig.

            - Helvetes folk. De forsvarer en morder, hørte hun en mann rope.  Hun tenkte ikke mer på det. Hun var etter hvert blitt vant til at pasienter kom og gikk, at noen ble tvangsinnlagt var også blitt en vane. Dette var tydeligvis en slik situasjon. Hun fant nok ut av det i morgen. Nå ville hun sove. Det hadde vært en litt tung dag å komme igjennom, men nå var hun ved veis ende.

Her finner du neste del:
http://kjlov.blogg.no/1240496144_beredskapsgjengen_del.html

Her finner du del 20
http://kjlov.blogg.no/1240037899_beredskapsgjengen_del.html

- Da har vi ventet det akademiske kvarter og møtet kan begynne, sa Wilde i det hun slo klubba i bordet. Hun hadde med vilje ventet lengst mulig slik at Bjørn kunne være tilstede. Han var en viktig brikke i dette møtet.  Er det noen som har noe å bemerke til dagsorden?

            - Jeg har en sak til eventuelt, var det en fra sambandsfolkene som sa.

            - Kan du gi et lite hint om hva det er, spurte Wilde.

            - Kjøp av nye radioer, svarte han kjapt.

            - Er det en eventuell sak? Burde vi ikke fått den til styrebehandling først tro?

            - Jo, egentlig, men vi har fått et tilbud om kjøp av fire nye håndapparater, og tilbudet går ut i morgen, sa sambandsmannen.

            - Ok, vi kan jo høre hva det er. Wilde var glad hun hadde halt ut tiden litt. Døren gikk opp og Bjørn smøg seg inn og satte seg ved et av bordene bak i salen. Da går vi på sak nummer en, som er referat fra forrige møte. Nina, Christa og Ulrikke satt som vanlig sammen. Referatet gikk dem hus forbi. Nina tenkte på noe helt annet, mens Ulrikke og Christa satt og småhvisket til hverandre. Her skulle det rådslås til siste minutt. Alle tre ville gå for å starte spesialgruppen. Nina ville ha Christa som leder. Hun forberedte seg på et brennende innlegg for henne. Wilde slo i bordet..

            - Stille. Det er jo umulig å få lest et referat slik som dere skråler og hvisker. Hun så i retning av dem. Christa og Ulrikke tidde.

            - Er det noen som har noe å bemerke til referatet? Det ble stille et øyeblikk. Ingen hadde noe å tilføye.

            - Da er det godkjent, sa Wilde myndig. Hun ledet alltid møtene greit. Da skal vi over på saken om spesialgrupper. Styret har hatt saken oppe til behandling og vi mener at det er en utfordring som vi bør ta på oss. Det er spennende og det vil gi oss en masse erfaring, og kanskje også kroner som vi ikke har i dag. Det er en stor tillitserklæring å bli spurt. Det er kun fire grupper i hele landet, og vi er de eneste som ikke er i en større by. Det er jeg stolt over. Siden det er en så viktig sak, så vil jeg at vi skal stemme over forslaget, men før det vil jeg selvfølgelig åpne for debatt. Det kom flere hender i været. Nina var en av dem.

Bjørn fikk ordet først.

            - Jeg kan si med en gang at jeg ønsker at vi oppretter en slik gruppe. Som Wilde sa er det en enorm utfordring og tillitserklæring fra sentralt hold at vi er forespurt om å være en av de fire gruppene. Årsaken til det er nok at vi bor i et område som har variert terreng. Vi har flyplass, sjø og skogsområder å ivareta. Vi har også mange dyktige medlemmer som har gjort seg bemerket både her i regionen og nasjonalt. Den tilliten syntes jeg vi skal ta vare på, og svare positivt på henvendelsen. Jeg er sikker på at vi har nok å ta av og at det vil være lett å rekruttere folk til denne gruppen. Kanskje vi også får flere medlemmer av den grunn. Det er vel heller ikke umulig å la medlemmer fra nærliggende korps delta i gruppen, men det kan man jo komme tilbake til. Takk.

            - Takk skal du ha, Bjørn. Jeg har flere navn på listen. Jeg tror jeg tar deg Arne først, sa Wilde litt vurderende. Hun var glad for innlegget til Bjørn. Det gav en positiv start.

            - Jeg er ikke uenig i at vi skal starte en slik gruppe, men vi skal tenke oss vel om. Kanskje er det litt tidlig. Det burde modnes litt mer først. Jeg føler at vi har fått litt lite informasjon. Det andre jeg er litt redd for er om det vil bli en elitegruppe som tar alle ressurser i korpset? I så fall vil det bli en usunn konkurranse innad, noe jeg er helt i mot at skal skje. Takk.

            - Når det gjelder økonomi, så skal korpset vårt ikke belastes annet enn vanlig drift i nærområdet. Gruppen som sådan skal få midler nasjonalt. Dette er et prøveprosjekt som også har fått tilsagn om statlige midler, slik at vi ikke taper noe økonomisk, heller tvert i mot. Vi får en del utstyr som også resten av korpset vil kunne bruke og å bli lært opp i. Wilde hadde forberedt seg på at slike argument ville komme opp. Når det gjelder konkurransen innad, så har du rett til en viss grad. Det er en viss fare for at det kan skje, men jeg er ikke så veldig bekymret for det. Det vil måtte bli opp til ledelsen å stanse sånne tilstander. Jeg er også sikker på at en slik gruppe ville være veldig oppmerksom på at det ligger en fare her, sa Wilde. Nå tror jeg at jeg slipper til Nina.

            - Takk. Jeg er også for at vi starter en slik gruppe. Det er spennende og det kan være med på å holde medlemmene lenger i korpset. Vi vil hele tiden ha utfordringer, kanskje også internasjonalt. Det betyr at vi får muligheten til å utvikle oss langt. Det er få som får denne muligheten, noe vi bør ta godt vare på. Jeg ikke bare vil at vi skal være med, jeg insisterer på det. Jeg har også et forslag til hvem som skal lede gruppen. Jeg foreslår at Christa skal lede den. Hun har en del kunnskap om redningstjeneste som vi ikke har. Hun vet masse om etterforskning som også kan brukes i denne gruppen. Hun er et friluftsmenneske og kan en del ferdigheter som kommer godt med. Dessuten er hun en god leder. Nå vet jeg at vi ikke skal velge en slik gruppe på et allmannamøte, men at den enkelte må søke seg inn etter kvalifikasjoner og lyst. Jeg ber likevel om at vi velger en leder i kveld som kan starte dette arbeidet. Takk. Til Ninas overraskelse begynte de fremmøtte å klappe.

            - Ser man det, smilte Wilde. Jeg tror at vi kan komme til en konklusjon ganske fort i denne saken. Jeg vil høre noen flere argumenter. Er det noen som er i mot at vi skal starte en slik gruppe. Jeg vil gjerne høre de argumentene også. Det ble stille i salen. Ingen av de vel sytti fremmøtte hadde noe i mot å si ja.

            - Det ser ikke ut som om vi har den store motstanden, sa Wilde. Da tror jeg vi går  til en avstemming, men vi skal også huske på de faremomentene som ligger der. Det er viktig. De som er for forholder seg rolig, de som er i mot viser det ved å rekke opp en hånd. Det kom ingen hender i været.

            - Enstemmig. Flott. Dette skal bli spennende. Jeg må si at jeg er stolt av dere, smilte Wilde. Når det gjelder ledervervet så har faktisk styret også tenkt på en kandidat dersom det skulle gå den veien at vi starter en slik gruppe og det har jo skjedd. Da er det litt morsomt at styrets kandidat, som også var enstemmig er Christa. Hun er forespurt og har sagt ja. Alle de positive ropene og klappsalvene varmet Christa. Hun så fram til dette med stor spenning. Hun hadde alt klarert dette med politimesteren som var velvilligheten selv etter episoden under brannen. Hun skulle til og med få drive noe av arbeidet i arbeidstiden og med lønn siden Justisdepartementet også var sterkt inne i opplegget. Han ville vise at dette kunne være noe de kunne samarbeide med lokalt, hadde han sagt. Christa var redd at han ikke skulle ha vært positiv, men alt det til skamme. Hun reiste seg.

            - Jeg må innrømme at jeg er glad og spent, sa hun med et stort smil. Jeg er glad av tre grunner. Først fordi vi går til denne oppgaven enstemmig. Så fordi vi er blant de heldige som har blitt spurt. Og jeg er aller mest glad for at jeg har så stor tillit blant dere. Jeg skal ta vare på den tilliten. Dere er en flott gjeng og det kommer til å bli kjempevanskelig å plukke ut den gruppen på ti som til enhver tid skal ha beredskap. Jeg vil allerede nå si at dere som ikke blir plukket ut i første omgang ikke skal fortvile. Lykkes vi kan vi utvide gruppen noe. Det vil også bli slik at resten av korpset skal involveres i arbeidet selv om man ikke direkte er med i hovedgruppen. Vi er pålagt å holde en opptaksprøve. De som ønsker å være med må søke skriftlig og begrunne hvorfor. Dere må legge fram en legeattest og en erklæring på at dere gjør dette frivillig. Dere må også legge ved en erklæring fra arbeidsgiver om at dere kan få fri og reise på oppdrag på kort varsel. Når alt det foreligger, vil jeg sammen med styret og en gruppe fra Norges Røde Kors Hjelpekorps gå gjennom søknadene og plukke ut de som i denne omgangen får være med. Jeg gleder meg veldig. Alt dette føles kanskje noe skremmende, men når jeg kan delta så er det mange andre som også er vel kvalifisert til oppgaven, så ikke fortvil.

            - Takk skal du ha Christa. Jeg er sikker på at dette blir overlatt i de beste hender. Det er faktisk en mulighet for at vi kan oppleve å få en nasjonal leder her også. Jeg har anbefalt Christa som en koordinator av alle de fire gruppene i landet, slik at hun vil trenge et godt apparat rundt seg om valget skulle falle på henne. Det er flere gode kandidater på blokka, men noe endelig vil vi ikke få vite før etter jul. Klappsalvene overdøvet Wilde. Det var lenge siden hun hadde opplevd slik entusiasme i korpset som i dag. Hun grudde seg mer til neste sak.        - Før vi går på neste sak, som er en vanskelig sak, tar vi ti minutters pause.

            Nina omfavnet Christa. Det samme gjorde Ulrikke. Bak sto de i kø for å gratulere henne. Bjørn og Tor Amund holdt seg litt avventende. De hadde begge lyst til å lede gruppen, men visste at Christa ville bli en bedre leder. Det var likevel litt sårt. Bjørn var jo leder av laget der Christa sto, så han følte det litt rart. Christa var et mannfolk. Dette ville hun greie godt. Han likte Christa godt, en av de få jentene han trivdes sammen med. Han gikk bort til henne.

            - Gratulerer Christa. Jeg må bare si at jeg misunner deg litt, men jeg er kjempeglad for at du fikk denne oppgaven. Du vil helt sikkert klare den bra. Christa smilte. Hun fikk nesten en tåre i øynene. Hun ble ekstra glad for ordene fra Bjørn. Hun hadde faktisk tenkt å foreslå Bjørn helt til hun ble foreslått selv. Han eller Nina, men Nina ville trolig sagt nei, mest på grunn av jobben. Så Bjørn ville vært et førstevalg.

            - Takk Bjørn. Jeg er veldig glad for støtten. Jeg forventer å se søknaden din i bunken. Bjørn skulle søke ja, og han ble skikkelig glad for at hun så høyt og tydelig erklærte denne tilliten til ham. Det gjorde også saken mye lettere. Pausen gikk fort. Røykerne begynte å strømme inn igjen, og salen ble fylt opp. Saken om Julius skulle opp. Det var en sak som kom til å skape bølger og helt sikkert splid. Alvoret la seg over forsamlingen.

 

            - Så til sak to og som vi regner med vil ta resten av møtet. Det er en alvorlig sak og jeg ber om at dere behandler den deretter. Jeg vil ikke ha usakligheter og dere må være greie og  godta at andre kan ha meninger du ikke er enige i. Når vi kommer til avstemmingen så regner jeg med at alle forholder seg til det vedtak som blir gjort. Ulrikke vred seg litt på stolen. Hun følte at dette ikke kom til å få noen bra utgang. Hele stemningen fra før pausen var totalt snudd. Når hun så ut over salen så hun bare alvorlige fjes. Hun la også merke til at salen plutselig var delt i to leire.

            - Julius Dalvik har søkt om opptak i korpset. Han ønsker å begynne her i januar. Han har tatt alle kurs som trengs og har spesialisert seg i førstehjelp, men han vil likevel gå grunnkurset hos oss. Det ble litt urolig i salen. Han har sendt oss et brev etter at søknaden kom. Jeg skal lese det.

   

Hei!

Jeg vet at noen av dere ikke vil ha meg med i korpset. Det forstår jeg, men jeg tror at det er fordi dere dømmer meg ut fra det jeg har gjort og ikke fordi at dere kjenner meg. Noen av dere kjenner jeg. Jeg er veldig lei for det som hendte. Jeg har drept en i vennekretsen og må ta min velfortjente straff for det. Jeg har valgt å komme tilbake til Bratsberg rett over nyttår når jeg slipper ut. Det er fordi jeg ikke orker å rømme fra det jeg har gjort. Det er ikke nok å sitte inne. Jeg ønsker å gjøre opp for meg også i min hjemby. Det er det jeg ber om hjelp til. Jeg vet jeg kan gjøre en god jobb i korpset. Jeg har studert førstehjelp og Røde Kors historie. Jeg kan også de tingene som er hjelpekorpsfaglige, i hvert fall nok til grunnkurset. Det var veldig trist at de to jentene fra korpset ikke slapp inn i fengselet da de skulle besøke meg. Jeg ville så gjerne treffe dem. Jeg tror de ville ha forstått hva jeg står for.

 


Del 22 kommer her:
http://kjlov.blogg.no/1240236848_beredskapsgjengen_del.html

Del 19 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1240005108_beredskapsgjengen_del.html

Bjørn vred om nøkkelen og motoren i den store Chevroleten, den startet momentant. Han måtte en tur til Regionsykehuset i Trondheim. Det var en overflytting, sidemannen satt bak sammen med pasienten. Det var ikke så mye å passe på. Pasienten med surstoff, og intravenøst, men de hadde med en pleier i tillegg så turen skulle helt sikkert gå greit. Det var ingen hastetur heller. De kunne rusle av gårde i vanlig tempo. Bjørn kjørte inn på hovedveien og følgte gaten ned mot sentrum. Det var ikke den raskeste veien ut på hovedåren til Trondheim, men da slapp han å kjøre over en hel del fartsdumper. Det var noe svineri for de som kjørte utrykningskjøretøyer. Med Mercedesene gikk det bra. Hemmeligheten var bare å kjøre fort over. Da merket de ikke så mye til dem. Det virket ikke på Volvo-ambulansene som var mye stivere. Det hadde en av kollegaene hans fått erfare, da han dro over en fartsdump i over åtti kilometer i timen. Bakakselen knakk rett av og bilen holdt på å gå rundt.

             Det var lite trafikk. Bjørn likte disse turene. Han fikk tid til å tenke. Han nøt høstværet. Det kunne være ganske ekkelt å kjøre på slikt føre. Den ene dagen tørt og fint. Den neste vått og sleipt. Spesielt der løvet la seg i kjørebanen. Mang en bilist hadde fått erfare det. Bjørn også. Han hadde gått helt rundt en gang i en skarp sving. Han slapp med skrekken, men hadde lært å ta det med ro. I det hele tatt var behandlingen viktigere enn fart. Slik var det ikke før. Da brukte de gasspedalen som behandling. Da var det bare enmannsbetjente ambulanser også. Og det var faktisk mer utdanning for å kjøre et lass sand enn å kjøre en ambulanse. Vanvittig, tenkte Bjørn. Han så i speilet og bak i kupeen.

            - Går det bra der bak, spurte han.

            - Flott! Vi har det bra.

Bjørn lå i fin flyt. Han tenkte på kinokvelden i forrige uke. Det hadde vært en mektig opplevelse. Han kunne godt tenkt seg å se filmen en gang til. Han var litt overrasket over at han hadde reagert slik. Han pleide aldri å reagere på filmer selv om de var nitriste. Han begynte sikkert å bli svak. Han angret litt på at han hadde lagt an på jentene. Det var for å prøve ut Nils Arne. Kanskje se om han ble sjalu. Han hadde overhode ingen interesse av damene. Ikke som damer. Selvfølgelig kunne han være sammen med dem. Ha dem som venner. Han likte også Inger godt. Hun virket som en koselig jente. Ulrikke likte han også godt, men ikke som annet enn ei han kunne tenkt seg å bli kjent med. Hun var ei jente han kunne betro seg til trodde han. Han hadde sett at de undret seg over oppførselen hans. Han pleide jo egentlig å være litt tilbakeholden overfor det annet kjønn. Det var kanskje et overspill, også muligens for at de skulle være sikre på at han var som alle andre. Bjørn kunne godt flire av homoparodier. Han var ingen feminin type. Han visste at han var kjekk og hadde en glimrende kropp. Han visste at mange jenter kunne ha tenkt seg å krype til sengs med ham. Han hadde hatt ei jente. Det hadde vært rett og slett kjedelig. Hun tiltrakk ham overhode ikke. Han hadde klart å gjennomføre samleiet og elsket, men det hadde ikke gitt ham annet enn en utløsning, knapt nok det. Det var på et kurs, for et år siden. Aldri mer. Sin seksuelle legning oppdaget han først da han tjenestegjorde i Libanon i FN. Han hadde hatt mistanken før. Gutter hadde alltid tiltrukket ham. Først hadde han vært veldig redd de følelsene. I skolen kunne han kjenne at han var tiltrukket av en gutt i klassen, men han hadde aldri latt følelsene få utløp. Han var med på de samme tanker som gutteflokken hadde. De pratet om jenter og hvor flotte den og den var. Han hadde aldri blitt gjennomskuet. Kanskje noen hadde en ørliten mistanke. Han hadde jo ikke hatt følge med noen jente. Han berget unna ved å bruke helgene til friluftsliv og turer i fjell og til klatring. Det var ingen som la merke til at han ikke var med på fest. I miljøet han vanket, så var det også mest gutter så ingen la merke til at han var annerledes. Det ble med praten, og da gikk det jo an å lyve på seg det meste. Han trivdes best sammen med gutter. Han trivdes også med spenning. Han hadde et spennende yrke, men ikke så spennende som folk skulle tro. Det meste var rutine her som andre steder. Selvfølgelig var det dager som ble merkesteiner på godt og vondt. Han kunne huske mange vonde stunder som ambulansesjåfør. Sorgen og smerten var aldri langt unna. Så var det de flotte stundene når et liv ble født. Han hadde vært jordmor til flere. Han kom aldri til å bli det til eget barn. Å gifte seg og å få barn for å skjule sitt sanne jeg kom han aldri til å gjøre. Det ville være en stor synd mot mange mennesker, mest han selv. Bjørn så på klokken. De hadde kjørt vel en halv time. Om litt over førti minutter ville de være framme. Det var godt å høre på motoren som brummet og fulgte hans kommandoer selv ved et fjærlett trykk på pedalen. Han hadde koblet inn cruisekontrollen nå. Veien videre var ypperlig og alt han trengte å gjøre var å holde lett i rattet. Han elsket denne bilen. Den hadde komfort. Den var sterk som et uvær. Den var sikker og den hadde god plass til å arbeide i. Dessuten var den tøff. Han hadde satt sin ære i å holde den fin. De hadde heldigvis faste biler. Selvfølgelig måtte de kjøre andre av og til, men han hadde på en måte hevd på denne. Tankene gikk tilbake til filmen. Han var svært opptatt og rent ut forelsket i Nils Arne. Han hadde blitt kjempeglad da han hadde spurt om de skulle gå på kino sammen. Bjørn hadde blitt litt overrasket over hvilken film det dreide seg om. Det var et av de små signalene som gjorde at han trodde Nils Arne også var homse. Han var heller ikke noen femi type. Han var en flott gutt. Høy, blå øyne og vakkert ansikt. Han var tynn, og muskuløs. Han var i klatremiljøet han også. De hadde ofte klatret sammen og overnattet på klatrehytta inne ved Stygghorn. Det var artig å være sammen med Nils Arne. Bjørn hadde latt hånden tilfeldig skli over låret til Nils Arne. Han hadde ikke reagert ved å trekke det til seg. Heller ikke blitt anspent. Lenger hadde ikke Bjørn turt å gå. Det ville være en katastrofe om han skulle bli hengt ut for å prøve å legge an på en kamerat på kino. Han hadde reist fra Bratsberg om det hadde skjedd. Både klatringen og Røde Kors miljøet var ikke større enn at det fort ville ryktes. Bjørn ristet vekk den ekle følelsen. Han skvatt litt da sykepleieren snakket til ham.

            - Hvor langt er vi kommet?

            - Vi har vel ikke mer enn et kvarter igjen å kjøre. Er det noe galt?

            - Nei ikke med pasienten, men jeg blir litt uvel av å sitte baklengs i bilen.

            - Skal vi stoppe litt?

            - Nei, det går bra om det ikke er mer enn et kvarter igjen, sa hun.

            - Du får putte et kateter i nesa og suge inn litt surstoff. Det pleier å hjelpe.

            - Mener du det?

            - Nei, lo Bjørn. Hun lo hun også.

            - Vi kan jo bytte plass, sa sidemannen. Da får du sitte rette veien. Bjørn hørte de flyttet på seg.

            - Kaller du opp sykehuset og sier ifra at vi er inne om vel ti minutter, sa han over skulderen til sidemannen.

            - Ok. Bjørn kunne like godt ha gjort det, men det var så godt å bare kjøre og tenke. Trafikken hadde begynt å tilta noe. Han måtte være litt mer oppmerksom. Cruisekontrollen var koblet ut. De første trafikklysene dukket opp. Han var heldig på det første, men det var akkurat så han regnet med å måtte stoppe på det neste. Han så i speilet. Det var ingen biler bak. Da skjedde det. Han hørte sikkerhetsbeltet ble revet av. Han så i det innvendige speilet. Sidemannen sto bøyd over pasienten.

            - Vi har en stans. Kjør på Bjørn.

            - Ok, jeg melder også til sykehuset at vi har stans. Det er så kort vei at jeg kjører inn framfor å stoppe her. Bjørn vippet fort på blålyset og sirenene. Det var ikke mange meterne han trengte å ha på hele sulamitten, men han kjørte tryggere slik. Det gikk ikke så mye fortere. Skulle de bak ha noen som helst mulighet til å jobbe måtte han holde en jevn fart og ikke slenge bilen att og fram. Han så de to jobbet godt sammen. Sidemannen blåste munn til munn med en enkel lommemaske. Han hadde ikke gjort noe forsøk på å sette ned en tube, siden det var så kort vei inn. Sykepleieren holdt på med hjertemassasjen. De snakket nesten ikke sammen. Dette var rutine, og noe de hadde gjort mange ganger før. Bjørn syntes han hørte et lite knekk. Det var sikkert et ribben som brakk. Det gjorde ofte det på gamle mennesker. Noen mente at det måtte til for at det skulle være effektivt. Det var tull. Et brekt ribben var selvfølgelig en komplikasjon og kunne av og til gå inn i hjertet. Sånn sett gjorde det ikke noe om en gikk i graven med et brekt ribben, og gikk det bra så var det ingen som klagde over et ribbensbrudd.

            Bilen svingte inn foran ambulanseinngangen. Der sto de klare. Han stoppet opp. Hørte dørene gikk opp bak, og at de var i gang med å få båren ut og inn i mottakelsen. Han rakk ikke en gang ut av bilen før teamet var på vei inn i korridorene. Det var ikke nødvendig heller. Han kunne ikke gjøre noe fra eller til. Han kunne like gjerne begynne å klargjøre bilen. Tankene falt fort tilbake til Nils Arne. Bjørn ble varm i hjertet ved tanken. Han ble også redd. Han var forelsket. For første gang kunne han med sikkerhet si at han var forelsket i en av samme kjønn. Før var han bare tiltrukket av menn, men nå var han sikker. Han var forelsket i Nils Arne.

            - Hva i helvete skulle han gjøre? Folkene på jobben ville sikkert mobbe ham. Folkene i korpset fleipet ofte med homovitser. De ville sikkert mobbe ham. Hva ville foreldre og slekt si? Nei det gikk ikke. Han måtte ikke fortelle dette til en eneste sjel. Ville han klare å skjule det. Hva om Nils Arne ikke var homo. Det ville være et helvete. Han klarte nesten ikke å tenke tanken. Hva ville det si å være homo. Bjørn hadde aldri tenkt nøye på det seksuelle. Han hadde lest noen blader, og hadde noen hjemme. Det var vel med dem som med andre pornoblad, de overdrev. Han hadde ingen problemer med å tenke seg et godt stykke på vei, men ville han klare å utføre et samleie. Det grøss litt i ham, men han klarte ikke å la være å tenke tanken. Han ble faktisk litt kåt. Han kjente det stramme i buksa. Han gned hånden mot og kjente motstand. Det var spenst i litjkaren. Han la mer tyngde på. Det kilte i pungene. Det var fristene, men veldig farlig. Han kunne bli tatt på fersken her inne i bilen. Han tok sjansen. Den spratt ut av smekken, med raske og lange bevegelser begynte han å dra, att og fram. Han tenkte på Nils Arne, på den smekre baken hans, på øynene og det vakre ansiktet. Det rykket i pungene, han lot det stå til. Spenningen ved å gjøre det her i bilen gjorde at orgasmen var sterk. Han klarte ikke å holde tilbake det lille ropet. Ute hørte han svaret.

            - Hva sa du, hørte han sykepleieren si. Hun kom mot sidedøren. Bjørn hadde ingen mulighet til å få manndommen inn i buksa uten at han fikk sed over uniformen. Det rant fra fingrene hans, og mye var kommet på gulvet. Han kjente panikken stige.

            - Kan du stikke inn i gangen og se om du finner noen rene sengklær, ropte han febrilsk ut døren. Han hørte hun komme nærmere. Et hode stakk inn. Han kunne se at hun et øyeblikk ble litt forfjamset. Neseborene hennes trakk seg et øyeblikk sammen. Hun sa ikke noe. Hun bare smilte. Steg inn i bilen og tok fram tørkepapir fra hylla. Hun lukket døren bak seg. Det tar litt tid før de andre kommer. Du skulle ikke sitte her og søle bort herlighetene. Før Bjørn rakk å reagere, mest på grunn av sjokket, så kjente han en varm og god hånd hente fram den minkende staken. Den var våt. Så kjente han svak pust over et ømt hode. Clinton kunne egentlig være misunnelig. For andre gang på ti minutter gikk det kraftig for Bjørn. Denne gangen ble det ikke noe søl. Bjørn var forvirret. Det hadde vært godt, men han hadde tenkt på Nils Arne, ikke sykepleieren. Hun var vakker, men Bjørn kunne ikke utstå tanken om å ligge med henne. Det ville sikkert måtte gå den veien om han skulle komme ut av denne situasjonen.

            - Var det godt? Hun smilte mot ham. Bjørn så ned.

            - Hm., jo.

            - Du trenger ikke være flau. Jeg nøt det, smilte hun forførende. Skal vi?

            - Ikke her. Tenk om det kommer noen?

            - Så ikke ut som det bekymret deg. Bjørn ble reddet. Sidemannen kom ut. Det skranglet i båren. Bjørn spratt ut av bilen. Sidemannen så rart på ham. Han flirte lett.

            - Tørk av deg fliret.

            - Ok, ok, du trenger ikke å bli sint. Du gjør hva du vil og så mye har du vel ikke rekt på den korte stunden. Vil du ha deg et nummer så kan jeg gjerne gå og ta en kaffekopp jeg, flirte sidemannen.

            - Sett deg inn, så kjører vi, smelte Bjørn i.

            - Det var da voldsomt til humør da. Beklager at jeg avbrøt dere. Skal være mer forsiktig neste gang, men du kunne jo dele med deg. Det er ei flott jente.

            - Liker du henne kan du jo sitte bak sammen med henne hjem, sa Bjørn irritert. Han likte ikke situasjonen.

            - Å nei du. Jeg kan godt sitte bak. Så kan dere turtelduer sitte foran. Han satte seg inn bak og overlot plassen til sykepleieren. Bjørn kjente sinne stige, men klarte å holde seg. Han måtte ikke gjøre noe dumt.

            - Flott å få sitte foran med deg, sa hun smilende. Hun blunket lett.

            - Dere skal egentlig sitte bak, bløffet Bjørn, men det får gå for denne gangen.

            - Sier du det. Det har jeg ikke hørt før. Jeg har sittet foran flere ganger før, men ikke med så kjekke førere, sa hun ertende. Hun strøk ham lett over låret. Bjørn trakk seg litt sidelengs, men sa ikke noe.

            - Klart bak. Jeg prøver å sove litt, vekk meg litt før Bratsberg da, ropte sidemannen bakfra. Han hadde satt seg godt til rette i ledsagerstolen med bena på klappsetet. Akkurat nå var Bjørn glad for at han hadde Chevroleten. Det var god plass i førerhytta, så god at hun ikke kunne nå ham fra setet sitt.

            - Har du jobbet her lenge, spurte han. Han måtte jo si noe. Han hadde jo ingen grunn til å være sint på henne. Enhver mann ville ha vært i den syvende himmel etter en slik hendelse, men altså ikke han.

            - Nei, bare i fem uker. Jeg har jobbet i Oslo tidligere, men ville litt vekk fra storbyen. Du da?

            - Det har nå blitt noen år, svarte Bjørn. Du jeg beklager det som hendte bak. Jeg...

            - Slutt opp. Det var da hyggelig, syntes ikke du?

            - Jo, nei, jo.. Bjørn visste ikke hva han skulle si. Jeg mener. Det burde kanskje ikke skjedd der. Jeg bare?

            - Det er sjarmerende å se menn rødme. Dere blir så hjelpeløse... Du vet, vi sykepleiere har sett menn dra?n før. Jeg er så innbilsk at jeg tror det var meg du tenkte på. Det var derfor jeg fulgte opp.

            - Pleier du å gjøre slik med pasienter du overrasker også? Han så hun ble mørk i ansiktet.

            - Hva. Du er sannelig frekk, må jeg si. Selvfølgelig ikke, din dritt.

            - Jeg mente det ikke slik, sa Bjørn litt lettet over at han hadde fått henne på avstand, men det varte ikke lenge.

            - Skjønner. Nok et utslag av klumsete oppførsel. Har jo en viss forståelse for det da etter å ha blitt tatt så alvorlig på senga. Hva hadde du gjort om det var kollegaen din som kom. Han hadde neppe sugd deg, kamerat. Det hadde vært et fint rykte å hatt på seg. Ambulanseonanatoren. Full utrunking, utrykning mener jeg. Hun lo høyt.

            - Ikke så høyt, hveste Bjørn.

            - Hei, hva er det som er så morsomt? Kan en stakkars trett ambulansemann ikke få sove i fred?

            - Vi bare snakker sex, flirte sykepleieren tilbake.

            - Ja, da så.

            - Hva om vi treffes etter jobben Bjørn. Jeg er ikke vanskelig å overtale i kveld. Du har jo fått ditt. Jeg verker etter å kjenne den et annet sted. Jeg kan love deg en natt som du vil huske lenge. Bjørn visste ikke hva han skulle si. Han kunne ikke avslå henne nå. Det ville kanskje få henne sint, og Gud vet hva slags rykte hun ville sette på ham.

            - Jeg vet ikke om jeg kan. Jeg tror jeg har en avtale. Må sjekke først.

            - Har du en annen jente, kanskje?

            - Nei, nei, det er ikke det.

            - Du er sikkert homo, lo hun høyt. Bjørn skvatt til. Han håpte at hun ikke hadde lagt merke til det. Han hadde jo vist at kroppen reagerte på henne. I hvert fall måtte hun tro det. Hun kunne jo umulig vite at han intenst hadde konsentrert seg om Nils Arne.

            - Ja, helt sikkert. Det og gravskjender, svarte Bjørn.

            - Unnskyld. Jeg forstår jo godt at du ikke er homse. Det var bare så artig å mobbe deg. Jeg forstår også at du kan ha andre avtaler for kvelden, du hadde vel ikke akkurat planlagt dagen slik. Det hadde bare vært rått og hatt deg i senga. Hun hadde kneppet litt opp. Han lot som han ikke så det.

            - Jeg skal se hva jeg kan, sa han.

            - Har du noe i mot at jeg varmer opp, sa hun mens hun lekte med tungen over leppene.

            - Varmer opp?

            - Ikke lat som du ikke ser det. Jeg merker når menn blir tent. Hun skulle bare ha visst. Han tente ikke i det hele tatt. Hvordan skulle han greie en natt med henne. Han ville bli avslørt med det samme. Hvilken som helst annen mann ville ha kjørt av veien. I hvert fall stoppet og brukt båren til annet enn å frakte syke mennesker i. Han hørte hun begynte å stønne svakt, så litt sterkere, så små skrik. Han var livredd for at sidemannen bak skulle oppdage noe. Bjørn skrudde på radioen og fant musikk. Den overdøvde orgasmen hennes. Hun smilte svakt til ham, mens hun sakte avsluttet sin hyrdestund. Resten av turen satt de uten å snakke om noe. Bilen svingte opp foran ambulanseinngangen. De gikk ut av bilen. Der sto Nils Arne. Det gikk kaldt nedover ryggen på Bjørn.

            - Hei, der er du. Lurte på om det blir en klatrerunde i hallen i kveld. Blir du med. Bjørn merket at hun kom opp på siden av ham.

            - Klatrer du, spurte hun.

            - Ja, litt.

            - Nå er han sjenert. Han er en kløpper i veggen, både innendørs og utendørs, sa Nils Arne. Blir du med?

            - Tror han må stå over i kveld. Jeg har nettopp invitert ham til middag hjemme hos meg, skyndte hun seg å si. Hun kysset ham lett på kinnet og kløp han lett i baken. Bor i sykehusblokken ropte hun over skulderen. Så var hun borte.

            - Ok, jeg ser du har kvelden foran deg, sa Nils Arne. Skal ikke ødelegge den for deg. Bjørn syntes et øyeblikk at han så et skuffelsens drag over Nils Arne. Helvete, ropte han innvendig. Helvete. Nå hadde han rotet det til. Her sto mannen i hans liv. Var han homse så ville han nå aldri i verden røpe seg etter dette. Han måtte jo tro at Bjørn ikke var homo.

            - Kan vi ta en annen kveld, Nils Arne. Vil svært gjerne klatre sammen med deg. Det er kjempehyggelig.

            - Klart, sa Nils Arne. Jeg trodde? nei det kan være det samme. Vi snakkes. Nils Arne gikk. Bjørn sto tafatt igjen. Hva trodde Nils Arne? Det skulle han ha gitt mye for å få vite.. Han hadde lyst til å rope etter ham, men turte ikke. Nå hadde han havnet i en suppe han fortest mulig måtte ordne opp i. Bjørn gjorde klar bilen fortere enn noen gang. Den fikk en skikkelig vask innvendig også. Her skulle alle spor fjernes. Så stoppet han opp. Han husket ordene. Jeg bor i sykehusblokken, men hva i helvete het hun? Bjørn hadde ikke den ringeste anelse om hva hun het. Hun hadde sagt fornavnet sitt, men han hadde ikke lagt merke til det. Kanskje det var redningen? Han kjente motet stige. Skulle han gamble på det? Han var fristet til å ringe på Nils Arne, men lot det være. Bjørn stakk nøkkelen i døren. Da ringte mobiltelefonen.

            - Hei det er Bjørn!

            - Hei Bjørn. Det er Nina, du har ikke glemt møtet i kveld vel. Vet dere har vært på tur, så jeg sjekker bare.

            - I heiteste. Nei selvfølgelig ikke, men jeg er nettopp kommet hjem. Blir nok litt forsinket. Skulle forresten akkurat til å ringe å si ifra, bløffet han. Han la på. Møtet! Flott, kjempe bra, møtet ja. Det var redningen. Han skulle på møte i hjelpekorpset i kveld. Det var et viktig møte også. Det siste før jul og sakene som var viktigst var denne morderkaren og om de skulle gå for spesialgrupper. Jo det kunne han ikke skulke. At han kunne glemme at det var møte i kveld. Dama måtte jo ha fått ham helt av hengslene. Det skulle tatt seg ut om han ikke kom på det møtet. Bjørn begynte å komme i humør igjen.

Her finner du avsnitt 21
http://kjlov.blogg.no/1240136632_beredskapsgjengen_del.html

Del 18 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239912721_beredskapsgjengen_del.html

Rulleteksten kom og folk begynte å reise seg. Det var stille i salen, tross at den var stappfull. Alle lot de mektige scenene synke. Avslutningen var hard og svelge. Mange så ned. Eva kjempet litt med gråten. Hun så på Inger. En tåre rant nedover kinnet hennes. Hun gikk inntil henne og trykte henne lett i handa. Det var godt å kjenne at hun gjengjeldte handlingen. Eva kjente også en annen hånd. Nina, la en hånd på skulderen hennes.

            - Hva syntes du, Eva.

            - Kjempebra. Det tar tid å fordøye alle inntrykkene. Det var en mektig film.

            - Helt enig, sa Christa. Hun oppdaget plutselig at hun mer eller mindre hadde fire sippende jenter rundt seg.

            - Jøss, folkens det er da bare film. Slutt å være så jentete da. Unnskyld, bare gråt dere. Få det ut.

            - Slutt da, Christa, sa Nina. Hun kjente venninnen så godt at hun visste hun brukte det litt tøffe skjoldet sitt nå. Hun visste at venninnen tenkte på mannen hun mistet og at savnet var stort akkurat nå. Det var politikvinnen i henne som forbød henne å vise sorg overfor de fremmede i følget. Nina gikk etter Christa.

            - Ble det for tøft for deg Christa, spurte hun da de var alene et øyeblikk.

            - Ikke snakk om det, Nina. Jeg orker ikke det. La meg få spille en rolle nå. Så tar vi det senere når vi blir alene. Vær så snill.

            - Ok, Christa, men vit at du alltid kan komme til meg. Jeg er glad i deg og du betyr mye som venn. Helt sikkert at vi ikke skal dra hjem nå.

            - Ja, Nina. Takk for omsorgen. Det er bare det med Trygve som dukker opp når jeg ser slike filmer. Så kolliderer følelser med det jeg er lært opp som. Det blir også slik at som kvinnelig politi så føler jeg at jeg må være sterkere enn mine mannlige kollegaer. Sikkert ikke slik reelt, men jeg går i en slags lås. Fint om vi snakker sammen senere i kveld. Nå tar vi den isen. Jeg tror den godeste Bjørn har kastet blikket på hun Inger. Se som han innynder seg.

            - Hvor er isen du lovte, Bjørn, sa Nina høyt.

            - Har jeg lovt noen is, når da?

            - Du lovte......

            - Slapp av, klart det skal bli is, måtte bare vente på at mine kjære venner, Nina og Christa skulle bli ferdig med å tisse og å pynte på øyensverten etter å ha grått i smug, flirte Bjørn.

            - Syntes du ikke det var en trist film du da, spurte Eva alvorlig. Bjørn skvatt litt. Hun hadde tatt det på alvor. Hun hadde kanskje også gjennomskuet hans overmot. Bjørn hadde reagert på filmen. Det hadde faktisk irritert ham litt at han skulle bli så grepet av den også. Kanskje det var fordi den bygde på en sann historie. Til alles overraskelse svarte han;

            - Jo Eva. Jeg syntes det var en sterk film. Beklager at jeg fleiper med følelser på denne måten. Hadde jeg sett den alene hjemme hadde jeg nok tørket en tåre eller to jeg også. Nina måpte. Store, sterke Bjørn. Hun skulle til å si noe, men Ulrikke kom henne i forkjøpet.

            - Takk Bjørn. Du er en tøff kar. Tøffe karer trenger ikke spille helter. Noen av oss kjente igjen bruddstykker av vårt eget liv. Det er klart vi blir påvirket av det. Den som ikke får føleleser etter å ha sett en slik film, burde gå i seg selv. Den burde i hvert fall ikke ha redningsarbeid som jobb eller hobby. Om man vil vise følelser får bli opp til den enkelte. Det skal ikke jeg legge meg opp i, men jeg vil mye heller ha en mann som kan gråte på skulderen min, enn en som aldri kan betro seg og vise at man ikke alltid er på topp både psykisk og fysisk. De andre så på Ulrikke. Hun hadde helt rett. Klart hun hadde rett. Det var stille rundt bordet et øyeblikk, nå var det Eva som tok ordet.

            - Det var noe med en is, smilte hun.

            - Is ja, beklager jeg glemte det igjen, sa Bjørn. Han spratt opp og gikk bort til disken.

            - Du trodde du skulle lure deg unna nå, flirte Nina, men har noen lovt meg is så slipper de ikke unna. Ta en stor en Bjørn. Bjørn hadde fanget fullt av is da han kom tilbake til bordet.

            - Hvor mange vil ha kaffe?  En ? to, tre, fire. Du vil ha te? Ulrikke nikket. Han gikk tilbake og kom tilbake med et stort brett kaffe.

            - Tusen takk Bjørn. Dette var uventet. Har du arvet eller noe sånt? Nina var faktisk imponert over ham.

            - Nei, men jeg hadde bare så lyst til å  gjøre det, svarte han litt unnvikende.

            - Så fint da, sa Inger. Det er hyggelig når noen finner på spontane saker.

            - Når må dere være tilbake? Nina hvisket det til Eva.

            - Jeg må være inne om en halv time. Går det bra, svarte hun. Hun skulle gjerne ha vært med dem hele natten. Spesielt Bjørn. Han var kjekk og det hadde varmet hjertet hennes at han var så personlig. Hun var også glad for at hun hadde blitt så godt mottatt. Hun var en av dem. Hun lurte på om alle visste hvor hun hadde adresse for tiden, men det kunne hun jo spørre Nina om på veien til sykehuset. Det var koselig å sitte slik. Tiden raste av gårde.

            - Da tror jeg at jeg må si takk for meg og takk for is og servering. Sistemann tar vel oppvasken. Jeg kjører dere hjem om dere vil, sa Nina til Eva og Inger.

            - Ja, takk, sa Inger.

            - Jeg kan godt kjøre, brøt Bjørn inn. Jeg skal samme veien.

            - Skal du samme veien, Bjørn? Nina så rart på ham. Hvor skal de hen da?

            - Jeg, jo jeg mener, det spiller ingen rolle. Jeg kan kjøre den veien de skal. Bjørn rødmet. Det hadde de ikke sett før. Han skjønte at han hadde dummet seg ut.

            - Takk skal du ha, sa Inger, men vi har sakene våre i bilen til Nina og vi blir med henne. Hun kjente et lite spark på foten. Det var Eva. Hun så på henne og ristet svakt på hodet. Eva nikket. Christa observerte de små bevegelsene. Hun tenkte sitt. Her var det noe på gang, men med hvem. Det var ikke vanskelig å se at Bjørn var interessert i en av dem. Mest trolig Inger.

            - Beklager. Det var ikke meningen å kidnappe dere. Håper vi kan treffes en annen gang, sa Bjørn.

            - Det gjør vi sikkert, smilte Inger. Både jeg og Eva kunne tenke oss å begynne i hjelpekorpset, så hvem vet, kanskje vi treffes der.

            - Så flott da, Bjørn smilte fra øre til øre. De andre jentene så på hverandre. Her var det noe på gang. Gode gamle Bjørn holdt på å ta av.

            - Ha det bra, alle sammen sa Eva. Det var veldig fint å få være sammen med dere. Takk skal dere ha.

            - Kommer du innom senere i kveld, Christa. Nina slengte det tilfeldig ut.

            - Tror jeg stikker hjem nå. Det blir litt sent. Skal tidlig på jobb. Jeg ringer før jeg legger meg.

            - Ok, jeg er hjemme om en halv time, sa Nina. Hun hadde litt vondt av Christa. Det kunne ikke være lett å bli enke i hennes alder. De hadde hele livet foran seg, og så skulle det ende så brått for en av dem. Hun visste at Christa hadde sine stunder, men det var svært sjelden at hun snakket om dem. Nina skulle gjerne ha ofret litt av nattesøvnen om det kunne ha hjulpet Christa litt.

            - Fornøyd med kvelden, spurte hun Eva?

            - Ja, tusen takk for at du torde å be ut en psykiatrisk pasient, Nina.

            - Gi deg da. Jeg bad med meg Eva på kino. Ikke en sykdom. Jeg håper du og Inger også virkelig begynner i korpset. Er det ok om jeg stikker oppom en kveld?

            - Ja, selvfølgelig. Vi kan gi deg et hint sånn at du kommer en kveld jeg har nattevakt, sa Inger. Da kan jeg også være med på praten.

            - Fint, ha det flott og godnatt begge to. Nina kjørte ut i natten. De to andre gikk inn på avdelingen. Inger ville følge Eva helt inn. Det var stille. Bare nattvaktene var oppe. Alle de andre pasientene hadde lagt seg.          - Har du det bra Eva?

            - Ja, takk for i kveld, Inger. Det var fint at du ble med.

            - Er du sikker på det?  Jeg syntes du er så stille. Jeg håper ikke det er noe galt, sa Inger. Hun var litt bekymret. Kanskje hadde hun latt seg smigre for mye av Bjørn.

            - Klart jeg er sikker på det. Likte du Bjørn forresten?

            - Ja, han var koselig. Hvorfor spør du?

            - Jeg tror han likte deg svært godt. Han falt pladask for deg, sa Eva og så ned.

            - Er det det som plager deg Eva?

            - Ikke plager meg, men jeg likte ham så godt. Så det var litt trist at han ikke snakket så mye til meg.   

- Jeg likte ham, Eva, men jeg prøvde på ingen måte å legge an på ham, bare så du vet det.

            - Jeg vet det. Ikke bry deg om det. Han må jo selv få velge hvem han vil legge an på. Og jeg er sikker på at han så på meg som en jentunge i forhold til deg. Du er ei vakker kvinne Inger. Det ser til og med jeg. Ikke rart at han blir betatt av deg, man kunne blitt lesbisk av mindre.

            - Gi deg, Eva. Du gjør meg flau. Jeg er ikke forelsket i han karen, men jeg likte ham. Det innrømmer jeg gjerne. Det gjør jo du også. Jeg skal passe meg vel for å bli din rival. Jeg liker deg godt Eva og du skal vite at jeg ble med ut i kveld uten lønn. Det var etter eget ønske. Jeg var på kino sammen med min nye venninne, Eva. Godnatt venn. Inger kysset henne på kinnet.

            - God natt, Inger. Jeg setter stor pris på vennskapet ditt. Jeg lover å ikke svikte deg og vennskapet.

            - Det vet jeg at du ikke vil gjøre Eva. Takk for at du også tar del i mitt liv. Vi snakkes i morgen. Eva hørte trinnene hennes dø ut bortover gangen. Hun kledde av seg. Merkelig nok var hun ikke sjalu på Inger. Hun hadde helt klart lagt merke til at Bjørn var interessert i Inger og ikke i henne. Det ville jo være rart om han skulle blitt det også. Kanskje han kunne bli en passende far for en liten mulatt. Eva gikk inn i drømmeland i en blanding av kjærlighet og bruddstykker fra en film. Det var ikke noe mareritt, bare en deilig god drøm.

Og her finner du del 20:
http://kjlov.blogg.no/1240037899_beredskapsgjengen_del.html

Del 17 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239731965_beredskapsgjengen_del.html

Inger låste opp for henne.

            - Jøss, skulle du ha tamponger?

            - Ja, jeg sa jo det, svarte Eva litt forvirret.

            - Jeg trodde det bare var noe du fant på i farten. Da tok jeg visst feil, svarte Inger.

            - Hvorfor skulle jeg finne på noe i farten?

            - Jeg vet ikke, Eva. Jeg fikk bare en underlig følelse.

            - Likevel slapp du meg alene ut, svarte Eva litt forundret.

            - Ja, hvorfor skulle jeg ikke det. Jeg stoler jo på deg. Det var ikke derfor jeg trodde du ville ut så snart. Jeg vet ikke hvorfor egentlig. Eva bestemte seg.

            - Holder du på en hemmelighet?

            - Bare du forteller det til meg som Inger så, ikke som pleier.

            - Som pleier hadde du aldri fått vite det, sa Eva litt spissere enn hun hadde ment det.

            - Å!

            - Slapp av. Det er ikke så farlig, bare det at det angår bare meg. Husker du vi snakket om gutter på turen i dag?

            - Ja, selvfølgelig husker jeg det.

            - Jeg er forelsket i en gutt, nei en mann. Han er helt sikkert mye eldre enn meg og han kjører ambulanse. Jeg har aldri truffet ham. Bare sett ham fra vinduet.

            - En slik halv tolv avtale!

            - En halv tolv avtale? Eva så ut som et spørsmålstegn. Inger måtte le.

            - Beklager. Jeg tenkte på en Cola reklame på tv. Det er mange kvinner som samles til en eleven thirty avtale, så kommer den kjekke typen og drikker en Cola. Fortell..

            - Jeg har som sagt bare sett ham fra vinduet. Det samme skjedde i dag, men så bestemte jeg meg for å se ham på nært hold. Det var derfor det ble så travelt. Du har rett jeg trengte ingen tamponger. Bruker det egentlig ikke heller. Bruker Always, for å holde oss innenfor reklamen. Eva smilte.

            - Fikk du se ham da?

            - Mer enn det. Jeg gikk rett på ham, så penger, tyggis og tamponger spratt bortover gulvet. Han hjalp meg å finne igjen tingene. Og gjett hva han fant? Det var så pinlig.

            - Hvorfor det? Han visste vel ikke at du hadde et slikt ærend. Han la sikkert ikke merke til at det var pinlig en gang. Snakket du med ham da?

            - Snakket og snakket. Stammet til ham, kan vi vel heller si. Det var så dumt. Jeg er jo litt idiot som tror at han skulle bry seg om meg også da. Hvorfor i all verden skulle han det?  Eva så ut vinduet. Hun så akkurat bakluka på en ambulanse. Inger la handa på skulderen hennes.

            - Det er lov å ha drømmer Eva. Ikke stopp de gode fantasiene dine. La ham få lov å leve i hjertet ditt, la romantikken få blomstre. Blir det ikke noe av, så la det være en spennende tanke. Ingen kan hindre dere å reise på turer, fantasien har ingen aldersgrenser, dere kan elske fritt og ufarlig i timer, dere kan plukke blomster og klatre i fjell. La de gode tankene få fritt spillerom Eva. Pasient og pleier var langt inne i drømmeland begge to. Ingen av dem så avdelingsoverlegen som kom bak dem. Det var andre gang denne dagen at Eva gikk på noen. Det var andre gang en mann plukket opp tampongpakken og gav henne den. Hun kunne ikke annet enn å le. Det samme gjorde Inger.

            - Beklager, hikstet Eva.

            - Hvordan har du det, Eva. Overlegen ville trolig prøve seg fram. Eva lo enda mer.

            - Jeg har det bra, lo hun. Vær så snill å ikke tro at jeg har fått et anfall.  Det er bare så utrolig dumt. Legen så fra henne og bort på Inger.

            - Hva er dette? Han begynte å dra på smilebåndet han også.

            - Det er bare det at det er andre gangen i løpet av ti minutter Eva har kollidert med en mann. Begge gangene mistet hun tampongene sine, Og begge gangene ble de funnet igjen av gentlemen. Alle tre lo. Det kom til flere. De snudde seg. Tre av pasientene storlo og holdt på å knekke sammen av latter. At de ikke visste hva de lo av gjorde ikke saken bedre. Eva, Inger og legen knakk sammen. Legen sto tvikrokete og lo. Det varte ikke lenge før hele avdelingen lo. Bare tre visste hvorfor.

            - Eva, jeg må snakke litt med deg. Det var deg jeg skulle treffe, skjønner du, sa legen.

            - Det var vel jeg som traff deg, lo Eva. De småflirte enda, mest over at de hadde satt i gang den store latteren på huset.

            - Du kan gjerne bli med du også, sa han til Inger. Inger og Eva så på hverandre. Hva skulle skje nå? Eva prøvde å tenke ut hva hun skulle forberede seg på. Hadde hun gjort noe galt? Fikk hun en beskjed som ville ødelegge den fine dagen for henne? Det orket hun ikke. Kjære Gud, ikke la dagen bli ødelagt. De satte seg i en sofagruppe. Eva likte ikke helt slike sittesituasjoner. De ble så behandlende. Hun kjente seg analysert.

            - Eva, jeg har fått en telefon i dag fra Nina Olsen. Husker du henne?

            - Ja, selvfølgelig. Hun i NRK som var her.

            - Ja. Jeg var også som du kanskje vet i studio hos henne. Det var da hun fortalte meg at hun hadde spurt deg om du hadde lyst til å gå på kino. Jeg sa at jeg skulle tenke på det noen dager. I dag ringte hun altså og jeg har bestemt at dersom en av våre pleiere er villig til å følge deg så kan du gjøre det.

            - Er det sant? Eva spratt opp av stolen. Hun hivde seg rundt halsen hans og gav ham en varm klem. Hun blåste i at hun oppførte seg som en fjortenåring som hadde fått lov å dra på hyttetur med noen i klassen. Mener du at jeg kan dra? Vil du bli med Inger?

            - Klart jeg vil. Nå var det Ingers tur til å få en klem. Pleier og lege vekslet blikk. Det var ikke det bekymrede blikket. Det var mer det, hun klarer seg snart på egen hånd, blikket. Det som gjorde det ekstra verdifullt å jobbe på en slik avdeling. De så at det nyttet og at noen også kom ut derfra friske.

 

            Nina hadde avtalt å møte Christa og Ulrikke foran kinoen en halv time før filmen begynte. Hun hadde bestilt billetter til dem og til Eva med sitt følge. Det hadde gått greit å få lov å ta henne med. Det var helt ok at en av pleierne også stilte opp. Bjørn og en kamerat skulle også på kino. Det var artig at de ble en gjeng. Nina var fornøyd med seg selv da hun kjørte opp langs elven og opp til sykehuset. Hun var litt spent. Kanskje hadde hun gått for langt, men det gikk sikkert bra. Hun fikk bare være seg selv. Det skulle bli artig å se «Tid for ømhet» om igjen. Det var en god film.  Hun prøvde å nynne på tittelmelodien, men fant den ikke helt. Hun var fremme ved sykehuset. Eva og Inger sto og ventet. Eva tutet og de andre jentene vinket tilbake.

            - Hei, Eva. Hyggelig å se deg.

            - Hei. Dette er Inger. Hun arbeider på avdelingen der jeg ligger.

            - Hei, Hyggelig å hilse på deg, smilte Nina.  Inger følte at hun ble litt mye pleier, men det kunne jo rette seg. Hun ville helst være en venninne i denne situasjonen. Eva reddet henne.

            - Inger er pleier, men vi har veldig god kontakt, så vi er vel også venninner etter hvert. Helt sikkert når jeg kommer ut. Det er visst ikke lov å bli venninner med de ansatte.

            - Fint, sa Nina. Da kjører vi. Hun kikket på Inger i speilet som nikket til henne. Nina ble litt lettet, men hun stusset også på at Eva hadde en pleier som venninne. Hun hadde ikke sagt et ord om det da hun var på besøk sist. Nok om det. Det var nå hyggelig likevel. Hun skulle nå slettes ikke si noe om det til sykehusledelsen.

            - Jeg gleder meg sånn, utbrøt Eva. Jeg har lest så mye om den filmen, og den mannlige hovedrolleinnehaveren kan smelte en diamant.

            - Enig, sa Inger. Gleder meg jeg også. Har dere tatt med lommetørklær?

            - Lomma full, sa Nina. De andre venter ved kinoen. Hun hadde fortalt at Christa og Ulrikke også skulle bli med.

            - Er de andre kollegaer av deg, spurte Inger.

            - Både ja og nei. De er mine nærmeste venner og begge er med på laget mitt i hjelpekorpset.

            - Er du i hjelpekorpset også. Det passer jo fint. Eva er veldig interessert i å bli med der. Hun så reaksjonen til Eva. Hun så det flammet opp i kinnene hennes. Så hun skynde seg å legge til, selv om det akkurat da var helt u-gjennomtenkt. Jeg også kunne tenke meg å bli medlem der. Eva holdt på å knekke nakken, så fort snudde hun seg rundt.

            - Kunne du! Hun så ut som hun hadde falt ned fra himmelen. Du sa jo at.......

            - Jeg har tenkt litt på det.... etter at vi snakket sammen. Det kunne vært artig å prøve noe nytt. Om jeg ikke kan klatre i fjell og dykke så kan jeg kanskje koke kaffe og lære førstehjelp. Hun sa ikke at hun hadde tenkt i bare tretti sekunder på det. Det ville skuffe Eva.

            - Så, artig da, avbrøt Nina dem. Klart det er mulig å begynne i korpset. Vi starter et nytt kurs rett over nyåret. Inntil kurset begynner kan dere jo bare bli med som aspiranter eller noe sånt. Det var skikkelig artig. Du sa ikke noe om det da jeg besøkte deg Eva.

            - Nei, jeg tenkte ikke så mye på det da. Hun snudde seg mot Inger, som blunket lurt til henne. Eva lurte på om dette var noe Inger hadde funnet på, men det kom så spontant at det var nok bare en forsnakkelse. Hun hadde jo heller ikke sagt til Inger at dette var noe som skulle holdes hemmelig.

            - Vi kan sikkert ordne det slik at dere blir med på møter allerede før jul, om dere ønsker det, sa Nina. Hun visste ikke om det var helt lurt. Kanskje det ville bli for vanskelig for Eva å gå rett inn i et miljø, der noen ville vite om hennes bakgrunn, mens andre ikke tok hensyn  til den. Hun måtte helt sikkert snakke med Wilde om det først. Det kunne bli et spennende år, med en morder og en psykiatrisk pasient i korpset. Stygt tenkt, men sikkert et faktum, tenkte Nina.

            - Vi får vel kanskje vente litt, sa Inger. Vi må være forberedt på at det kan bli litt tøft for Eva i starten, men så snart hun er klar for å begynne og legene sier det er ok, så går det helt sikkert bra. Eva så på Inger. Hun var ikke helt sikker på hva hun mente, men det var   godt ment. Hun kunne gjerne begynne den dag i dag, men hun innså jo at det sikkert ikke var mulig. Hun kunne jo bruke denne kinodagen som første skritt på å komme inn i et miljø. De svingte inn på parkeringsplassen. Det var bare en plass igjen så det tydet på en fullsatt sal.

            - Bare lukk dørene, det er sentrallås, sa Nina. Ulrikke og Christa venter der borte.  Eva var litt spent på å treffe de andre. Hun gikk litt bak Inger. Det var greit å få oversikten og ikke stikke seg fram. Hun kjente at hun svettet lett i hendene. Hun tørket de fort på buksa, måtte ikke være klam når hun hilse på dem.

            - Hei, jeg heter Christa. Dette er Ulrikke.

            - Hei, Inger her og dette er Eva. Eva var glad det ikke ble så høytidelig at de håndhilste. Førsteinntrykket var bra. Det var noe kjent med Christa, men hun klarte ikke å ta henne igjen. Hun hadde sett henne før.

            - Jeg tror jeg har sett deg før, sa hun.

            - Kanskje. Jeg kan ikke huske at jeg har truffet deg, men jeg treffer ganske mange mennesker, så det kan godt hende, smilte Christa. Hun ville ikke sette Eva i en pinlig situasjon, men hun hadde nok møtt henne før. Da var hun neddopet og i en situasjon som hun sikkert ikke husket selv.

            - Du har sikkert sett henne i avisen, sa Ulrikke. Hun er i politiet og om du husker leteaksjonen og brannen forleden så var hun i høyeste grad fram i lyset der. Hun gjorde en glimrende jobb.

            - Slapp av da. Det var ikke så oppsiktsvekkende. Det var en vanlig politijobb. Jeg hadde bare litt flaks og litt pågangsmot. Jeg er ganske sta om jeg vil.

            - Ja, det trenger du ikke å fortelle oss, sa Nina smilende. Eva var sikker på at hun ikke hadde sett Christa på TV eller i aviser. Hun hadde ikke fulgt med på brann eller leteaksjon heller så der kunne det ikke være. Skitt og. Det kunne jo være det samme. Det var bare litt irriterende å føle at en hadde møtt et menneske før og ikke visste i hvilken sammenheng. Kunne hun ha vært med å kjørt henne til sykehuset en gang? I så fall var det pinlig.

            - Her er billettene. Jeg spanderer på Eva, siden jeg har bedt henne med. Dere andre må betale selv, sa Nina med glimt i øyet.

            - Jeg kan da betale, svarte Eva litt usikkert. Det var faktisk litt pinlig å bli spandert på.

            - Nei, jeg har lyst til å spandere på deg, svarte Nina. Hun skjønte med ett hvordan det kunne oppfattes. For en idiot hun var. Hun skyndte seg å tilføye. Du kan jo kjøpe noe snop som vi kan ha med oss inn. Hun så at Eva ble lettet.

            - Hva liker dere?

            - Mmm

            - He?

            - Mmm.

            - Å ja M, ja. Jeg kjøper en stor pose og så lakrisbåter. Jeg må bare ha lakrisbåter, kvitret Eva. Hun skyndte seg bort i køen foran kiosken. M hadde de sagt og M skulle det bli. Hun kjøpte to store poser og en pose med lakrisbåter. Hun fikk akutt lyst på lakrisbåter. Hun måtte bare prøvesmake en. Hun puttet den i munnen på vei tilbake til de andre. Hun holdt på å sette den fast i halsen. Der sto ambulansesjåføren og en gutt til. Det var for sent å stikke seg vekk.

            - Hei, jeg heter Bjørn. Eva kunne se at han et øyeblikk sperret øynene opp. Så ble hun gjenkjent.  Deg har jeg jo truffet før. Et brått møte kan men vel si, flirte Bjørn.

            - Ja, vi har truffet hverandre, stammet Eva lett. Jeg heter forresten Eva. Det var bare Inger som visste hva som hadde skjedd. Hun følte at hun måtte gripe inn.

            - Hei, jeg heter Inger. Jeg jobber på sykehuset og det gjør du også tror jeg. Har sett deg i kantina noen ganger.

            - Ja, jeg arbeider på ambulansen. Kan ikke huske at jeg har sett deg, men det er jo noen ansatte da. Og for å gi deg et kompliment så burde jeg ha lagt merke til deg. Inger ble rød. Eva snudde seg. Det var artig å se Inger slik, men hun følte også et stikk av sjalusi.

            - Skal dere på «Tid for ømhet» dere også, spurte Bjørn. Han henvendte seg mest til de tre andre som han kjente godt.

            - Ja, vi har samlet en jentegjeng og skal nyte kvelden, svarte Nina.

            -  Hva med oss da? Kan dere ikke nyte oss. Vi har da hår på brystet vi også.   Han blunket til Eva. Eva holdt på å sette lakrisbåt nummer to halsen. Hun kjente også at rødmen kom smygende. Det var det andre som gjorde også. Ulrikke. Bjørn hadde lagt armen rundt henne.

            - Vil du ikke heller ha et grepet norsk mannfolk, enn en glattbarbert skuespiller, Ulrikke?

 Bjørn visste om hennes rødmeproblem, og var nok litt i ertehumør i kveld.

            - Kom her jenter. Vi har ikke tid til å stå her å flørte med uinteressante gutter, sa Christa.

            - Christa da. Jeg spanderer is etterpå, ropte Bjørn etter dem.

            - Avtale, jentene svarte nesten i munnen på hverandre.

Bjørn ville gjøre godt igjen eventuelle tabber og han ville gjerne bli kjent med de nye folkene.   Rart at han ikke hadde lagt merke til Inger før. Hun var vakker, hadde former som kunne hisse på seg den ene og andre karen. Ikke han selvfølgelig, men selv om han hadde sin skjulte seksuelle hemmelighet, kunne ha se på vakre kvinner. Det var bare det at de tente ham ikke.  Han kunne ikke huske å ha sett henne på noen avdeling heller. Den dama i hvitt. Jo, henne hadde han nok husket. Denne Eva kunne han heller ikke huske å sett før de hadde kollidert i kiosken. Det kunne jo være at hun ikke arbeidet der. Hun kunne jo ha vært på besøk eller kanskje hun var elev på sykepleierskolen. Det fant han nok ut av.   Nei, han fikk ha seg inn på plassen sin. Han håpte de ble sittende langt fra jentene. Det ble slik. De satt minst ti rekker foran ham. Det var godt. Han var oppslukt av gutten ved siden av seg, men han visste ikke en gang om han var homo. Hadde bare en følelse av at det var slik. Han hadde tilfeldig kommet borti ham uten at han trakk seg unna. Kanskje skulle han våge det store skrittet i ly av mørket. Han hadde med vilje overspilt litt overfor jentene. De trodde sikkert han var vilt forelsket i en av dem. Slik var det ikke. Han var forelsket ja, men i mannen ved siden av seg.

             Filmen slukte dem rått og de timene de tilbrakte foran lerret føk av gårde. Eva la merke til at både Nina, Ulrikke og Inger var oppe med lommetørkleet. Selv hadde hun klump i halsen flere ganger, men hun klarte å tvinge tilbake alle tårer. Hvorfor visste hun ikke. Kanskje for å vise at hun var like sterk som de friske. Hun skulle ønske hun hadde sittet nærmere Christa. Om politikvinnen hadde grått så hadde Eva blitt litt overrasket. Hun skulle sjekke om hun hadde røde øyne når de gikk ut.

Del 19 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1240005108_beredskapsgjengen_del.html

Del 16 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239615012_beredskapsgjengen_del.html

Eva nøt friheten ved å gå langs elven. Hun og Inger, en av pleierne gikk en tur. Hun var glad hun hadde kommet så langt at hun kunne få være ute. Det var et skritt i riktig retning. Hun nøt blandingen av et kjølig drag i luften og høstsolen som gjorde alt den kunne for å varme henne. Høsten hadde tatt godt tak og fargespillet var utrolig flott. I dag var det godt å leve.

            - Vakkert, hvisket hun.

            - Ja, høsten er en vakker tid, repliserte Inger.

            - Det er store kontraster om høsten. Jeg tror at det er derfor jeg er så glad i høsten, sa Eva. Hun var i det filosofiske hjørnet i dag. Hun skulle ønske hun kunne sette seg ned og male dette vakre synet. Løvet klamret seg fast til grenene enda, men om få dager eller uker ville det måtte gi slipp. Ikke forgjeves. Det ville gi ny næring til treet neste år.

            - Det er vakkert laget og ikke noe er tilfeldig, sa hun ut i luften. Like mye til seg selv som til pleieren.

            - Hva tenker du på når du ser dette, Eva?

            - På det vakre. Egentlig tenker jeg på nytt liv, en ny start. En forberedelse til nytt liv og ny giv neste vår.  Jeg tror at jeg har vært gjennom min høst og at jeg nå er i ferd med å gå mot en vår. Syntes du det er rart. Det er jo en kjent sak at det blir fulle hus her om høsten, når høstdepresjonene setter inn.

            - Nei jeg syntes ikke det er rart, Eva. Jeg tror at det er et sunt tegn. Det tyder på at du er på vei til å bli bra. Det kan enda ta noe tid, kanskje må du innfinne deg med å gå på medisiner også, men jeg er sikker på at dette er et veldig godt tegn, Eva.

            - Tror du det? Eva kjente hun ble glad. En god varme bredte seg i kroppen. Hun hadde mest lyst til å gi henne en klem.

            - Jeg er sikker på det, sa Inger. Jeg har jobbet så lenge her at jeg ser når det går den rette veien og hvem som kommer til å bli her lenge. Dette går bra. Du merker det sikkert selv også. Det er en stund siden du sist hadde nedtur nå. Er det ikke?

            - Jo, men jeg kjenner frykten for at det skal skje nesten hver dag, sa Eva lavt.

            - Det er ikke så rart. Mye står på spill og du vet hvor vondt det er.   Det går over, tro meg. Det er så fint å se deg så glad som du har vært i den siste tiden. Det er ikke et guttebein på gang vel?

            - Nei, overhode ikke. Hvordan i all verden skulle jeg treffe noen gutter, andre enn de som ligger på avdelingen.

            - Er det ingen på avdelingen da?

            - Ingen, svarte Eva fort. Hun ville ikke være sammen med en type som også hadde psykiske problemer. Hun ville ha en gutt som kunne gi henne styrke og trygghet. Kanskje var det dumt tenkt, men slik var det nå. Hun tenkte mer på ambulansesjåføren hun hadde sett. Det var hennes type. Rart at hun var blitt så fiksert på ham. Hun hadde jo bare sett ham gjennom vinduet på forholdsvis lang avstand.

            - Greit nok, Eva. Det er jo egentlig ikke noe jeg har noe med. Det er bare så godt å snakke om det annet kjønn av og til. Beklager om jeg kom for nært deg.

            - Det gjorde ikke noe. Det er bare det at gutter har ikke førsteprioritet for tiden. Ikke i dag i hvert fall. Ikke når en kan nyte naturen og været. Da er det friheten som teller. Selvfølgelig hadde det vært kjempekoselig om en kjekk ung mann hadde gått her sammen med meg, men den dagen kommer kanskje også, sa Eva lett drømmende.

            - Det gjør den sikkert? Eva la merke til at pleieren også så noe drømmende ut.

            - Har du noen du gjerne skulle gått tur med, spurte hun litt ertende. Eva så at hun skvatt litt.

            - Jeg, nei, hvorfor spør du om det?

            - Jeg tror du savner noen, sa Eva forsiktig. Hun ville ikke skarpe i et sår om det var slik.

            - Kanskje, Eva, kanskje. Hun så ned, noe som gjorde Eva sikker på at hun hadde rett i sine antakelser. Rollene holdt på å snu. Hun ble et øyeblikk den sterke. Det var en noe underlig situasjon. Eva følte eg usikker, men også litt smigret over at hun holdt på å få en betroelse fra pleieren.

            - Er du lei deg, spurte Eva forsiktig. Hun var noe usikker på hvor langt hun skulle gå.

            - Litt. Det setter i gang følelser å gå slik som vi gjør nå. Man trenger ikke være noen stor sterk person selv om man arbeider i en psykiatrisk avdeling, Eva. Jeg tenker ofte at det godt kunne være meg som lå på et av rommene, men foreløpig har jeg klart å holde hodet over vannet.

            - Hva er det du tenker på da? Eva var blitt litt mer sikker. Hun følte at pleieren ville betro seg til henne.

            - Jeg. Nei, jeg kan ikke gjøre dette Eva. Du er pasient og jeg pleier. Jeg har ingen rett til å laste mine problemer over på deg. Det er i høyeste grad mot instruksen. Beklager at jeg begynte på dette. Kom så går vi tilbake til avdelingen.

            - Kutt ut, sa Eva irritert. Klart du kan snakke om det. Det viser at du har tillit til meg. Nå får du pinadø gi deg. Jeg vil at du snakker ut. Jeg skal ikke sladre. Er faktisk kjent for å holde ord.

            - Mener du det?

            - Selvfølgelig mener jeg det. Og du trenger ikke bekymre deg for at jeg skal ta det inn over meg som en byrde. Det er faktisk bare bra om jeg kan få bruke tankene mine på et annet menneske. Det skinte hvitt i arrene til Eva i det hun brett opp ermet. Hun så blikket til pleieren og på sine egne hender.  Med ett forsto hun. Det var ikke bare henne som hadde vært inne på tanken på å avslutte livet. Øynene deres møttes. Eva kunne se tårer som rant nedover  kinnene hennes. Hun la hånden på armen til Inger.

            - Kom så setter vi oss her ved elva. De satte seg ned. Trosset faren ved å pådra seg blærebetennelse. De stirret lenge ut i elven som rant hastig forbi på vei mot havet. Det glitret i vannperlene når de spratt over små steiner i elva. I en liten bakevje hadde det dannet seg et tykt lag med skum. Det var som om det gikk for elva, tenkte Eva. Hun hørte et lite hikst, og klemte hånda til Inger.

            - Har du lyst til å snakke? Eva visste hva som ville komme.

            - Jeg tenker så ofte på å gjøre det slutt. Har til og med hatt kniven framme, men motet sviktet. Jeg var for feig når det gjaldt.

            - For feig. Det handler da ikke om mot eller feighet. Eva så litt rart på henne. Jeg tror ikke egentlig du vil dø. Jeg tror du bare tror du vil det. Kjenn etter. Vær ærlig mot deg selv. Vil du virkelig dø fra dette. Se på trærne, se på himmelen, se på gresset, på menneskene og fuglene. Vil du virkelig reise bort fra alt dette. Det er umulig å vite hva du møter. Jeg tror du bare ønsker å gi omverden et signal om at du trenger hjelp. Ville du dø så hadde du ikke sittet her. Da hadde du greid det. Det vet du godt selv også. Nå har du ropt om hjelp. Jeg kan godt hjelpe deg så langt jeg kan, men jeg er redd du også må be andre om det samme. Har du ingen familie du kan betro deg til?

            - Jo, jeg har en bror i Trondheim, men det er alltid jeg som har tatt meg av ham. Det er for flaut.

            - Er det flaut å brekke beinet, spurte Eva litt strengt.

            - Nei men...

            - Er det flaut å sitte her ved siden av meg? Skal jeg gå rundt å være flau over sykdommen min. Det er jo det første dere propper i oss når vi kommer inn, hvor normalt det er å få psykiske plager. Er det plutselig ikke normalt nå da, nå når det gjelder deg som er ansatt? Eva var lettere opprørt og la merke til den brennende iver hun la for dagen. De så på hverandre og begynte å le. De storlo. Og latteren kom som en befrielse for dem begge.

            - Du har rett Eva. Jeg oppfører meg dumt. Klart det ikke er flaut, men det er vel slik likevel når det rammer en selv. Dette hadde jeg sannelig godt av. Det var godt å snakke med deg. Håper du også lærer noe av dette. Kanskje at vi ikke er usårbare som pleiere, og at vi er mennesker vi også selv om vi av og til må presse dere litt. Få dere opp av senga og også av og til legge dere i remmer.

            - Det er lett å se det når en har det på avstand, men ikke når det skjer, sa Eva. Hun skalv litt i kroppen. Minnene om fastspent armer gjorde vondt. Hun kunne enda kjenne fingrene til en medpasient stryke over kroppen. Hun kunne fremdeles kjenne smerten fra fingrer som trengte inn i henne. Hun kunne enda se de gale øynene over senga og siklingen fra munnen. Den fysiske smerten var en ting, skammen en helt annen. Han hadde veltet seg opp i senga. Hun hadde hylt og skreket, men greide ikke nå alarmsnora. Da hun endelig fikk hjelp hadde han akkurat klart å trenge inn i henne. Hun kunne enda kjenne smerten i underlivet og frykten for at noe slikt kunne skje igjen. Eva ristet av seg de vonde minnene.

            - Eva, det er godt å sitte slik å snakke med deg. Du har en erfaring som helt sikkert er dyrekjøpt, men likevel en erfaring som du må bruke til det positive. Slik som nå. De satt og kastet småsteiner i elva. Akkurat som de begge hadde gjort som småjenter. Eva kunne godt huske hun og faren hadde gått langs sjøen og kastet steiner, helst flate som skulle sprette bortover vannflaten. Det gjaldt å få flest hopp. Hun husket hvor stolt hun hadde vært da hun kunne fortelle de andre vennene at han hadde klart femten sprett. Det var ingen av de andre som hadde en pappa som kunne klare femten sprett. Noen av de andre hadde ikke en gang prøvd å sprette stein på sjøen. Det var et av de gode minnene fra barndommen og faren. I dag var hun ikke like stolt av faren, men det orket hun ikke å tenke på. Det var for fint vær til det.

            - Det er fint at du vil snakke med meg og at du stoler på meg. Du skal ikke bry deg med regler om ansatte og ikke. Det er lov å snakke. Det er lov å bry seg. Vet du hva, jeg har lyst til å bry meg enda mer. Jeg har fryktelig lyst til å begynne i Røde Kors, helst i hjelpekorpset. Det ser så spennende ut og så får en holde på med noe som er meningsfylt. Kanskje du kan begynne også.

            - Jeg? Nei, jeg tror ikke det er noe for meg å springe i skogen og lete etter mennesker, eller rase rundt i en ambulanse. Nei, jeg passer nok ikke til slikt.

            - Men, i Ungdommens Røde Kors da, kvitret Eva ivrig. De trenger sikkert ledere, og der tror jeg du passer godt inn.

            - Jeg vet ikke. Eva kan jeg fortelle deg en helt personlig sak. En tåre rant nedover kinnet hennes. Eva bare nikket, hun skjønte at det som nå kom var alvorlig.

            - Du forstår jeg var på en sydenferie nå i høst og var dum og uforsiktig. Eva skvatt til. Hadde hun fått Aids?

            - Jeg er gravid.

            - Gravid!! Eva begynte å le. Unnskyld, jeg trodde du skulle fortelle meg at du hadde fått Aids. Jeg ble bare så lettet. Unnskyld, jeg mener ikke å le, men jeg ble så glad... Latteren til Eva smittet, og de lo begge to. Den ene med tårene trillende nedover kinnet.

            - Jeg har bestemt meg for å beholde barnet, men det er trist at det ikke får noen far. Jeg vet bare fornavnet på faren, en bartender på hotellet. Det var selvfølgelig idiotisk å rote seg bort i ham, men det ble nå slik da, og jeg var selvfølgelig uforsiktig nok til å si ja selv om jeg ikke hadde tatt pillen slik jeg trodde.

            - Jeg tror det blir en flott unge, smilte Eva. Tenk det da, ditt utseende med mørke øyne og sort krøllet hår. Den blir flott. Og det kan jo hende du treffer en gutt her som vil være far. Du kan jo reise på ferie en gang til og oppsøke synderen. Det kan jo hende han vil ta ansvaret.

            - Jeg har sendt brev til hotellet, med fornavnet hans på. Han bør jo få vite at han skal ha et barn. Det kan jo hende det skjer noe, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil. Det var jo bare en kvelds fornøyelse, ikke noe som skulle vare. Det var bare kjødets lyst som slo ut i et svakt øyeblikk over noen glass øl. Jeg vet ikke en gang om jeg angrer.  Kanskje i svake stunder, da kommer skammen. Det er ikke sant at det bare var før det var en skam å få en lausunge.

            - Gi deg da. Det er ingen lausunge. Det er det styggeste ordet jeg vet. Tenk på den lille ungen da. Den vet ikke noe om dette. Den har krav på alt du kan gi. Jeg er sikker på at du blir en flott mor. Gratulerer forresten. Jeg skal holde på hemmeligheten. Når jeg kommer ut fra sykehuset håper jeg at jeg kan få besøke deg, selv om det ikke er lov å komme så nært oss pasienter.

            - Klart du kan, sa Inger litt oppgitt. Slike reglement blåser jeg i Eva. Du er ei flott jente, og du har blitt mye mer enn en pasient, Eva. Jeg liker deg godt. Nå må vi gå tilbake til avdelingen.

            - Må vi, sa Eva mens hun reiste seg noe motvillig. Det hadde vært så deilig å sitte slik og snakke. Det var så herlig at hun kunne være til hjelp. Eva var varm innvendig. Tenk hun skulle ha barn. Så artig. Hun tok henne lett i handa.  Jeg er stolt av deg. Har du sett på barnetøy?

            - Eh, nei. Jeg vet jo ikke om det blir gutt eller jente.

            - Vil du ikke vite det da, ivret Eva.

            - Nei, det kan være en del av spenningen, men Eva det er jeg som skal ha barn. Du er jo lykkeligere enn meg, smilte hun litt sørgmodig. Hun var nemlig ikke så sikker på at det var så lurt å beholde barnet. Hun orket bare ikke tanken på å ta det bort. Hun tenkte også på faren. Hva ville han si? Hva ville han gjøre når han fikk høre at han skulle bli far? Ville hun høre noe fra ham i det hele tatt? Hun trodde ikke det. Hva skulle hun gjøre dersom han ringte og sa. Jeg kommer til Norge. Jeg vil være far og bo hos dere. Eller enda verre. Kom hit og slå dere ned her hos oss. Det var en skremmende tanke. Hun hadde hørt om flere slike hendelser. Det gikk bra en stund. Så kom kulturkollisjonene, krangelen, barn ble slitt mellom to parter. Den ene parten tok med seg ungen og flyktet til hjemlandet uten at den andre part fikk komme på besøk. En grusom tanke. Hun ristet av seg de skremmende tankene.

            - Du er tankefull, sa Eva alvorlig. Er du redd fremtiden?

            - Ja litt, men nå snakker vi om noen annet.

            - Kan du ikke bare svare på om du har kjent den sparke?

            - Ja, den har det tror jeg, men du er jo nesten verre enn en mann som har fått vite at han skal ha barn, du Eva. De lo begge to. Smilet var fremdeles på leppene da de kom tilbake til avdelingen.

            - Hvorfor er dere så blide da, sa avdelingslederen.

            - Ikke, noe, svarte Eva. Det hørtes nesten ut som en vaskepulverreklame, der gutten ble spurt om hva han holdt på med av moren. Han hadde møkk over hele den hvite t-skjorta si.

            - Er det været, kanskje.

            - Ja, det er været, svarte Eva. Det blir vår i høst, sa hun gåtefullt. Hun så det rare uttrykket til avdelingslederen.  Hun hørte henne mumle, vår i høst? Det var den lille poeten i Eva som hadde slått til. Hun gikk inn på rommet sitt, der fant hun et kort fra Nina.

 

            Hei!

Du tror kanskje jeg har glemt deg? Jeg har tenkt mer på dette med å gå på kino sammen. Om du får lov så håper jeg at det blir en av dagene til uka. Jeg skal ringe til avdelingen, men du kan jo minne dem på saken du også. Ringer deg senere.

Klem fra Nina!

 

Eva snudde kortet. Det var et vakkert kort med bildet av en ung mann i bar overkropp ved siden av en gammel sportsbil. Kortet var i svart og hvitt. Nina hadde skjønt Evas smak. Hun leste kortet en gang til. Hun kjente gleden stige. Dette var en underlig dag. Solen begynte å skinne innvendig også. Selv om høsten var på hell og vinteren i anmarsj så var hennes indre kommet inn i våren. Hun visste at hun var på vei ut fra dette galehuset. Litt rart at hun egentlig var blitt glad i stedet. Å bli glad i en psykiatrisk avdeling måtte være sprøtt i seg selv. Det var nok folkene hun var glad i. Eva satte seg på senga, hun hørte duren fra en bil. Hun strakk seg for å se ut. Det hadde blitt en vane. Hun kjente hjertet gjorde et hopp. Det var ham.  Hun så den flotte unge mannen i ambulanseuniformen løfte ut en pasient på båren. Det kunne ikke være noe alvorlig. Det gikk i et rolig tempo. Skulle hun spørre om hun kunne få gå bort i kiosken. Hun ville så gjerne se ham på nært hold. Hun løp bort til vaktrommet.

            - Kan jeg gå i kiosken?

            - Jøss, haster det slik da, svarte pleieren litt småsur.

            - Ja, jeg trenger tamponger, svarte Eva bråkvikt.

            - Jeg har ikke tid, nå. Skal se om noen andre kan følge deg.

            - La henne gå alene. Det går bra. Jeg tar ansvaret, sa en kjent stemme. Eva snudde seg og møtte smilet til sin gravide venninne. For hun hadde blitt en venninne mer enn en pleier.

            - Hun kan da ikke.

            - Jo, det går bra. Kjøp med en pakke tyggis til meg også. Kan du legge ut så lenge?

            - Klart, sa Eva og blunket til henne. Lavt sa hun.         

            - Har bare hørt det, hvisket Nina. Døra ble låst opp og hun var fri. Eva var stolt. Hun hadde tillit. Den skulle hun helt sikkert ikke misbruke.

            - Jeg er tilbake om få minutter, sa hun i det hun småløp bortover mot hovedinngangen og kiosken. Hun sørget for å ta snarveien forbi ambulanseinngangen. Det var ingen der nå. De var sikkert i ferd med å få pasienten over i en seng. Søren også. Hun gikk litt saktere i håp om at han kom ut. Hun måtte gå videre. Det ville se for dumt ut og stoppe opp ved ambulansen. Dessuten kunne hun ikke være for lenge borte. Hun ble litt skuffet. Nå måtte hun skynde seg i kiosken, slik at hun rakk ut igjen før han kjørte. Det var mange folk i kiosken. Hun fant det hun skulle ha, og stilte seg i kø. Det var to foran henne. Hun trippet. Dette ville hun sikkert ikke rekke. Det var hennes tur.

            - Disse, sa hun noe stresset. Hun la en hundrelapp på disken. Fikk igjen mynter. Hun rasket dem sammen og bråsnudde for å skynde seg ut. Eva sprang rett i brystet på ham. Bjørn holdt på å gå over ende. Tamponger, tyggegummi og småpenger spratt ut over. Hun holdt på å på rett i gulvet, men klarte å gjenvinne balansen.

            - Se deg for, skrek hun. Så kjente hun ham igjen. Jeg, jeg, ...... jeg mener unnskyld...

            - Slapp av. Det gikk bra. Hvordan gikk det med deg? Bjørn hjalp henne å plukke opp pengene. Tyggisen fant hun selv.

            - Her! Bjørn rakte henne tampongpakken. Eva kjente hun ble blussende rød. Pokker også. Det var ikke på grunn av pakken, men det visste jo ikke han.

            - Ikke bry deg om det, hvisket han. Høyt sa, han. Har du funnet alle pengene dine?

            - Ja, jeg tror det.   Hun følte seg utrolig dum. Hun hadde reagert som en fjortenåring som var forelsket i gutten i avgangsklassen. Hun kjente en bølge av sinne, men klarte å beherske seg. Det var jo bare henne selv hun hadde å klandre.

            - Fint. Håper vi ikke treffes så brått neste gang, smilte Bjørn. Ha det!

            - Takk, for hjelpen, stammet Eva. Neste gang. Han hadde sagt neste gang. Han hadde til og med blunket til henne. Kunne han mene at de skulle møtes? selvfølgelig ikke. Det var jo bare en frase. Dessuten var han mye eldre enn henne. Det var jo bare tull å tenke slik. Hun la i vei til avdelingen den samme veien hun hadde kommet. Hun passerte ambulansen der kollegaen var i ferd med å sette inn ny båre. På siden sto det med store bokstaver. Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. Der skal jeg bli medlem, lovte hun seg selv.

 

         








Del 18 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239912721_beredskapsgjengen_del.html

Del 15 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239614691_beredskapsgjengen_del.html

Ulrikke åpnet postkassa. Brevene ramlet ut. Et med blå rand. Det betydde penger. To regninger. Et kort og tre brev. Storfangst tenkte hun. Hun var flink til å skrive. Det gjorde at hun fikk mange brev tilbake. Ofte skrev hun to og tre før hun fikk brev tilbake. Hun brydde seg ikke så mye om hvem sin tur det var til å skrive, men folk som aldri skrev tilbake hadde hun kuttet ut. Det var litt trist. Hun sprettet utbetalingskonvolutten. Fem tusen fire hundre og ti kroner. Bra. Hun tok noen ekstra vakter på sykehuset. Ofte satt hun fastvakt hos veldig syke pasienter. Det var godt betalt, men kjedelig. Det var ofte bare å sitte der, mange hadde trukket sitt siste åndedrag på slike vakter. Døden hadde alltid kommet stille. Ofte hadde det tatt noen minutter før hun hadde oppdaget det. En stillhet og ro hadde senket seg over rommet til den døde. Sykehus var rart slik. Den ene timen lå det et dødende menneske på rommet. Få timer etter et nytt menneske som ikke hadde den minste anelse om at her døde et menneske for kort siden. Det samme med sengene. Hun så på kortet. Det var fra en venninne som arbeidet som au pair i USA. Hun hadde det bra og var på rundtur med familien i Colorado nå. Hun stortrives og levde som en greve på en stor fram der borte. Ulrikke drømmer litt når hun leser at venninnen gjerne skulle hatt besøk. Kanskje det hadde vært noe?

            Hun snudde det neste brevet som var fra moren hennes. Det skulle hun lese på senga. Det var alltid så koselig å lese brev fra moren i Risør. Hun kunne se henne for seg der hun satt ved bordet og så ut over havnen. Foreldrene bodde i et ganske stort hvitt hus midt i sentrum og med god utsikt ut over havnen. Moren pleide å sitte ved bordet ute i karnappet og filosofere om kveldene. Hun pleide å ta sin kopp med te. Det hendte hun tok fram rosemalingssakene og malte på en bolle eller en kaketine. Hun var flink til å rosemale. Ulrikke løftet blikket og så på den fine tina hun hadde fått til sin attenårsdag. Den skulle hun ta godt vare på. Faren derimot hadde andre interesser. Han brukte det meste av kvelden til å se på TV. Det vil si, han så ikke så mye, han sov med tv,n på, men kunne aldri innrømme at han hadde sovnet. Sport var hovedinteressen, ja å være med på fredagenes radiokonkurranser på nærradioen i Risør. Da rigget han seg til med oppslagsverk og telefon. Han kom ofte med og Ulrikke måtte jo bare innrømme at han var kunnskapsrik. Hun var egentlig litt stolt av ham, men det hadde vært litt flaut også. Noen av vennene hennes hadde bemerket det. Hun åpnet fort det neste brevet som var fra Julius Dalvik. Han hadde svart raskt.

  

Hei Ulrikke!

Takk for brevet ditt. Det var direkte og ærlig. Det var dumt at dere ikke slapp inn. Bråket besto i at en medfange mobber meg hele tiden. Han visste at jeg skulle møte dere, og sende en smørklatt i veggen ved siden av en betjent. Det var nok til at alle ble låst inn på cellene den dagen som straff. Alle ble straffet fordi ingen tyster på hverandre i et fengsel. Denne typen vet at jeg snart skal ut og prøver hele tiden å ødelegge for meg. Jeg klarer å styre meg, men jeg kjemper en kamp. Jeg skal klare å holde det ut til i januar da jeg slippes ut på prøve.

 

Ulrikke så opp fra brevet. Hun kjente at pulsen steg. Hun ble sjeldent sint, men når folk ble behandlet urettferdig så kunne hun si ganske skarpt i fra. Slik Julius fremstilte det så ble han urettferdig behandlet. Dette måtte hun fortelle Nina.

 

Jeg ser veldig fram til å slippe ut. På den andre siden så skremmer det meg voldsomt. Det er kanskje dumt av meg å oppsøke akkurat den byen der hendelsen skjedde. Jeg vet at mange hater meg. Foreldrene vil sikkert eksplodere når de får vite at jeg kommer til å flytte oppover. Jeg må prøve å finne et sted å bo som ligger litt unna dem, og som ikke skader min mor mer enn det allerede har gjort. Jeg har så vondt av henne. Hun har lidt mye. Jeg må bare gjøre dette Ulrikke. Det er en del av straffen som jeg har pålagt meg selv.

 

Ulrikke nikket mens hun leste brevet. Hun trodde hun kunne forstå dette. Han var en slags pilegrim som bar sitt kors og ville vise at han angret.

 

Jeg er redd Ulrikke, mest av alt for å bli stående alene uten hjelp. Det er derfor jeg ønsker å melde meg inn i hjelpekorpset. Jeg vet det er godt miljø i Røde Kors. Dessuten er jeg veldig opptatt av førstehjelp. Har lest mye og tatt kurs her i fengslet. Jeg er sikker på at jeg kan klare de prøvene som jeg må ta uten problemer. Jeg har lest om de sju prinsippene og Geneverkonvensjonene. Jeg har lest om grunnleggeren, Henry Dunant, og jeg følger med på det dere gjør i påsken og ellers. Det ser så spennende ut og så har det mening. Jeg ser av brevet ditt at det er svært delte meninger om jeg skal få lov til å begynne. Mener du det? Har dere diskutert meg i plenum? Det skremmer meg litt, ganske mye forresten om virkelig halvparten mener at jeg ikke skal få være med. Jeg har jo sonet straffen min. Jeg vet at dere ikke kan nekte meg medlemskap. Har dere tenkt å endre lovene? Dette mener jeg så inderlig at jeg ville ikke nøle et sekund med å bruke en advokat for å oppnå mitt ønske. Jeg tror det ville være ganske ødeleggende for din organisasjon om dere nektet meg medlemskap. Dere har jo som motto å bry dere. Gjelder det ikke meg og fengselsfugler? Det er greit nok når vi sitter trygt innelåst og kan besøkes. Da er vi viktige, men når vi kommer ut og trenger hjelp til en ny start da vil dere ikke ha oss. Vi ødelegger kanskje en vakker fasade. De rike fruene kunne måtte sitte ved samme bord som en drapsmann. De fine skjøre koppene kunne bli knust av brutale fengselsfugler. Pengegavene ville slutte og renne inn. Man gir da ikke penger til en organisasjon av forbrytere. På leteaksjoner ville politiet foretrekke å bruke andre fordi de ikke kunne leve med at en forbryter går i manngarden. Er det det dere mener?

 

Ulrikke kjente hun ble mer og mer lei seg for hvert ord hun leste. Han hadde sikkert rett. Det var noe av det som kunne skje. Han var ukjent og han hadde gjort noe som ikke var akseptert, heller ikke etter at han hadde sonet. Hun var redd for at dette kom til å gå galt. Kanskje ville det ødelegge store deler av korpset. Hvordan skulle de takle dette? Hun angret litt på at hun hadde kastet seg ut i dette. Hun var ikke en gang fra Bratsberg, skulle trolig bare være her i studietiden og så dra et annet sted i landet, kanskje også i utlandet. Vennene hennes måtte kanskje sitte igjen med alle problemene. Det var ikke mange ukene så var han her.

Jeg slutter her Ulrikke. Jeg vet at du mener det godt. Jeg vet at du er en av de som sikkert vil hjelpe meg. Det takker jeg deg for. Jeg trenger støtte, men Ulrikke om det bare er deg og noen få til så tror jeg ikke at jeg skal legge den byrden på dere. Det kan bli for tøft. Det er tross alt jeg som har drept et menneske. Jeg blir litt trist når jeg tenker på hvor vanskelig det kan bli. Det hadde vært mye enklere å blitt her  på Østlandet der jeg kunne gå fritt rundt uten at noen kjente meg. Skal jeg være ærlig så er jeg like redd for det. Ensomheten kan også være en morder. Det er en farlig morder. Den slipper alltid unna og slår til når en minst venter det.

 

            Ha det godt Ulrikke og hils til Nina.

 

              Julius.

 

Ulrikke kjente en liten tåre renne nedover kinnet. Hun var lei seg. Hun følte plutselig ensomheten legge seg som en klam hånd innover henne. Var det dette han mente med ensomhet? Hun skyndte seg inn på kjøkkenet og hentet en stor kopp te. Den brukte å gjøre underverker. Hun leste brevet en gang til. Det var et sterkt brev. Mye kunne leses mellom linjene. Hun ringte til Nina. Senere skulle hun ringe til Wilde. Hun måtte diskutere dette med noen.

            - Filleren også. Alt skal være så komplisert?

                        Det gikk nesten en uke uten at noe skjedde. Julius lurte på om det hele hadde gått i vasken. Han hadde klart å få en venn til å ringe til sin erkerival. Julius håpte telefonen ble avlyttet, men det så ut som om den ikke hadde vært det. Han skulle jo ringt for to dager siden. Beskjeden skulle bare være kort og lyde. Vi kan få inn en halv kilo til om du trenger det. Gi oss det vanlige signalet. Han ville helt sikkert ikke skjønne noe som helst, men det spilte ingen rolle. Det ville trolig være nok til at betjenten slo alarm. Noe måtte ha gått galt. Han hørte et lite klikk i døren og før Julius visste ord av det lå han på maven i køya med hendene i håndjern. Politi og betjenter hadde stormet alle cellene på samme tidspunkt. Ingen rakk og reagere før de lå hjelpeløse på køya.

            - Hva er dette, ropte Julius.

            - Ti stille, vi skal sjekke cella di, svarte politimannen som ledet an. Forhold deg rolig så går dette raskt.

            - Har du ulovlige gjenstander eller stoff gjemt på cella di?

            - Nei

            - Han er en av våre beste fanger og har forholdt seg skikkelig hele tiden, sa fengselsbetjenten. Jeg er sikker på at han snakker sant.

            - Ja det er du vel. Det er vel derfor de sitter her fordi de har forholdt seg korrekt til lover og regler, sa politimannen som tydelig hadde sterke antipatier mot Julius.

            - Slik var de alle, tenkte Julius. Hvorfor var politiet så annerledes enn de fleste som arbeidet med fanger?  Skulle av og til tro at forbrytelsene var en personlig sak for noen av politimennene. De hadde sitt eget språk. De gikk på en spesiell måte. Sikkert innlært på politihøgskolen. Julius hadde respekt for dem. De gjorde jobben sin, men noen måtte vise for omverden at de hadde makt, og kunne bruke den. Tullebukker.

            - Har du stoff gjemt på cella?

            - Nei

            - Vi får nå se på det da, sa politimannen. En annen kom inn med en hund. Den så snill ut, men Julius visste at denne hunden ville finne det som skulle finnes. Narkohunden sveipte fort over cella. Den virket helt uinteressert. Julius hadde jo ikke noe å frykte, men han kjente likevel at han frøs nedover ryggen.

            - Det ser bra ut. Du var heldig nå, sa politimannen surt.

            - Jeg tror ikke han var heldig. Jeg var sikker på at du ikke ville finne noe sa betjenten.

            - Sikker. Hadde dere gjort jobben deres så hadde vi sluppet å gjennomføre slike oppdrag, svarte politimannen enda surere. Han hadde tydelig vis ikke noe til overs for slike jobber. Døren ble stengt. Julius gikk bort til døren i håp om å høre noe. Det var vanskelig.

            Litt lenger borte i gangen lå en annen fange på køya. Han var forbannet. Han hadde slått seg da han ble slengt overende.

            - Helvetes purk, går det ikke an å behandle folk skikkelig. Må dere alltid bruke vold?

            - Ti still ditt avskum, snerret politimannen. Det der tåler du. Har du noen ulovlige gjenstander eller stoff på cella di?

            - Tror du virkelig jeg ville fortalt det om jeg hadde det?

            - Nei, jeg tror ikke det, men nå har vi spurt. Du hadde sjansen til å innrømme det og fått en  mildere straff. Nå motarbeider du oss og det vil vi selvfølgelig ta med i rapporten.

- Dra til helvete!  Ransak hele denne helvetes kåken. Dere finner ikke så mye som en pistol.

            - Nei kanskje ikke, men hva med heroin?  Det var underdirektøren som hadde kommet inn i celleåpningen.

            - Heroin? Hvorfor i all verden skulle jeg ha heroin på cella?

            - Kanskje fordi du ikke har lært av det du ble satt inn for. Kanskje fordi vi har mistanker til at du har fortsatt salget fra cella. Du sitter på en avdeling der du har skrevet kontrakt på at du aldri vil bruke stoff eller andre rusmidler. Det gjør saken ekstra ille, sa underdirektøren strengt.

            - Har du hørt sånn pisspreik. Jeg har ikke så mye som et gram mel her inne eller noe annet sted for den saks skyld.

            - Hva med telefonsamtalen du fikk da. Vi har et lydbandopptak av den. De kunne skaffe mer. Skjønner du ikke noe av den heller?

            - Nei jeg skjønte ikke noe av den. Det må ha vært til noen andre. Jeg har ikke anelse om hvem det var.

            - Hva med dette da. Underdirektøren holdt fram en lapp. Det står noe om fremgangsmåten for å få seg stoff, og at en viss bok skal stå på riktig sted i bokhylla. Vi fant den boka på rett plass. Den hadde til og med en bestilling på flere doser. Kjenner du ikke til det heller?

            - Nei selvfølgelig ikke. Han kjente at han begynte å bli svett. Her var det noe som ikke stemte. Han så hunden komme inn på cella.

            - Ikke noe så langt, sa hundeføreren. Vi får prøve her også da. Søk! Hunden søkte fort og effektivt. Den stoppet opp ved senga. Krøp under og skrapte med foten.

            - Stå opp, sa direktøren strengt. Han slapp å gjøre det selv. Sterke hender grep tak i ham og dro ham opp. Madrassen ble snudd rundt og til sin stor skrekk så han at en liten pose med hvitt pulver ble hentet fram. Det ble et øyeblikks stillhet.

            - Den er plantet. Jeg har aldri hatt stoff her. Den er plantet. Dere vil ha noe på meg. Jeg er uskyldig. Helvetes purkdjevler. Dere har plantet bevis. Jeg vil ha advokat. Dette skal dere betale dyrt for. Helvetes svin.

           

            Julius sov lenge neste morgen. Så lenge at han forsov seg. Ingen hadde vekket ham heller. Det pleide jo skje dersom de ikke var tidsnok oppe. Han sto opp. Gikk bort til døren. Den var låst. Det var merkelig. Eller var det kanskje ikke det? Det måtte ha skjedd noe kvelden før. Døren ble låst opp, og en av betjentene kom med matbrettet.

            - Det blir mat på cella i dag, og ikke noe arbeid, sa han.

            - Hvorfor ikke?

            - Det kan jeg ikke si.

            - Har det noe med politi rassiaen å gjøre?

            - Ja, men det holder du kjeft om at jeg har sagt til deg.

            - Hvem skulle jeg si det til, smilte Julius.

            - Ok, siden jeg er sikker på at du ikke er innblandet så skal du få høre litt. Det ble funnet stoff her i går og vi har grunn til å tro at det blir handlet med stoff på avdelingen. Politiet undersøker det nå. Du vil sikkert bli avhørt du også. Har du hørt om at noen selger stoff her?

            - Nei, ikke et ord. Det er helt ukjent for meg, svarte Julius.

            - Ja, det ville du sikkert svart om du visste det også, sa betjenten med et lite smil.

            - Ja, det ville jeg, sikkert, svarte Julius. Tyste ville jeg aldri gjøre, selv ikke på min verste fiende.

            - Hvem er det om jeg tør spørre?

            - Det kan være det samme, svarte Julius. Det er sikkert mange. Kanskje flest i Bratsberg.

            - Ja, ja. Du får bare finne deg i at du må sitte innelåst i dag. Det går ut over alle når noen bryter reglementet.

            - Jeg overlever vel det også, sa Julius. Han pustet lettet ut da betjenten låste døren. Det skulle faktisk være en fornøyelse å være på cella i dag. Han holdt på å hoppe av glede. Planen hadde lykkes. Han var kvitt plageånden sin. Egentlig var det til pass for ham, men han ville nok få noen år ekstra. Ja, ja det var hans egen skyld. Hadde han latt være å plage andre så hadde han sluppet dette. Julius satte seg til bordet og begynte å spise frokosten sin. Det var en god dag å sitte inne på.





Del 17 finner du her:

http://kjlov.blogg.no/1239731965_beredskapsgjengen_del.html

Del 14 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239534618_beredskapsgjengen_del.html

Julius hadde planene klare. Han hadde satt seg ved siden av fangen på nummer trettien som han visste hadde kontakter over hele fengselet.

            - Jeg trenger litt hjelp, hvisket han.

            - Til hva, fangen så på ham litt mistenksom. Julius og han hadde ikke hatt så mye kontakt før, så han var noe usikker på ham. Han hadde likevel ord på seg for å være sikker. Han var ikke noen tyster. Da ville han ikke ha greid seg så pass i fengselet og han ville fort ha blitt avslørt.

            - Jeg vil kjøpe stoff. Jeg har en kamerat som er utenfor som skal smugle stoffet ut. Tror du det er mulig, hvisket Julius? Du får tusen spenn ekstra om du kan skaffe det.

            - Tusen, la oss si to tusen ekstra, svarte fangen.

            - Avtale. Det var mye penger og han måtte nok ut med noen lapper til for å få tak i resten. Første del av planen var i havn. Nå var det bare å vente til stoffet var levert og resten skulle han nok greie på en enkel måte. Hevnen var søt og den var til pass for den ekle medfangen. Når en snakker om sola så skinner den.

            - Fikk du besøk i helga, flirte han.

            - Nei, gjorde du?

            - Skulle ikke ha noen heller, men det var verdt å sitte på cella og hindre at du fikk damebesøk. Ekle greier ikke sant? Julius måtte ta seg sammen for ikke å sprekke. Det ville ha ødelagt alle planer. Han måtte opptre så anonymt som overhode mulig overfor denne karen.

            - Greit, men vær så snill å ligg unna meg. Vi har vel ikke så mye til felles annet enn at vi tilfeldigvis deler samme avdeling, og Gud vet hvorfor?

            - Du er en drittsekk og smisker Julius Dalvik, og du trenger slettes ikke være så høy på pæra bare fordi du ser ut til å slippe fri om noen måneder. Det kan hende det ikke går så greit som du tror.

            - Det skal i hvert fall ikke du bry deg med. Du skal ikke en gang få vite hvor jeg har tenkt meg og hva jeg skal foreta meg. Når jeg forlater cella er det siste gang du ser meg. Det kan du ta strupern på.

            - Jeg er ikke så sikker på det, men jeg oppfatter ikke det som noen trussel, heller som et tilbud.

            - Drittsekk. Julius snudde seg vekk. Han ville ikke lenger utfordre skjebnen på å la seg provosere. Det var kanskje det han ville. Det ville i så fall bli brukt i mot ham den dagen han skulle løslates på prøve. En slik situasjon ville han ikke komme opp i. Julius begynte å hate denne mannen. Han visste det var farlig. Forrige gang sinnet hans hadde tatt av endte det i drap. Han var urolig.

 

            Nina var tilbake på jobb. Hun var trøtt etter turen, og hun var ikke så veldig opplagt til å begynne med de tunge sakene som hun burde ha begynt på i dag. Det var blant annet fylkesting her i Bratsberg og hovedredaksjonen hadde bedt om innslag fra debatten om nedleggelser av skoleplasser. Den måtte hun dekke, men hun hadde også veldig lyst til å begynne med saken som hun opplevde i Oslo. Hun fikk ta en telefon til vaktsjefen og høre hva han mente. Nina var stolt over kontoret sitt. Det var lyst og akkurat passe stort. Det hadde to rom. Et som fungerte som studio og et som kontor og besøksrom. I tillegg hadde hun et lite tekjøkken og en do med en vask og en liten dusj. Det gikk godt an å sove over. Hun hadde pyntet opp med gamle ting fra radio og tv-verden, noe privat og noe som hun hadde fått fra NRK. Hun var mest stolt over en del av de gamle mikrofonene og de gamle radioapparatene. Det var nesten et lite museum. Hun løftet av telefonen og ringte til vaktsjefen i Trondheim. Han var heldigvis ledig. Hun fortalte om hendelsen i Oslo, og måten hun var blitt møtt på. Hun fortalte også at hun hadde vært der i Røde Kors ærend og sånn sett så ville hun ikke lage saken om det skulle bli noe. Vaktsjefen var i tvil. Det kunne være en sak, men han hadde mange å ta av denne dagen, og skolesaken i fylkestinget hadde prioritet foran denne saken.

            - Er gutten fra dette området sa du?

            - Ja, han er fra Bratsberg. Jeg vet ikke om du husker drapet som skjedde for noen år siden. Han skjøt en kamerat under en krangel. Nå har han snart sonet ferdig og han ønsker å komme hit. Han vil gjerne begynne i Røde Kors Hjelpekorps. Det var derfor vi ønsket å treffe ham først.

            - Sånn sett så ligger det jo en sak der, men jeg tror jeg venter med den til han kommer. At dere ikke slapp inn i fengslet er ikke noe jeg vil lage noe på. Det skjønner du sikkert. Nina  skjønte det og hun var litt irritert over at hun i det hele tatt hadde tenkt å lage en sak. Begynte hun å miste sin vurderingssans her? Det hadde gått på troverdigheten løs om hun hadde kastet seg ut i noe sånt.

Hun hadde ikke mer enn lagt på røret da det ringte igjen.

            - NRK, svarte hun. Det er Nina Olsen du snakker med.

            - Dette er underdirektør Katarina Moen Nysæter. Det gjelder saken i helgen. Jeg har undersøkt litt og vi kan ikke si at vi har opptrådt feil. I følge mine ansatte så var dere direkte ubehøvlet da han forsøkte å forklare dere at dere ikke fikk komme inn. Når det er bråk på en avdeling sier det seg selv at vi ikke kan slippe inn fremmede mennesker på avdelingen. Jeg håper De forstår det?

            - Ja, jeg forstår det, men jeg forstår ikke hvorfor han ikke var villig til å sette seg i kontakt med deg slik at vi kunne få avklart forholdene der. Vi hadde tross alt reist ganske langt og det var jo slettes ikke noe privatbesøk. Vi ønsker å bli kjent med den innsatte før han kommer hit. Han har som De kanskje vet søkt om å få bli medlem i hjelpekorpset her. Det er stor uenighet om vi skal slippe ham inn, men noen av oss ønsker å gi ham en sjanse. Vi tok derfor turen for å bli kjent og å danne oss et bilde av hvordan han er.  Det ble stille den andre enden av telefonen.

            - Hallo, er du der?

            - Ja, jeg er her. Du har rett. De burde vist såpass skjønn at de kontaktet oss i ledelsen. Det beklager jeg, men jeg er sikker på at det ikke hadde endret saken noe. Vi har regler å holde oss til og de hadde vi nok også fulgt i dette tilfelle. Jeg skal bringe tilbake til den innsatte at dere var der og hvorfor dere ikke kunne komme inn. Dere må gjerne søke om et nytt besøk senere om det er ønskelig.

            - Nei takk, vi hadde denne muligheten og den gikk i vasken. Det var beklagelig for begge parter. Så får vi bare håpe at dere har mulighet til å følge ham opp da. Det er greit at det er regler som skal følges, men jeg må si jeg er skuffet over at det ikke er smidighet å spore i det hele tatt. Jeg tror ikke vi har mer å snakke om. Farvel! Nina hørte at hun var noe spiss, men hun orket ikke å pjatte med denne underdirektøren som pratet som et statsdokument. Hun var prototypen på en byråkrat som ikke beveget seg utenfor firkanten i noen sammenheng. Nina veddet på at hele livet hennes var firkantet. Huset, møblene, koppene, alt. Hun veddet også på at soverommet var sort, med pisker hengende ned langs veggen, og om hun var gift så pisket hun gubben hver kveld. Hun begynte å le. Den pokkers kjerringa skulle ikke få ødelegge dagens hennes. Pyton padder heller. Skulle den bli ødelagt så kunne hun heller gjøre det på et kjedelig fylkesting, men skolesaken var nå ganske spennende. Flere av partiene mente at det ikke var nødvendig å opprettholde så mange linjer ved to skoler i Bratsberg. De skulle spare penger og ville kutte ned to klasser, den ene i elektronikk, den andre i et desentralisert sykepleierutdanning. Nina tok på seg jakka og slengte båndopptakeren på skuldra. Hun hadde bare noen få minutter å kjøre opp til hotellet der møtet skulle være.

 

            Ulrikke satt og halvsov i timen. Ikke for at det var kjedelig, men helga i Oslo hadde tatt på. Hun var skuffet over at det ikke hadde latt seg gjøre å treffe Julius. Hun hadde bestemt seg for å skrive et brev til ham. Hun kunne likeså godt bruke timen til å skrive. Hun klarte ikke å følge med likevel. Hun bladde om notatboken. Hvordan skulle hun begynne et brev til en innsatt? Hun kunne ikke begynne med kjære. Det ble for personlig.

 

            - Hei!

            Jeg og min venninne Nina Olsen forsøkte å treffe deg i helga som avtalt, men vi ble nektet adgang fordi det hadde vært bråk på avdelingen din. Det var svært leit at vi ikke fikk til å møte deg. Det hadde vært litt greit å møtt deg før du kommer hit. Vi fikk ikke vite hva bråket besto i og heller ikke om du var innblandet, men det kan for så vidt være det samme. Både Nina og jeg er i hjelpekorpset, og årsaken til at vi valgte å besøke deg var fordi vi så vidt har begynt å diskutere søknaden din om å få begynne i korpset. Jeg kan med en gang si at det er flere meninger om dette og den ene fløyen er helt i mot at du begynner, mens den andre fløyen mener at  det er klart vi skal gi deg den sjansen. Jeg er nok nærmest den sistnevnte, men jeg vil svært gjerne vite hvorfor du har lyst til dette. Det må jo være enklere for deg å gjemme deg bort et eller annet sted. Begynne på nytt der du ikke er kjent. Jeg skal ikke forsøke å råde deg til det ene eller det andre, men saken har skapt uro blant medlemmene og det vil helt sikkert forplante seg utover når det blir kjent at du kommer til byen.  Du har sonet din straff, men folket her ser det nok annerledes. Det må du ha med deg i vurderingen. Når det er sagt så er vi villig til å hjelpe deg så langt vi klarer. Når jeg sier vi, så mener jeg meg selv pluss en liten gruppe til. Det kan hende ting vil endre seg, men du må regne med at det vil bli slengt en del ubekvemsord til deg. Du har ingen mulighet til å verne deg mot det. Tåler du en slik motgang?

Det var disse tingene vi hadde et ønske å snakke med deg om, men som dessverre gikk i vasken. Håper du har tid til å svare på mitt lille brev.

 

Med vennlig hilsen

 

Ulrikke.

 

Hun leste gjennom brevet en gang til før hun brettet det sammen og fant en konvolutt i veska. Hun  skulle sende det i pausen.

  

            - Julius, herover! Julius skvatt til. Betjentene hadde oppdaget det. I lomma lå en liten pakke med heroin. Skulle han forsøke å stikke den unna. Om de fant den så ville hele løslatelsen gå fløyten. Han svelget. Dette kunne ikke gå bra. Han hadde en mulighet til å be om å få gå på do, men hadde de mistanke til ham så ville de aldri tillate det likevel. Det var allerede for sent. Betjenten kom i mot ham.

            - Her er et brev til deg.

            - Takk. Julius pustet lettet ut. Et brev, bare et brev. Han ble glad og kjente seg nesten svimmel. Det var nære på. Han åpnet brevet. Det vil si det slapp han. Brevet var allerede åpnet. De hadde sjekket det. Han begynte å bli vant til det også, men han likte ikke at andre leste hans brev. Han leste brevet fra Ulrikke to ganger, før han gikk inn mot cella si. Han hadde noe annet fore før han satte seg til å svare på brevet. Planens andre fase skulle settes i verk. Den var nøye planlagt til siste detalj. Han gikk gjennom den en gang til. Pakken med heroin var ikke stor. Han hadde tørket godt av den slik at det ikke skulle være et eneste fingeravtrykk fra ham på den pakken. Han hadde også lagt inn en lapp der det sto.

«Dette er den første prøven, kan skaffe mye mer» Sitter i åpen soning og de nekene tror jeg har holdt meg unna slike saker. Sett jubileumsboken om «Fløtningens historie» som nummer tre i bokhylla om dere vil ha mer, brett et hjørne i boken på en side som viser antall doser.

            Julius slentret bort over gangen. Han hadde gangvasken denne uka og hentet bøtte og kost. Det farligste øyeblikket var når han skulle plassere brevet. Han hadde ikke sett noe til sin motstander. Han hadde muligens ikke kommet tilbake fra dagens arbeidsøkt. Da var i så fall cella låst. Han var godt i gang med jobben da døra til cella gikk opp. Han hørte småpengene rasle i hånda hans. Han skulle helt sikkert ringe. Det passet bra. Da ville vakta være opptatt et lite øyeblikk med å koble til telefonen og om han hadde flaks så ville de også avlytte samtalen. Den sjansen måtte han bare ta. Nå fikk det bære eller briste. Han holdt pusten av spenning. Julius var borte ved døren. Han vasket seg bort til døra. Da han bøyde seg ned for å vri kluten så han under armen at betjenten åpnet telefonkiosken for ham, og gikk ut av syne. Det var hans øyeblikk. Han åpnet døren inn til cellen. For et rot. Denne karen hadde det ikke særlig trivelig. Ikke tid til å tenke på det nå. Han brukte bare sekunder å gjemme den lille konvolutten under madrassen. Det var et idiotisk gjemmested, men sånn sett så var det svært sjelden inspeksjon der rommet ble endevendt. Det var stikkprøver av og til, men det var lenge siden sist nå. Han kikket fort i dørsprekken før han kom seg ut i gangen igjen. Han var sikker på at han ikke hadde brukt mer enn femten sekunder på hele operasjonen. Julius vasket seg videre nedover gangen. Han hørte skrittene bak seg, men så ikke foten som sparket til bøtta.

            - Oppsann, jeg kom visst borti den, sa drittsekken. Det kokte i Julius, men ingen ting skulle få ødelegge dette.

            - Synd du er så uheldig støtt, sa han bare, og begynte å tørke opp vannet som hadde skvulpet over bøtta.

            - En dag skal jeg ta deg, din morderdjevel. Jeg skal lage dagene dine så sure jeg bare kan. Klarer jeg å få utsatt løslatelsen din skal det være meg en sann glede. Julius så det lynte i øynene hans. Han ble nesten redd. Denne mannen var rett og slett gal.

            - Slutt nå. Din tur kommer også. Det er ikke min skyld at du har fått flere år bak murene enn meg.

            - Hold kjeft din morder.

            - Pass deg så jeg ikke gjør det en gang til, freste Julius. Han holdt på å bli skikkelig forbannet. Han mente det ikke. Aldri i verden om han skulle sitte inne for å drepe en slik drittsekk. Det var han overhode ikke verdt. Dessuten skulle nok planene hans sette en stopper for plageånden. Han tok bøtta og gikk bort til utslagsvasken. Julius slentret tilfeldig inn i dagligstuen. Flere hadde benket seg foran tv-apparatet. Julius kikket på bøker. Han tok noen ut, satte dem tilbake. Han mistet en av dem rett ved siden av kompisen til hans verste fiende for tiden.

- Se deg for ditt kryp, sett den helvetes boka på plass igjen, snerret gubben med en tobakksødelagt hals. Han løftet opp boka i trykte den i magen på Julius. Julius hadde vært forberedt. Han fanget boka, og tørket omhyggelig av sine egne fingeravtrykk. Han satte «Fløtingens historie» inn som nummer tre fra venstre. Før det hadde han brettet et eseløre på side femten.

 Nå var det bare siste del av planen som skulle settes i verk. Den skulle han bruke et par dager på. Nå skulle han gå tilbake på cella og skrive et langt brev til Ulrikke. Julius var tilfreds med dagens arbeid. Nå gjaldt det bare å ha is i magen og vente til han hadde fått litt avstand fra plantingen av stoffet. Hele saken hadde kostet Julius mye penger. Det var oppsamlede midler som han hadde greid å holde unna. Det hadde ikke vært så lett å få tak i dem, men han hadde nå greid det også. Han var i grunn svært fornøyd med seg selv da han la seg ned på køya for å skrive brev.

- Hvordan skulle han begynne tro? Han kunne ikke skrive kjære, eller kunne han det?

Del 16 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239615012_beredskapsgjengen_del.html

Del 13 finner du her:
 http://kjlov.blogg.no/1239534385_beredskapsgjengen_del.html

Det var et fantastisk flyvær, Ikke en sky på himmelen og god utsikt. Ulrikke satt ved vinduet og storkoste seg. Hun så langt utover. Prøvde å tippe hvor hun så ut fra kjennskapen til kart og geografitimene på skolen. Det der måtte være Glomma som snodde seg nedover, eller var det Gudbrandsdalslågen. Nei det måtte være Glomma. Da så hun sikkert langt inn i Sverige. Flygeren hadde nettopp opplyst at de fløy i tjuesyv tusen fots høyde, og at de ville lande på Fornebu om cirka ti minutter. Det var deilig å fly. Det var ikke så ofte hun fløy så hun nøt hendelsen. Hun slukte de små detaljene. Langt der nede kunne hun se skyggen av et fly, den fløy bortover marken som en pil. Det glimtet i et vann. Slik kunne hun føle litt av farten i den store maskinen. Kanskje de fløy i en fart av sju - åtte hundre kilometer i timen. Det var nesten uvirkelig. Så hun rett ut, virket det som de sto stille. Hun kikket på vingen. Det var egentlig litt rart at de spinkle greiene der kunne holde den tunge maskinen. Det var også nesten naturstridig at det gikk an å lette med de store flyene. Det var nesten ufattelig at en jumbojet kunne lette. Hun skvatt litt til der hun satt i sine egne tanker.

            - Vil du være så snill å rette opp stolryggen, vi skal snart gå inn for landing, sa en vakker stemme. Ulrikke snudde seg og så inn i to vakre blå øyne og til et vakkert smil fra en av betjeningene. Hun ble sprutrød. Mannen hadde blunket til henne. Hun håpte at Nina ikke hadde sett det, men der tok hun feil. Nina smilte og blunket hun også.

            - Kjekk type!

            - Ikke begynn nå igjen da, sa Ulrikke, mens hun rettet opp stolen. Hun så i øyekroken at Nina flirte, og hun kjente de varme kinnene bli enda varmere. Hun visste at alle kunne se at hun var sprut rød. Filleren og. Det var hennes uttrykk. Det sterkeste hun brukte.

            Flyet dalte mot bakken. Snart kunne Ulrikke se detaljer der nede. Det var spennende. Hun prøvde å se folk, men det var ikke lett. Kanskje en elg, men nei. De lå nok å tygde drøv under en busk, om de hadde overlevd jakta så langt. Flyet la seg over i en høyresving og de hørte et lite brak og flyet duppet litt mer ned. Selv om Ulrikke hadde fløyet lite så visste hun at det ikke var annet enn at hjulene kom ut og at det selvfølgelig bremset farten på flyet. Første gang hun opplevde det, hadde hun blitt litt engstelig. Nå begynte farten å bli mer tydelig. Det store flyet virket som det snart kom til å ta ned i vannflaten og da Ulrikke nesten var sikker på at de ville komme borti så dukket plutselig asfalt opp og de kunne kjenne to dunk og så begynte flyet å bremse. Hun kjente det lille draget over maven der sikkerhetsbeltet holdt henne fast, så løsnet trykket, og flyet kunne rulle inn til gaten.

            Bagasjen kom trygt fram. Det skulle jo bare mangle. Hvordan skulle den kunne kom på avveie på en slik kort tur.

            - Vent her så skal jeg seg hvor vi kan få tak i en drosje, sa Nina. Det varte ikke lenge før hun kom tilbake. Denne veien.. De hoppet inn i en ganske ny Volvo med en aldrende sjåfør. Han var en typisk drosjesjåfør som gikk som en ape. Lange armer og beveget bare bena. Hoftene så ut som de stod i samme stilling som da han satt i bilen.

            - Til Oslo S, sa Nina i det hun satte seg inn. Ulrikke så blikket til sjåføren. Det var noe granskende.

           

 

            Togturen opp gikk fort. Bare enkelte steder måtte de kjøre sakte der de holdt på med å lage trase til den nye Gardermobanen. De måtte ta en ny drosje fra stasjonen og bort til fengselet. Denne sjåføren var mer direkte.

            - Er dere besøkende, spurte han? I så fall så trodde han ikke at de kom inn. Det hadde vært noe bråk der og alle besøk var kansellert.

            - Jo, da de skulle på besøk kunne Nina fortelle. Har det vært bråk. Vet du noe hva slags bråk det dreide seg om?

            - Nei, men det var vel ikke så rart med så mange utskudd på et sted. Han tok seg i det. Ja alle er vel ikke bråkmakere, sa han lett unnskyldende. Hvem skal dere besøke?

            - Vi kommer fra Røde Kors og skal møte en som snart slipper ut, sa Ulrikke. Hun ville på en måte ikke ha det på seg at hun hadde noen bak murene som sto henne nært. Den tanken hadde hun ikke tenkt før, men nå kom alt så nært.

            - Røde Kors Besøkstjeneste ja. Eller visitorer er det vel dere kaller dere.. Dere gjør jo en bra jobb, men er det virkelig nødvendig å stelle og stulle med disse forbryterne da. Det skal jo være straff å sitte i fengsel, mange av dem har det bedre enn folk som ikke har jobb og må gå på sosialkontoret for å få endene til å møtes. Sjåføren var langt inne i en diskusjon. Nina avbrøt ham...

            - For det første så kommer vi ikke fra visitortjenesten og for det andre så oppfatter jeg deg som ganske fordømmende når du uttaler deg slik. Vi har betalt deg for å kjøre drosje ikke for å komme med politiske taler om norsk fengselsvesen, freste Nina.

            - Ikke ta det slik da, sa den noe forskrekkede sjåføren. Her var det nok en av de radikalerne som helst ville at alle skulle sone i frihet. Ei slik fruentimmer skulle han slettes ikke kaste seg ut i en debatt med. Ulrikke satt taus og kikket febrilsk ut gjennom vinduet. Hun likte slettes ikke situasjonen, Fy filler,n. Resten av turen foregikk i taushet.

            De store murene kom til syne. Bilen kjørte opp foran hovedporten. Den var stor, men det var en liten dør ved siden av der de måtte ringe på. Nina betalte for turen.

            - Vil dere at jeg skal vente i tilfelle dere heller ikke kommer inn. Det skal ikke koste noe. Sjåføren prøvde å pynte litt på den uheldige starten de hadde hatt.

            - Det er ikke nødvendig, svarte Nina kort.

            - Trengte du å være så kort da, sa Ulrikke. Hun hadde satt pris på at han hadde ventet, men de hadde jo mobiltelefon så det skulle jo ikke være noen umulighet å få tak i en ny drosje til jernbanen. Det måtte de jo uansett om de kom inn eller ikke. De skulle jo tilbake til Oslo. Nina ringte på klokken på veggen.

            - Hvem er det, sa en metallisk stemme.

            - Nina G. Olsen og Ulrikke Moen fra Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. Vi skal på besøk til Julius Dalvik.

            - Et øyeblikk. Øyeblikket ble lenger enn de hadde ventet, men så hørte de en summing i døren og de gikk inn. De kom inn i en slags sluse, der det var plassert et vaktrom. De ble vinket inn der.

            - God dag. Det var dere som skulle til Julius Dalvik.

            - Ja, vi hadde en avtale nå om ti minutter. Nina tok fram bekreftelsen fra fengselsledelsen. Vakten tok i mot den. Her foregikk alt etter korrekte rutiner. Ikke noe slinger i valsen. Ulrikke lurte på om de ble kroppsvisitert før de slapp inn. I så fall håpte hun det var en kvinne som tok seg av den undersøkelsen. Det kunne ikke være en mann. Hun kjente kinnene blusse opp igjen.

            - Jeg må bare beklage, men dere kan dessverre ikke slippe inn her i dag. Vi har hatt noe bråk på denne avdelingen og alle de innsatte har fått forbud mot besøk denne helga og må sitte på sine respektive celler.

            - Hva, mener du at vi ikke får komme inn? Vi har reist helt fra Bratsberg og brukt masse penger på denne turen. Vi er slettes ingen vanlige besøkende. Vi er kommet for å hjelpe Julius til å komme tilbake til samfunnet. Vi har ingen personlige forhold til denne fangen. Han har søkt om å få komme inn i hjelpekorpset og vi ønsker å møte ham før vi avgjør det, svarte Nina opprørt.

            - Jeg kan bare beklage. Reglene er lik for alle enten de kommer på besøk fra USA, Bratsberg eller fra nabohuset. Jeg har mine instrukser som nok ikke vil bli overprøvd selv om to vakre damer banker på døren.

            - Fy filler, n, utbrøt Ulrikke. Hva har de gjort som er så galt at de ikke kan få snakke med noen som skal være med å hjelpe dem på rett kjøl. Er det forresten Julius som har gjort noe galt?

            - Det vet jeg ikke og det er i så fall også saker jeg ikke diskuterer med dere. Nå må dere være så snill å gå ut.

            - Jeg flytter meg ikke en millimeter herfra før jeg får snakke med fengselsledelsen, sa Nina. Nå var hun sint.

            - Det er umulig. Her har du et skjema som du gjerne må sende inn en klage på, men det blir uaktuelt å kalle inn noen ledelse hit. Vi har myndighet til å avgjøre slikt selv.

            - I så fall blir vi sittende her, snerret Nina.

            - Det tror jeg neppe, sa vakten stramt i det han trykte på en knapp. Det tok ikke mange sekundene før det kom to nye vakter til og kom ut i rommet der de stod.

            - Hva er problemet, sa den største av dem.

            - De vil ikke fjerne seg, sa mannen bak glassveggen som sikkert var av uknuselig glass. De har fått beskjed om at det ikke blir noe besøk i dag fordi det har vært bråk på avdelingen. De vil klage til ledelsen, men jeg ser det ikke som nødvendig å kalle inn noen på grunn av dette.

            - Ok, jenter da går vi ut. Dette er et fengsel. Ikke en plass for demonstrasjoner. Kom nå. Den store mannen tok tak i armen til Nina. Hun tente på alle pluggene.

            - Pyton padder. Slipp armen min øyeblikkelig. Du har ingen rett til å røre meg og jeg ber fremdeles om at det kommer noen ansvarlige hit og ikke bøller av vanlige tjenestemenn. Bruk av vold er vel noe overdrevent i dette tilfelle, er det ikke? Mannen slapp armen hennes brått. Han var noe forfjamset. Det var bein i nesa på denne dama.

            - Ok. Dere ber om det selv. Er dere ikke på vei mot porten i løpet av femten sekunder ber jeg kollegaen min trykke på den røde knappen. Det er en alarm til politiet som vil være her i løpet av kort tid.

            - Kom, nå Nina, sa Ulrikke forskrekket. Hun hadde aldri ventet at det skulle bli slik. Hun hadde innsett at de ikke fikk besøke Julius.

            - Jeg skal gå, snerret Nina, men jeg vil ha navnet og telefonnummeret til fengselsledelsen og i tillegg vil jeg ha navnet ditt og vedkommende som ikke slapp oss inn. Ulrikke så at han hevet øyenbrynene en smule. Han hadde forstått at han sto overfor et menneske som hadde ressurser og visste mer en de fleste når det gjaldt rettigheter. Likevel brummet han

            - Det kan du bare glemme, han hadde glemt at på brystet hang det et identifikasjonskort med navn og bilde. Nå kommer dere der ut.

            - Larsen ser jeg, sa Nina og stirret på kortet. Det er greit. Jeg har navnet ditt og direktørens finner jeg i telefonkatalogen. Det skal bli interessant å høre hva han sier om tjenestemenn som ikke oppgir navn og tjenestenummer. Selv om du ikke opptrådt korrekt etter tjenesteboka, og siden jeg har bedyret at siste ord ikke er sagt, skal du få kortet mitt. Jeg skal i alle fall sørge for at denne hendelsen kommer lenger enn til drosjesjåførene i området her. Hun knipset kortet sitt bort på gulvet. Hun gadd ikke en gang snu seg for å se om de plukket det opp. Det var hun sikker på at de ville gjøre. Porten åpnet seg og de gikk ut.

            - Pyton padder, ropte Nina så høyt hun kunne. Hun hadde fått ut det verste raseriet.

            - Det var ikke noe særlig behagelig, sukket Ulrikke. Jeg så et øyeblikk for meg både håndjern og politibiler. Du er jammen meg en tøff jente Nina. Det der hadde aldri jeg turt. Det skulle egentlig vært artig og sett ansiktet på dem da de tok opp kortet ditt. Tror du det hjelper?

            - Nei, egentlig ikke, men jeg kunne ikke dy meg. De kan nå i hvert fall få en noe urolig dag de også. Det kan jo hende de ringer sine overordnede likevel, men nå ringer jeg etter drosje. Har du kvitteringen fra turen hit. Jeg håper det står et telefonnummer der?

 

            Betjent Ove Larsen plukket opp kortet. Han så på det og bannet. Det måtte jo være en journalist. Skulle han løpe ut og gjøre det om igjen. Nei, stoltheten forbød ham det. Han viste kortet til de andre. De fikk koke sammen noe. De var jo tre stykker, mot to unge damer. At de aldri hadde rørt dem ble de fort enige om. De hadde riktignok spurt etter ledelsen, men de så ikke det som nødvendig å kalle ut ledelsen på grunn av disse to jentene. De visste jo ikke at det var en journalist med på det tidspunktet. De hadde opptrådt korrekt på alle punkter, mens spesielt journalisten hadde truet dem. De hadde vurdert å tilkalle politiet, noe de valgte å ikke gjøre.

           

            Julius så på klokka. De skulle ha vært her for snart en time siden. De kom altså ikke innenfor murene. Det var blodig urettferdig. Han skulle klage til ledelsen på mandag. En ting var hans skuffelse, en annen ting var at disse to jentene hadde brukt masse penger på å få treffe ham. Han hadde allerede fått ødelagt den starten han hadde håpet på når han skulle opp til Bratsberg. Julius følte tungsinnet komme inn over seg. Han var lei seg og kjente at tårene sto i øynene. Julius var nemlig ingen sterk mann. Oppholdet i fengselet og selve hendelsen hadde satt sine dype spor. Gang etter gang opplevde han den vonde hendelsen, spesielt når han ble nedfor. Han hadde vært inne på tanken på å gjøre det slutt, men det var i de to første årene. Sakte hadde han kommet over den verste depresjonen. Han skulle ta sin straff og ikke stikke av på en feig og utilgivelig måte. Likevel kunne han ikke fri seg fra tanken akkurat nå. Alt hadde blitt ødelagt på grunn av den idioten av en langtidsfange som skodde seg på å selge stoff til unge mennesker. Helt uskyldig hadde han blitt offer for at han ikke likte ham. Om han ikke var sikker før så skulle var han det nå. Hevnens time ville komme. Kanskje ikke før om noen dager, men han visste hva han skulle gjøre. Det ville koste ham noen kroner, men det var vel verdt det. Helvete også.

 

            Nina og Ulrikke satt på toget til Oslo S. De ikke hadde kommet helt over hendelsen, da telefonen til Nina ringte.

            - Nina!

            - Dette er underdirektør ved Ullersmo Landsfengsel, Katarina Moen Nysæter. Jeg har fått en henvendelse fra vakten om at De har gjort et forsøk på å komme inn i fengselet uten å lykkes, for å si det slik. Hva er det saken gjelder?

            - Takk for at De ringte. Nina la an den profesjonelle tonen hun brukte til daglig i jobben. Ulrikke beundret henne litt i slike situasjoner. Hun virket så verdensvant. Hun var selvsikker og viste alltid stor dyktighet. Nina forklarte situasjonen nøye. Og avsluttet med at dette var en hendelse hun kom til å rapportere eller i alle fall ta en telefon til de politiske ansvarlige for fengselstjenesten om.

            - Som de sikkert skjønner vil jeg gjerne få sette meg bedre inn i hendelsen som jeg bare kort har blitt informert om over telefon. Den stemmer ikke helt overens, slik at jeg blir nødt til å komme tilbake over helgen.

            - Det vil altså si at det ikke er noen muligheter for å besøke den innsatte det da. Vi har reist helt fra Midt-Norge for å bli avvist, sa Nina i en rolig men bestemt tone.

            - Jeg er redd for det. Så pass tillit må jeg ha overfor mine ansatte at de har vurdert situasjonen riktig. Skulle det motsatte bli bevist, kommer jeg klart tilbake med en unnskyldning og vil selvfølgelig gjøre det jeg kan for å rette opp situasjonen, sa underdirektøren som også tydeligvis hadde trening i å takle vanskelige situasjoner. Nina visste hun ikke hadde noe hente. Det var i alle fall ikke en dame hun aktet å bruke pressmidler på. Da ville hun ha tapt i utgangspunktet.

            - Bare en ting til. Hvorfor nektet betjentene å ringe opp dere i ledelsen. Har dere ikke en slags bakvaktordning i helgene?

            - Nektet de å ringe meg opp, sier du. Det må jeg undersøke. Telefonen ble brutt da toget braste inn i en tunnel, men det gjorde ikke noe. Nina hadde hørt på tonen hennes at det i hvert fall var et brudd på rutinene. Hun gledet seg til å komme på jobb på mandag. Da skulle hun ta noen telefoner. Dette skulle de bli en sak av. Kanskje var det å blande kortene litt, så hun måtte tenke seg litt om. Hun var jo ikke her som journalist, men det visste ikke de. De kunne jo tro at hun skulle være med og dekke saken, og at de skulle gjøre noe på det å komme ut fra et fengsel og inn i samfunnet igjen. Hun fikk sove på det. Nå skulle de legge Oslo under sine føtter og bruke resten av helga til hygge og kos.




Del 15 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239614691_beredskapsgjengen_del.html

Del 12 finner du her:
http://kjlov.blogg.no/1239436569_beredskapsgjengen_del.html

Dagens innlegg er tilegnet alle eks landsrådsledere...

 

            Julius våknet tidlig i dag. Det var en spesiell dag. Han skulle få besøk fra to av jentene i Bratsberg Røde Kors Hjelpekorps. Han kjente at han var nervøs, men gledet seg også. Dette kunne bli et vendepunkt i hans liv, og det som førte til at han kunne starte på nytt. Han hadde lovet seg selv at han aldri skulle gjøre noe som førte til at han ble satt i fengsel mer.  Det var lett å tenke tilbake på barndommen når en lå slik på køya og var i overgangen mellom natt og dag. Han kunne ligge enda en time før han måtte opp. Det vare en deilig time. Han kunne døse litt og la dagdrømmene beruse hjernen.  Julius reiste tilbake til barndommen. Han kunne huske bruddstykker av hendelser og episoder. Det var rart hvilke episoder som dukket opp. Han prøvde å telle de jentene han hadde møtt. Ikke at de var så mange, men det ble jo noen om man regnet med alle småkjærestene. Den første han kunne huske var Brynhild, tror det var det hun het. Han hadde vært på ferie på Vestlandet. Der hadde han blitt lekekamerat med henne. De var blitt kjærester, trodde det skjedde bare etter en dag eller to. De var fire år begge to,